Zeromancer, Rockefeller 21. mars

Å leve i skyggen av sitt eget band, selv ti år senere, kan ikke være noe hyggelig. Men denne lørdagen kom hevnen.

Alle bilder: Chris Erlbeck

Det er nå ti år siden Seigmen takket for seg og Zeromancer oppstod i asken. Alex Møklebust, Kim Ljung og Noralf Ronthi har nå spilt i samme band i over 20 år, og det er litt av en fartstid. Fire album har det blitt siden andre kapittel startet, samt en liten periode med litt Seigmen igjen.

Med tanke på potensialet så forble det noe uforløst med Seigmen fra begynnelse til slutt, men bare når det gjaldt alt annet enn musikken. At ting ble som de ble var nok på svært mange måter like greit, selv om det selvfølgelig er trist. Men da føles det til gjengjeld ekstra godt å se tre av disse guttene på en skikkelig rull som de var denne kvelden. Og da mener jeg på ingen måte å utelukke de to andre, nemlig Dan Heide og Lorry Kristiansen, for det var et komplett og dynamisk band Rockefeller var vitne til denne lørdagen.

At dette ikke var utsolgt er nesten en skandale. De som likte Radiowaves har nok i alle fall ikke hatt store problemene med å henge på videre med Zeromancer, selv om det nå er svært lite rom for eksperimentering på samme nivå. Og nå er det rett og slett catchy poplåter som ligger i bunnen hele veien – med nesten utelukkende uimotståelige refrenger og herlig stereotypiske tekster. Og jeg vil påstå at å gjennomføre akkurat det på vellykket vis vil være minst like utfordrende som å forsøke å skape noe nytt. For det gjør vel ikke Zeromancer, men til gjengjeld er det godt på vei til å bli av de beste på sitt område.

Store øyeblikk

Helt siden begynnelsen av Zeromancer har det vært tydelig at image har vært en viktig del av bandet. Og det ble ikke mindre understreket når man entrer Rockefeller og sølvfargede bein fra utstillingsdukker hengende fra taket, en effekt som egentlig uthevet det lyden av Zeromancer står for. Det kan tid tider være lettere vulgært, men på en litt passende måte - og det er voldsomt strukturbasert, men det har altså resultert i en grensesprengende appell når det gjelder norsk rock. Med noen enkle markedsføringstriks så bør vel dette kunne nå en god del lengre skulle jeg tro. Men nå merker jeg litt at historien gjentar seg, og det vil vi ikke ha noe av. Bank i bordet.

Uansett. Dette er som en perfekt hybrid av Nine Inch Nails og Depeche Mode, og selvfølgelig Seigmen, noe som utgjør en uimotståelig miks på scenen. Det er en konsertopplevelse som bygger på tradisjonelle elementer for å lage show, og det er faktisk enormt forfriskende i dag. Ikke for det at jeg ikke liker å se alternative underholdningsmetoder tatt i bruk, for all del. Men der mange prøver og feiler, har Zeromancer nå et så til de grader rutinert band som har perfeksjonert akkurat dette. De vinner dessuten mye av sceneshowet allerede før musikken starter med de visuelle effektene.

Og slik Kim Ljung påpekte under konserten, så er det en svært lojal og trofast tilhengerskare disse gutta har. Dette var det for å si det mildt ikke noe tvil om på Rockefeller – for selv om det ikke var utsolgt og det var godt med plass i rekkene, så var det ikke langt unna at gulvet fungerte som en trampoline foran scenen. På It Sounds Like Love (But It Looks Like Sex) så kunne vi like kjapt havnet nede på John Dee som vi kunne oppe i galleriet.

Men så skjer det noe de fleste oppmøtte nok ikke hadde kunne drømt om på forhånd. Helt mot slutten av Cupola gyver Møklebust løs på et par strofer fra Metropolis. Ståpelsen returnerer bare når jeg skriver det. Cupola, som fra før av er en av låtene som best greier å fremkalle godfølelsen fra Seigmen, var absolutt et perfekt sted å sende publikum ytterligere opp under taket.

Og Møklebust er også både høyt og lavt, og er en erketypisk frontfigur. Men der hvor erketypiske frontfigurer kanskje sliter med arroganse, så fremstår Møklebust og resten av gjengen i Zeromancer som svært ydmyke og sympatiske. Og jeg ville til og med vært villig til å gi dem pusterom på dette området, for det må være deilig for de å reise til Tyskland neste uke og sikkert spille for fullsatte saler og besatte tyskere. Og da tror jeg nok at de er i sitt rette element og kan være i stand til å levere konserter som ikke usannsynlig vil stå igjen som halvlegendariske.

Denne kvelden på Rockefeller var kanskje ikke legendarisk, det får være grenser, men det var uansett en liten åpenbaring og grunn til selvransakelse for å bli om så bare litt mindre kynisk. Eller mer, alt etter hvordan man ser på det. Musikkbransjen er sannelig lunefull, men det har vi som publikum uten tvil mye av skylden for selv. Men det er på slike konserter at det liksom blir utbalansert, og alskens kalkulasjoner, fordommer og paradokser er glemte.

Og hva skjer etter det liksom? Eller før, for den saks skyld.

Ingen doppelgänger

Alle låtene med unntak av én fra Zeromancers ferske fjerde album, Sinners International, ble levert på ypperlig vis ikveld. De tre andre platene ble selvfølgelig heller ikke utelukket, dog ZZYZX fra 2003 kun ble representert ved en låt. Men når man får en praktfull cover av Depeche Modes Photographic mot slutten, og allerede har fått en bitte liten dose Seigmen under Cupola, så er det smil overalt. Selvfølgelig.

På grunn av historien og bakgrunnen til Zeromancer, så kan det være lett å avskrive de. Jeg har vært nær, så nær, flere ganger de siste ti årene. Men når det hele kulminerer i et show som dette, og det samtidig langt fra føles som slutten, så er det i alle fall for min del på tide å innse mine feil.

Etter denne kvelden er jeg faktisk i stand til å se på Zeromancer som noe annet enn det som ikke er, men kunne og burde ha vært Seigmen. Ja, etter denne kvelden så er jeg i stand til å se på Zeromancer som en logisk og riktig retning videre fra Seigmen.

Med Zeromancer så synes jeg faktisk at de lykkes fullt og helt med det de prøver på, og jeg tør nesten gå så langt som å si at jeg fint kan leve uten Seigmen om jeg får fortsette å se konserter som dette i fremtiden.

Og det hadde jeg ikke trodd at jeg skulle si – ti år senere.


Settliste:

Sinners International
Doppelgänger I Love You
Need You Like A Drug
I’m Yours To Lose
Chrome Bitch
Fictional
Filth Noir
Die Of A Broken Heart
Clone Your Lover
Imaginary Friends
Neo Geisha
Cupola (Metropolis)
My Little Tragedy
It Sounds Like Love (But It Looks Like Sex)
Stop The Noise
Ammonite
-
Fade To Black
Houses Of Cards
Photographic (Depeche Mode Cover)
-
Doctor Online



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo