20 års jubileum for Vold/Bakers Blåmann! Blåmann!

Poet Jan Erik Vold er på turné med materiale fra den legendariske utgivelsen. Her er en rapport fra fredagens konsert på Dokkhuset i Trondheim.

Relaterte sider:

Jan Erik Vold

17. og 18. februar 1988 gikk fire musikere og en poet i studio i Paris og hadde to viktige sessions på flere måter. Ikke bare har Blåmann! Blåmann! blitt en godt solgt plate og et av de mest velklingende prosjektene hvor Jan Erik Vold leser dikt over jazzlåter, det var også noe av det siste den legendariske trompetisten Chet Baker gjorde i studio før han i mai samme år omkom i Amsterdam. Nettopp dette gjør at den utrolig flotte platen får et mismodig preg og har kanskje en tendens til å bli glorifisert.

Ganske nøyaktig 20 år etter markeres dette prosjektet med både nyutgivelse av platen, samt en turné rundt om i Norge. Første kveld ut, og også prosjektets første kveld på scene, fant sted i Trondheim.

Konseptet er like enkelt som det er genialt, om det går an å si det: Opplesning av dikt over et underlag av cooljazz. Vold og pianist Egil Kapstad har samarbeidet mye tidligere, og her spiller også bassist Terje Venaas. I Paris i '88 var dessuten den belgiske gitaristen Philip Catherine med, i tillegg til Chet Baker på trompet. I Trondheim i '08 står nå norske Jacob Young ved gitarforsterkeren, mens Bakers store sko er fylt av svenske Jan Allan, begge svært passende musikere.

Kvintetten fremstår som original i den forstand at Vold jo er kjent for sine særegne resitasjoner. Der han står og nærmest synger teksten han leser, blir han i en musikalsk setting nesten et ekstra instrument i bandet. Et instrument man ikke har vært obs på før, men som man har hørt likevel. Det er derfor lett til å ty til et noe utslitt begrep som organisk når bandet skal beskrives, for Volds sang føyer seg bestandig etter musikerne. Han er nemlig i aller høyste grad musikalsk, når han i sitt rubato tempo følger låtenes akkordskjema til punkt og prikke og gir rom for instrumentalsolo på de rette stedene. Mange kom kanskje for å høre en kjent poet lese sine dikt, mange kom kanskje for å høre en konsert. Det unike er at Vold presenterer begge deler.

Av poeter var altså han selv mest representert, men også andre nordmenn som Sigbjørn Obstefelder og Rolf Jacobsen samt både svenske og amerikanske navn ble tatt i bruk. Første sett i konserten var hentet fra platen Blåmann! Blåmann!, mens det meste av andre sett var en hyllest til Sverige, hvor kveldens trompetist er fra og hvor bassisten nå er bosatt.

I anledning andre sett sa Vold at nordmennene dro til Paris vel vitende om at norske melodier som Blåmann, Blåmann kanskje hadde et uvisst utfall etter møtet med internasjonale jazzstjerner, men viste da til Stan Getz' trettifem år eldre prosjekt i Sverige, som på sin side var svært vellykket. Og første låt ut i settet var følgelig Getz' kjente låt Dear old Stockholm, en om mulig diskutabel omskriving av Ack Värmland du sköna.

Konsertene Jan Erik Vold her inviterer til er finkultur av ypperste klasse, hvor møtet mellom poesi og musikk er både fruktbart og unikt. I så måte var konserten fredag kveld en flott opplevelse og en berikelse for entusiaster. Men i ettertid slår det meg at det skal mye til for å gjenskape den nærheten som finnes i platen, den skjørheten som kommuniseres av fire musikere og en poet som alle er på hugget, som alle er nysgjerrige på hverandre.

For å sitere Vold selv; "tyve år er tyve år", og all den tid han sto foran mikrofonen og var en uhyre engasjert ensembleleder, var det ikke særlig mange overraskelser å finne i musikken. I poesien, jo, men jeg tolker dette som musikkformidling. Om en har malt på det samme maleriet i flere tiår, er det ikke de radikale linjene som dukker opp når penselen igjen tas frem.

Men vakkert, det blir det.

(Tekst og foto av Ole Albrekt Nedrelid)


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Broken Records - Until the Earth Begins to Part

(4AD)

Tilfeldigheter skapte bandet. Dynamikken skapte magien. Selvfølgeligheter skapte et aldri så lite mesterverk.

Flere:

Arve Henriksen - Chiaroscuro
Fleet Foxes - Fleet Foxes