Rockfest, Blå Rock, Tromsø 24-25. april
Femårsjubilanten sto frem med blide fjes, gode vibrasjoner og tøffe musikalske utblåsninger, rapporterer grooves Magne Johnsen fra nord.
Del på Facebook28.04.09
Rockfest må være en av Norges hyggeligste festivaler, der et flott publikum også denne gangen fikk servert herlige musikalske kick av det hissige slaget. Åtte band fordelt på to kvelder sto på menyen, og med fengende garasjerock, hissig punk, rumlende rockabilly og smektende surf på programmet overbeviste den selverklærte antifestivalen, som i år dedikerte helgen til minne om Lux Interior, frontmannen i sagnomsuste The Cramps som dessverre gikk bort i vinter. (RIP).
Rockfest ble sparket i gang av lokale Bad County Officials, et ferskt band med kun 4-5 spillejobber i bagasjen. Tiden er imidlertid blitt brukt godt, for kvartetten (der 3/4-deler har tilhold i Bukta-klare The Considerate Lovers) var i Zoom-finalen i vinter, og nå var de altså trukket frem som åpningsband på Blå Rock. Musikalsk snakker vi om en syntese mellom mollstemt melankoli og mer utagerende saker, båret frem av et band som imponerte med flott vokal, hissig trommespill og et gjennomarbeidet låtmateriale. Oppløftende og en fin start på festivalen. 
Pirate Love har nok levert betydelig sterkere saker enn det de lirte av seg denne gangen. Men, bevares, sekstetten er så avgjort blant de beste i landet i skjæringspunktet mellom The Stooges, Johnny Thunders og en svimmel Kaptein Krok. Med hoven arroganse og skitten faenskap i sekken balanserer banden mellom det bortimot geniale og mer patetisk greier, der en del av meldingene mellom låtene så avgjort tilhører sistnevnte kategori. Death Trip og Laughing Gas, for å trekke frem et par godbiter, viste oss uansett hvor god Pirate Love kan være.
Rekk opp hånden alle som liker tøffe kvinnelige frontfigurer som spytter ut sitt budskap over en glødende gitar, det hele støttet opp av et buldrende komp og søte smil herfra til månen. Joda, vi er ganske mange. Ghetto Ways kansellerte sin opptreden på Rockfest et år tilbake, men nå kom de seg over Atlanteren til stor glede for et våryrt publikum, som fikk oppleve en trio som dampet av sexy sjarm, kraftfull soul og musikk som aggressivt gikk til angrep med historisk sus i lufta. Brooklyn-bandet levde opp til forventningene med sin poppa 1-2-3-4-punkrock, og det er absolutt ingen grunn til å ikke dele ut ros(er) til Jenna & co – for dette var særdeles flott. På alle måter.
Finalen på dag én sto svenske The Maharajas for – og hvilken finale! Da svenskene annført av grunnlegger Jens Lindberg sto på scenen og lot sin gylne garasjerock duve over PA-anlegget var det all grunn til å rette oppmerksomheten på bandet som har reist seg i asken til The Strollers. The Maharajas har holdt på noen år og har rukket å få til dels skamros for sine konserter og skiver, bla her på huset der bandets fjerde og siste plate, In Pure Spit, ble belønnet med rosende omtale og fine ord. Jo da, platene er flotte de, men bandet er kanskje ennå sterkere i livetapping. Konserten natt til lørdag var et godt eksempel i så måte, der bandet fikk Blå Rock til å gå bananas på en kombinasjon av stigende gledespromille og slående rock, tidløs i formen og fengende til tusen. 
Lørdag og nye muligheter. Noe av det fine med Rockfest er at det vært eneste år dukker opp gode venner som tar ut deler av sin far-har-planlagt-å-treffe-gutta-kvote. Da er selvsagt Premiere League og øl er perfekt start på en lang dags ferd mot neste morgen. Fotball ja, verdens beste fotballspiller heter som kjent Steven Gerrard. Og selv om han ikke kunne spille for Liverpool mot Hull på lørdag, sto Steven Gerrard på Blå Rocks intime scene denne kvelden. Først litt avventende, deretter fryktinngytende tøff på – hold dere fast – bass/ståbass i Hipbone Slim & The Kneetremblers og The Kneejerk Reactions.
Begge band fra balløya, og begge med veteran-trommelslager Bruce ‘Bash’ Brand, som foruten å ha spilt med mange av de store på den britiske undergrunnsscenen også trakterer stikkene på et vis som vissnok ifølge rockarkeolog Willy B er i ferd med å avgå ved døden og strykes ut av rocken! Vel, Steven Gerrard har altså en navnebror. Han spiller bass så håret flagrer (på de som har noe) og han sto altså på scenen på Blå Rock to ganger denne lørdagen. Steven Gerrard! På bass!
Det kunne jo ikke gå galt.
Hipbone Slim & The Kneetremblers og The Kneejerk Reactions er altså samme band, bare med litt forskjellig tilnærming. De samme folka seiler under to flagg og er ”butikk” for både seg selv og arrangør. To fluer i et smekk, bra for miljøet og dermed bra for alle. Starten med Hipbone Slim & co som åpningsband lørdag var kanskje et varsel, selv om jeg ikke helt skjønte det da, for når trioen litt senere på kvelden sto frem med buldrende ståbass, Link Wray i blodet og djevelsk hissig punkabilly frontet av en elektrisk frontmann, var det umulig å ikke bli revet med. Utagerende The Kneejerk Reactions slekter litt på amerikanske The Legendary Shack Shackers, og det de måtte miste i spastisk rytmegymnastikk tar de igjen med stil og klasse britiske kulturbærere verdig. 
Innimellom dette spilte svenske The Barbwires surfmusikk, som etter hvert skrek om vokalhjelp. Instrumental surf er tøft, men i lengden kan det føles noe blodfattig, og denne penn begynte etter hvert å savne bilder fra en Tarantino-film under konserten. For selv om det låt fett klarte ikke svenskene å holde interessen oppe hele veien. Selv hvor flott de enn så ut!
Når alle spiller lenger enn planlagt betyr det selvsagt forskyvning i programmet utover natten. Det var dermed blitt søndag for lengst når The Cheaters gikk på scenen, for deretter rulle over oss med gamle slagere. Bandet har i ren Spinal Tap-stil byttet ut trommiser, og selv om vi venter på ny skive er det hyggelig å konstatere at trioen, med trommeslager nummer fire klaskende bakerst på scenen, fremdeles blåser mange av hjemmebanen. Trioen tok sats og leverte glatt en av antifestivalens tetteste konserter, der starten med Reverberation, signert Roky Erickson, var en duggfrisk forsmak på sommeren. Med I Found Love og en superb Amsterdam overbeviste The Cheaters og avslutningen på Rockfest ble akkurat så god vi kunne håpe på.
Rock er selvsagt festlig, noe Rockfest i Tromsø så avgjort underbygger. En strålende helg, brede smil og flotte konserter en trassig femåring verdig. Vel blåst!
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Magne Johnsen fortsetter sin servile og forutsigbare stil. Rock er tøft esse! Men skrivestilen utfordrer ikke , det er bare en rekke selvfølgeligheter. Er ikke kritisk i det hele tatt, livredd for å miste akkrediteringen på neste Rockfest?
For har mange av disse geniforklarte bandene noen fremtid? Hører vi om dem om ca. 1 år? Er det ikke bare en oppkonstruert HYPE? At rocken liksom er det saliggjørende og frie. Deler av garasjerockmiljøet er konformister og ligner mest på en menighet. Avvikende meninger toleres ikke!
Da er du en "rockehater" eller er ikke "rocka" i det hele tatt. Men det de såkalte "rockere" ikke ser er at de selv er de mest konservative og konforme. For hva er "rock" i dag? Mest form og lite innhold. Spiller du ikke slik og slik og hører du ikke på dette (dette er rock, ass!), så er du helt "ute".
Magne Johnsen
Det var ikke måte på hat mellom linjene her, og man kan saktens lure på hvor det er hentet fra. At du ikke er glad i garasjerock er nå en sak, selv om jeg da vitterlig minnes toppscore til The Cheaters i blekka di - men derfra til å spyle din bitterhet ut over ikke bare meg, men også arrangør og et flott publikum som hadde to superfine kvelder på Blå Rock, er over grensen og rimelig vemmelig, synes jeg.
Du påstår jeg knefaller Egon Holstad og mangler kritisk distanse. Makan! Synes faktisk at det er et minstekrav å ha hørt/sett musikken/konsertene før man uttaler seg, det har i alle fall vært enklere å diskutere sakelig med deg hvis du hadde vært tilstede. At jeg roser Rockfest har selvsagt noe med at jeg synes arrangementet er flott, og hva er så problemet? Vanskelig å finne annen logikk enn at DU er sur og grinete og bare må lette på trykket.
At jeg mener Holstad fortjener ros for å være med på å holde konserthjulet i gang i Tromsø er ingen hemmelighet, men derfra til å være kjøpt og betalt er jaggu et drøyt stykke.
Kunne glatt dratt frem noen av dine egne tekster der du fremstår mildt sagt ukritisk og rundhåndet, men jeg lar være selv om det er fristende å minne deg på nesten full pott til ikke akkurat countryduftende Ronny Pøbel.
At vi her og der er uenig når det gjelder musikk er da ikke mer enn rett og rimelig, men derfra til å spre vellagret møkk fra ditt bukkehorn virker en smule patetisk. Jeg hadde tenk å la være å kommentere, men det må dessverre til, selv om jeg ikke kommer til å være med på noen debatt videre.
Hva med et smil Bergsrud? Det ville garantert virket bedre enn dine konspirasjonsteorier, som jeg kun ser på som selvmedlidende vås fra start til mål.
enig med Bergsrud her. Er alt som skjer i Tromsø bra? Når Magne Johnsen skriver om "rock" livet i Tromsø så høres det ut som om Tromsø er rockehovedstaden i verden. Tromsø er et lite høl, provinsielt som bare f.
Tromsø er ingen "rocka" by, bare en pretensiøst liten sildelandsby som har fostret noen blippete synth-techno musikere og noen skjeggete visesangere.
Tromsø er ikke rock, Tromsø er en "bonplass". Men etter å ha tapt OL-nominasjonen i fjor, kan de jo kompensere: OL i rock i Tromsø? Oh yeauugh.... rock rules in rosa dressjakke polarbygda tromsø!
Bør man egentlig ta kommentarer fra en mann som gir Steff Nevers-plata full pott på alvor?
Nei, tror ikke det gitt. Komisk Bergsrud :)
Magne! Jeg er slett ingen surpomp. Men jeg konstaterer at du er mer en propagandist enn en kritisk journalist. Og det er som forventet at du ikke tar selvkritikk. Folk som ikke har selvinnsikt har store problemer med det!
Have a good day, Magne! Jada, jeg har masse latter på lager!
Hva har min Steff Nevers-anmedelse med dette å gjøre? Er du bare enda en trangsynt og fundamentalistisk "rocker". Støtt dei lokale rockarene! Uansett om det er bra eller ikke. Her er det misforstått lokalpatriotisme all over.......Bjarne, du er ikke bare komisk, men latterlig!
Når en profilert anmelder oppi åra, som du, er i stand til å gi glætt lekekøntri toppanmeldelse så er det kanskje på tide å finne på noe annet enn å mene såvidt sterkt om hva andre gjør?
Neida, jeg er ingen rocker, har aldri vært i Tromsø, og har intet behov for å utøve lokalpatriotisme. Synes bare du dummer deg loddrett ut... Neida du er ingen surpomp, bare fraløpt og utkonkurrert på alle vis.
"Bjarne"- hvis du skal delta i debatter, hvorfor står du ikke frem med fullt navn? Anonyme ytrere er feiginger. Har ingen ryggrad, men sprer hatske meninger uten å måtte stå til ansvar for det. Men har kanskje en agenda? Og det at du ikke skal ha noe med Tromsø å gjøre finner jeg rart og mistenkelig. Du kom på banen etter at "Rockfest"-debatten tok av og like etter var du på nettstedet "Tromsø By" og skrev et par ufine meldinger mot undertegnede. Signert "Bjarne" (en uregistert bruker). Så det er nesten for godt til å være sant at du IKKE skal ha noe med Tromsø og rockemiljøet å gjøre. Nei, voks opp Bjarne, få deg baller og stå frem med fullt navn!
Bjarne Johansen, bor i Trondheim, har aldri vært i Tromsø, liker gutan, og synes at du må tåle såpass når du selv går ut som du gjør.
Ja, jeg synes at din anmeldelse av Bob Hund var elendig, og tillater meg å mene det. Og du mangler fullstendig humor, og framstår under her som henimot paranoid i alle dine antakelser.