Rockfest, Blå Rock, Tromsø 24-25. april

Femårsjubilanten sto frem med blide fjes, gode vibrasjoner og tøffe musikalske utblåsninger, rapporterer grooves Magne Johnsen fra nord.

Rockfest må være en av Norges hyggeligste festivaler, der et flott publikum også denne gangen fikk servert herlige musikalske kick av det hissige slaget. Åtte band fordelt på to kvelder sto på menyen, og med fengende garasjerock, hissig punk, rumlende rockabilly og smektende surf på programmet overbeviste den selverklærte antifestivalen, som i år dedikerte helgen til minne om Lux Interior, frontmannen i sagnomsuste The Cramps som dessverre gikk bort i vinter. (RIP).

Rockfest ble sparket i gang av lokale Bad County Officials, et ferskt band med kun 4-5 spillejobber i bagasjen. Tiden er imidlertid blitt brukt godt, for kvartetten (der 3/4-deler har tilhold i Bukta-klare The Considerate Lovers) var i Zoom-finalen i vinter, og nå var de altså trukket frem som åpningsband på Blå Rock. Musikalsk snakker vi om en syntese mellom mollstemt melankoli og mer utagerende saker, båret frem av et band som imponerte med flott vokal, hissig trommespill og et gjennomarbeidet låtmateriale. Oppløftende og en fin start på festivalen.

Pirate Love har nok levert betydelig sterkere saker enn det de lirte av seg denne gangen. Men, bevares, sekstetten er så avgjort blant de beste i landet i skjæringspunktet mellom The Stooges, Johnny Thunders og en svimmel Kaptein Krok. Med hoven arroganse og skitten faenskap i sekken balanserer banden mellom det bortimot geniale og mer patetisk greier, der en del av meldingene mellom låtene så avgjort tilhører sistnevnte kategori. Death Trip og Laughing Gas, for å trekke frem et par godbiter, viste oss uansett hvor god Pirate Love kan være.

Rekk opp hånden alle som liker tøffe kvinnelige frontfigurer som spytter ut sitt budskap over en glødende gitar, det hele støttet opp av et buldrende komp og søte smil herfra til månen. Joda, vi er ganske mange. Ghetto Ways kansellerte sin opptreden på Rockfest et år tilbake, men nå kom de seg over Atlanteren til stor glede for et våryrt publikum, som fikk oppleve en trio som dampet av sexy sjarm, kraftfull soul og musikk som aggressivt gikk til angrep med historisk sus i lufta. Brooklyn-bandet levde opp til forventningene med sin poppa 1-2-3-4-punkrock, og det er absolutt ingen grunn til å ikke dele ut ros(er) til Jenna & co – for dette var særdeles flott. På alle måter.

Finalen på dag én sto svenske The Maharajas for – og hvilken finale! Da svenskene annført av grunnlegger Jens Lindberg sto på scenen og lot sin gylne garasjerock duve over PA-anlegget var det all grunn til å rette oppmerksomheten på bandet som har reist seg i asken til The Strollers. The Maharajas har holdt på noen år og har rukket å få til dels skamros for sine konserter og skiver, bla her på huset der bandets fjerde og siste plate, In Pure Spit, ble belønnet med rosende omtale og fine ord. Jo da, platene er flotte de, men bandet er kanskje ennå sterkere i livetapping. Konserten natt til lørdag var et godt eksempel i så måte, der bandet fikk Blå Rock til å gå bananas på en kombinasjon av stigende gledespromille og slående rock, tidløs i formen og fengende til tusen.

Lørdag og nye muligheter. Noe av det fine med Rockfest er at det vært eneste år dukker opp gode venner som tar ut deler av sin far-har-planlagt-å-treffe-gutta-kvote. Da er selvsagt Premiere League og øl er perfekt start på en lang dags ferd mot neste morgen. Fotball ja, verdens beste fotballspiller heter som kjent Steven Gerrard. Og selv om han ikke kunne spille for Liverpool mot Hull på lørdag, sto Steven Gerrard på Blå Rocks intime scene denne kvelden. Først litt avventende, deretter fryktinngytende tøff på – hold dere fast – bass/ståbass i Hipbone Slim & The Kneetremblers og The Kneejerk Reactions.

Begge band fra balløya, og begge med veteran-trommelslager Bruce ‘Bash’ Brand, som foruten å ha spilt med mange av de store på den britiske undergrunnsscenen også trakterer stikkene på et vis som vissnok ifølge rockarkeolog Willy B er i ferd med å avgå ved døden og strykes ut av rocken! Vel, Steven Gerrard har altså en navnebror. Han spiller bass så håret flagrer (på de som har noe) og han sto altså på scenen på Blå Rock to ganger denne lørdagen. Steven Gerrard! På bass!

Det kunne jo ikke gå galt.

Hipbone Slim & The Kneetremblers og The Kneejerk Reactions er altså samme band, bare med litt forskjellig tilnærming. De samme folka seiler under to flagg og er ”butikk” for både seg selv og arrangør. To fluer i et smekk, bra for miljøet og dermed bra for alle. Starten med Hipbone Slim & co som åpningsband lørdag var kanskje et varsel, selv om jeg ikke helt skjønte det da, for når trioen litt senere på kvelden sto frem med buldrende ståbass, Link Wray i blodet og djevelsk hissig punkabilly frontet av en elektrisk frontmann, var det umulig å ikke bli revet med. Utagerende The Kneejerk Reactions slekter litt på amerikanske The Legendary Shack Shackers, og det de måtte miste i spastisk rytmegymnastikk tar de igjen med stil og klasse britiske kulturbærere verdig.

Innimellom dette spilte svenske The Barbwires surfmusikk, som etter hvert skrek om vokalhjelp. Instrumental surf er tøft, men i lengden kan det føles noe blodfattig, og denne penn begynte etter hvert å savne bilder fra en Tarantino-film under konserten. For selv om det låt fett klarte ikke svenskene å holde interessen oppe hele veien. Selv hvor flott de enn så ut!

Når alle spiller lenger enn planlagt betyr det selvsagt forskyvning i programmet utover natten. Det var dermed blitt søndag for lengst når The Cheaters gikk på scenen, for deretter rulle over oss med gamle slagere. Bandet har i ren Spinal Tap-stil byttet ut trommiser, og selv om vi venter på ny skive er det hyggelig å konstatere at trioen, med trommeslager nummer fire klaskende bakerst på scenen, fremdeles blåser mange av hjemmebanen. Trioen tok sats og leverte glatt en av antifestivalens tetteste konserter, der starten med Reverberation, signert Roky Erickson, var en duggfrisk forsmak på sommeren. Med I Found Love og en superb Amsterdam overbeviste The Cheaters og avslutningen på Rockfest ble akkurat så god vi kunne håpe på.

Rock er selvsagt festlig, noe Rockfest i Tromsø så avgjort underbygger. En strålende helg, brede smil og flotte konserter en trassig femåring verdig. Vel blåst!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.