Hovefestivalen: Oppsummering

Hovefestivalen er over for i år, noe småskurr tiltross arrangementet har vært svært vellykket.

Grunnet sykdom og bryllup påfølgende helg var overtegnede nødt til å forlate festivalen en dag tidligere enn ønsket. Siste dag på Hove bød på betydelig hardere pakker for metallfansen, på tross av den enorme skuffelsen ved avlysningen av Opeth stilte Satyricon opp på svært kort varsel, og var nok et bra plaster på såret.

Ellers vil jeg si at andre året Hovefestivalen arrangeres har vært svært vellykket. Det skurrer naturligvis som jeg har indikert på i tidligere rapporter, ved svært mange praktiske områder. Det av den simple grunn at alt for mye legges på skuldrene til frivillige medarbeidere som ikke har kunnskap eller ønsker å tilegne seg kunnskap i stor nok grad for at den rette informasjonen skal nå frem til alle. Det har også vært unaturlig mange avlysninger i år i forhold til i fjor, hvorav noen har sjokkert med sitt fravær, mens andre som det musikalske nullpunktet Pete Doherty forhåpentligvis slutter å bedra verden.

Under følger noen umorsomme og svært tabloide øyeblikk som skal oppsummere høye og lave punkter fra festivalens 4 første dager. Enig eller uenig, konklusjonen blir noe sådan: Sørlandet er i sterk fremvekst i antall festivaler, og er utvilsomt et sted hvor ting er i ferd med å sitte alvorlig godt. Neste år har du derfor ingen unnskyldning for å bli hjemme, for ambisjonene til denne Hovekomiteen når neppe noen takhøyde de neste årene fremover heller.

Velkommen!

PS: Har du innvendinger eller tabloide øyeblikk du ønsker å vedlegge som jeg har oversett så legg de gjerne til i kommentarfeltet!

Tabloide høyde og lavpunkt

Årets installasjon:
Magne Furuholmen: For et oppmøte av omlag 20 mennesker, med kulturminister såvidt stikkende innom ble Magne F alles mobbeoffer under årets festival. Man kunne høre folk knise i lang tid etterpå, og det hele beskrives best av de oppmøtte som umiddelbart stakk ut fra teltet for å lage en plakat med påskriften: "Magne Furuholmen: Bigger than the Beatles!". Hadde det vært noen andre hadde nok noen hatt litt sympati med stakkaren, men her snakker vi et ego som er på størrelse med planeten Merkur, så ingen fare: Magne er årets best stuffede Hovekalkun.

Årets ulykkesfugl:
Den stakkars kvinnen som ikke bare var nødt til å være inne i et festivaltoalett under stekende kveldssol, men som også presterte å bikke doen fremover slik at døren ble stengt fra utsiden. Begravet i 100-vis av ukjente menneskers bakterier ble kvinnen omsider hentet ut, for også bli sendt direkte til legevakten foran en gispende tilskuerskare.

Årets marihuana-konsert
Den lille gruppen av Oslogutter som hadde slått seg godt til rette bak på miljøcampen for å røyke opp intet mindre enn 20 gram marihuana. Ikke godt å si hvor mye de rakk å få i seg før politiet stormet leiren og etter å ha beslaglagt godsakene gjenvendte med noen usaklig høye bøter fra Agder kommune. Guttene satt deretter opp en plakat for å synge til festivalkassa med påskriften: Vi har fått 30.000 kr,- i bot, kan du hjelpe oss med litt penger?

Årets pressekalkun og medarbeiderhelt
Ukjent frivilligarbeider ved Hove: - Du kan ikke komme gjennom her, det er kun transportmidler som kommer gjennom her!

Ikke navngitt reporter fra Dagbladet: - Men jeg MÅ gjennom her, jeg er fra Dagbladet!! Du har vel hørt om Dagbladet? Hallo liksom?

Frivilligarbeider: - Er du et transportmiddel?

Dagbladet reporter: - Dette finner jeg meg simpelthen ikke i, vi har deadlines og slik i Dagbladet skjønner du, slipp meg frem!

Frivilligarbeider: - Har du ingen kjøretillatelse kommer du ikke gjennom, da må du gå rundt som alle de andre du ser gå der borte med tunge sekker og telt. Lykke til...

Årets underdog:
Annie Clark: St. Vincent.

Årets beste forsøk:
Vanskelig å si, enten Canadiske Stars eller Britiske Neon Neon med hard konkurranse fra Bullett for My Valentine og Flogging Molly.

Årets dårligste forsøk:
Sigh & Explode: Screamo er visstnok tilbake på Norgeskartet i form av de Zoom- urørt hypede Osloguttene i Sigh & Explode, men om dette er det beste vi kan oppdrive av produksjon innen genren vil nok mange klø seg vel og lenge i hodet og undre seg over hvem som egentlig tar de endelige beslutningene i norsk musikkbransje. Gode venner er godt å ha, men et talent hadde heller ikke vært å forakte, eller hva med litt humor?

Årets publikumsartist:
Gladguttene i The Wombats som knuste enhver forventning til stemning og leverte en optimal folkefest-feel i så overdreven grad at gulvet måtte gi etter på Teltscenen. Selv Toffen kom løpende for å være med å lappe gulv, og ryktene gikk om en svært sen og påkostet etterfest.

Årets festivalgjengere:
De svært så hippe karene i Yeasayer leverte kanskje ikke årets beste konsert, men de var helt klart blant de som fikk sett flest andre band. Fra å være med på alt fra Jaywalkers til Neon Neon var de tilstede for å løfte stemningen ytterligere noen hakk, og det blir nok stående som det ultimale beviset på at de aldri burde spilt på Hovedscenen; at de faktisk fikk gå rundt mer eller mindre ugjenkjent.

Årets potet:
Tallet på hvor mange konserter Truls Heggero har tenkt å delta på i løpet av 2008 når stadig nye høyder, kun i konkurranse med "Norske talenter sceneshow", Kurt Nilsen, Madcon og vår alles kjære Ida Maria forflytter Truls og trærne seg fra de nordligste nord til det sørligste sør, med hva som noen snart må avsløre som mer eller mindre samme oppsetning i kulissene. Forbruksvare eller ikke; de spiller garantert på ei kro nær deg.

Årets dårligste fasilitet:
Festivaldoen ruver alltid høyt i denne konkurransen, men årets dårligste komforttilbud går til minibanken, som enten var tom, ødelagt eller med milelanger køer utenfor som resultat av de overnevnte. Legg til at svært få betalingssteder hadde anledning til å ta imot betaling med kort; og hvertfall ikke gi ut penger, og du har har et ravende fullt festivalpublikum med unødvendig tykke lommer av cash.

Årets beste fasilitet:
Kaffefuglen: Utstyrt med en espresso kalt "Den gyldne bønna", en usedvanlig imøtekommende betjening og svært godt resultat på det man fikk i koppen utbringes en ekstra og siste skål for de nyeetablerte gründerne i kaffefuglen, stå på folkens!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe

(JPS)

Tradisjonsmusikk med kontinental sving illustrerer folkets eget kulturuttrykk.

Flere:

The Orb - Bicycles & Tricycles
Kvelertak - Kvelertak