by:Larm 2010

Musikkbransjens største feiring av seg selv er over, og igjen posisjonerer by:Larm seg som det viktigste stedet for ny musikk, både for presse og publikum.

Alle foto: Michaela Klouda. Klikk på bildene for å gå til stort bildegalleri.

Iblant er det vanskelig å se for seg hva norsk musikkliv hadde vært uten by:Larm. Man kan godt si at hvis ikke by:Larm eksisterte ville et tilsvarende arrangement vært på plass for å binde bransjen sammen i alle ledd, men det er likevel noe unikt over måten dette gjennomføres. Og det fortjener arrangørene all ros de kan få for.

I mine øyne finnes det nemlig ikke et mer spennende arrangement enn by:Larm, det er festivalen over alle festivaler for de som elsker musikk, og det uten å ha en eneste soleklar headliner. Her dyrkes i stedet selve opplevelsen av å se nye band yte sitt ytterste for å bli de neste store, i en tidsramme som er nesten for perfekt med tanke på både de ferske bandenes repertoar, og publikums tålmodighet. Riktignok spilte også store navn som Serena Maneesh, Jaga Jazzist Donkeyboy og Casiokids eksklusive en-gangs-opptredner i år, som kan minne om headliner-nivå, men i det store og det hele er by:Larms festivalstruktur ikke basert på at store navn skal trekke alle publikum i en retning. Til eksempel sprengfylte det forholdsvis ubeskrevede bladet Moddi  konsertene sine til randen, mens Donkeyboy lett kunne ha vært mer fullpakket.

Det nye musikklandet.

Det sier en hel del om intensjonen bak et slikt arrangement. Ofte forbindes by:Larm med å være et lukket arrangement for folk som allerede har en fot innenfor i bransjen, hvor de kan klappe hverandre på skuldrene og diskutere hvem som holdt den feteste showcasen i år. Slik bransjehoreri er naturligvis nødvendig, selv i et såpass lite miljø som i Norge, og med et fantastisk gjennomført seminarprogram fordelt over 3 dager, var det nok av samtaleemner for delegatene å vasse i. (se egen artikkel om seminarene).

Men by:Larm er også 3 dager med 400 konserter, og selv om arrangementet helt klart er strukturert i favør av delegatene med tanke på køordning og lukkede arrangementer, så er festivalen også en folkefest. Faktisk er by:Larm for folk som ikke er deltakere et mareritt, når arrangementet kaprer store deler av Oslos uteliv og scener. Det er en enorm logistisk bragd å få dette til å ekvivalere i så stor grad som det har gjort under årets arrangement, og med en konserthverdag hvor man ofte blir stående å vente å hovedacten skal gå på, er det ekstra befriende at når det står i programmet at konserten starter 19.00 på Revolver, så er den i gang sharp.

Et utstillingsvindu

Men aller mest er by:Larm artistenes festival. Riktignok kan både publikum og presse konkurrere seg imellom om hvem som har sett de riktige og de neste store bandene på årets festival, men det er i første omgang artistene selv som har en unik mulighet til å vise seg frem for bransje og publikum fra inn og utland. Dette er også noe som kom frem i band-enqueten 8 kjappe, som vi kjørte i forkant av festivalen; by:Larm er en verdifull mulighet for mange til å ta et steg videre, ikke bare på nasjonalt nivå, men også internasjonalt.

Og her ligger noe av det som er det beste med by:Larms vekst, og suksess siden oppstarten; det er blitt et utstillingsvindu for de som vanligvis ikke har noe sted å vise seg frem. Ved å invitere internasjonal musikkpresse/bransje til lille Oslo, får de viktigste labelsene og musikknettstedene oppleve norsk musikkliv på sitt aller beste. Dette tar de med hjem til land hvor bransjen er mye større og mer omfangsrik– og det kan bety starten for det neste store bandet fra Norge, noe vi har sett skje mange ganger før.

Riktignok gjør festivalens tripptrapp modell, med uetablerte artister, halv etablerte band og allerede velkjente navn at noen nyter mer av dette enn andre. For eksempel vil mange kanskje si at Statoil-stipendets vinner Ingrid Olava var en noe ufortjent pris, siden hun strengt tatt ikke har behov for ekstra oppmerksomhet (det holder kanskje med den grusomme DB-Fredag posteren som hang over alt?), samtidig er hun blant de som har gått løypa i bransjesystemet, og det er kanskje vel fortjent at hun nå kan høste frukter av mangeårig innsats for norsk musikkliv? Tripptrapp –modellen er i hvertfall noe av det som gjør by:Larm til by: Larm; det viser ulike snitt av hva norsk musikkliv er, og her er det noe for alle og enhver. Enten du er på utkikk etter en spesifikk sjanger, scene eller artist.

Verdens største land

Dette er verdens største land, synger Casiokids noe ironisk (?) i sin hitlåt ved samme navn. Og selv om det alltid vil være en sannhet med modifikasjoner med tanke på Norges areal, så er by:Larm noe av det som gjør at man føler seg litt stolt av å bo i en såpass viktig musikknasjon som dette. Det er nesten litt perplekst å trekke sammenligninger med de pågående Olympiske lekene i Vancouver, men da band som The Megaphonic Thrift, Mhoo og Razika leverer sine beste øyeblikk i karrieren, er det nesten slik at følelsen av en medalje i gull gjenskapes når man valser ut av lokalet, - der ute i snøføyken fortsetter jakten på den neste store musikkopplevelsen i det ganske store musikklandet. Og for hvert år blir vi enda litt bedre, - det er defintivt spennende tider.

Jakten på den gode musikkopplevelsen pågår for mange året rundt, og det er fremdeles bare mars i 2010. Det kan muligens virke litt rart at ikke et stort og eksportvennelig navn som Lindstrøm var på plakaten i år, ved siden av flere andre navn, men man rekker vel ikke å favne inn alt, ikke en gang på norges største bransjefest. Ønsker du derfor å se norsk musikkliv fra sin mest spennende og vitale side, er det likevel få, hvis noen steder du bedre kan gjøre det enn på by:Larm.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo