• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Ai Phoenix

Sleppefest på Mono (Oslo) 16/4-2002

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook18.04.02

Det hvilte forventninger over Oslo-klubben Mono denne tidlige vårkvelden. Ai Phoenix har akkurat rukket å slippe sin nye plate, Lean That Way Forever, til fortjent storskryt i dagspressen. I januar signerte de kontrakt med tyske Glitterhouse for distribusjon i Europa, og kan fort komme til å bli det "neste store" fra Norge.

Så her var vi alle sammen, de trofaste konsertsliterne, journalistene og eks-fotballproffer som Mini og Fjøra (!). Hva sistnevnte gjorde på en slik syndens bule er uvisst, men han forsvant i hvert fall før Phoenix entret scenen. Det var kanskje like greit, for dette ble ikke helt Ai Phoenix’ store kveld - i hvert fall ikke den første halvtimen. Hard lyd må få en del av skylden for at den vevre poptrioen (samt Pedro fra Sister Sonny) ble redusert ned til et sjarmerende kjellerband. Selv virket de halvveis uinteressert (eller nervøse) i hva som foregikk rundt seg, der de fremførte korte, streite versjoner fra den nye platen. Uten å kommunisere med publikum byttet Bosse, Patrick og Pedro litt på å spille (trommer, keyboard, bass, elekriske og akustiske gitarer) mens vokalist Mona Mørk ikke virket helt overlykkelig over å stå foran på scenen. De klarte ikke å overføre den sedate flyten som binder platen sammen, ei heller få frem de vakre stemningen finnes der.

Men det løsnet etterhvert, ikke minst drivende versjoner av Elvis og Mountains and Castles satt som et skudd. Her klarte de å komme opp med et mer potent uttrykk som fungerte godt. Det virket nesten som om de merket det selv også, for siste halvdel tok seg betraktelig opp. De begynte å flørte litt med publikum, spilte eldre låter, og i det hele tatt skapte en god stemning rundt seg. Det var som om de ble stadig sikrere på seg selv utover i settet, og det lover i hvert fall godt.

På skive er Ai Phoenix enestående her til lands med sin melankolske krysning av Mazzy Star, Yo La Tengo og et mer lunefullt Peru You. De sliter fortsatt litt med finne frem til et sceneuttrykk som klarer å fange opp den skjøre nerven, samtidig som de skal nå ut til et lyttende publikum på røykfylte rockebuler. Det vil nok komme etterhvert.