Konsert: Essex Green

Mono, Oslo 13/1-2004

Det var tilløp til trengsel på Mono da New Yorkerne Essex Green igjen kløv opp på scenen der, for andre gang i løpet av ganske kort tid. Med det nydelige popalbumet The Long Goodbye (Track and Field, 2003) fortsatt ganske friskt i minne var det vel heller ikke så merkelig. Det var da også fra denne platen de valgte å fokusere på i sitt drøyt timelange sett.

Fortryllende Sasha Bell stod sentralt på scenen med sin Korg og tverrfløyte, omkranset av fire pyntelige karer som aldri forsøkte å gjøre noe annet ut av seg enn å spille fin pomusikk. Likevel fremstod de som både hyggelige og varme, og delte blant annet noen morsomme historier med oss (som hvordan Sasha krasjet turnébilen med å fylle blyfri på dieselmotoren).

Essex Green er et band med røtter i 60-tallet, med Beatles, Kinks og The Mamas & Papas som noen av de tydeligste kildene til inspirasjon. De ser ut som kjekke college-studenter hele gjengen, men høres ut som sorgløse hippier som har flyttet tilbake til naturen og funnet skogens ro. På sine beste låter fra The Long Goodbye, vemodige perler som By the Sea, Our Lady in Havana og Southern States, samt superfengende Lazy May og The Late Great Cassiopia tangerer de likesinnede band som Belle & Sebastian, Yo La Tengo og The Ladybug Transistor i all sin enkle, men storslåtte prakt. Er det et band som klarer å få fløyte til å bli riktig, er det Essex Green - hør bare den nydelige soloen i Julia. De spilte også en cover av seg selv, Up the Country av sideprosjektet The Sixth Great Lake, og det er jo en låt som utmerker seg positivt.

Et imøtekommende publikum fikk sine tre ekstralåter, men da merket i hvert fall jeg at det egentlig var nok. På sitt beste er det ikke mange som kommer opp mot Essex Green, men det er en holdbarhet på det de driver med som ikke bør strekkes noe særlig mer, og de forsøker da heller ikke i særlig grad å utfordre sitt eget uttrykk på scenen.

Essex Green evnet å jage vekk januar-demonene i vinterlandet, og neste gang de kommer hit vil jeg bli overrasket om det ikke er på en litt større scene de smelter snø og sludd om til en varm vårsol.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sonny Simmons - The Traveller

(Jazzaway)

Første del av en trilogi med Simmons. På norsk label med norske musikere. Uhyre spennende.

Flere:

Belle & Sebastian - The Life Pursuit
Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?