Øyafestivalen: Klubbdagen, 11. august 2004

Internasjonalen: Casa Electro Novo, Samsaya, Safariari

Klubbøya skilter med intet mindre enn 22 scener i hovedstaden denne kvelden, og det skal et skarpt blikk til å blinke ut kveldens høydepunkter. Selv satset jeg alt på ett kort og ble værende på Internasjonalen for en helaften med spreke artister på papiret.

Det var godt om plassen i baren på Internasjonalen da jeg ankom, og selv om kvelden skulle bli betydelig hetere, ble det aldri plagsomt trangt om plassen. Ballet startet med globetrotteren Carl M. Smith og hans enmannsprosjekt Casa Electro Novo. Hans fremtoning er som en blanding av stand-up komiker, våghals og gatesanger i en salig blanding, toppet av ukuelig optimisme. Entusiasme smitter som kjent og det skal mye til for ikke å like denne karen, men musikalsk sett leverer ikke Smith varene. Der debutplata, To The Rescue, er herlig skrudd og forunderlig sammensatt, bærer Casa Electro Novo i konsertform preg av å være et fesjå hvor den mye omtalte kofferten til Smith er midtpunktet. Kvaliteten på Smiths ablegøyer er på høyde med det man kan oppleve på Egertorget i hovedstaden hver bidige dag i sommerhalvåret. Materialet som presenteres hviler selvsagt tungt på det som er inkludert på debutplata, men dessverre uten å inkludere høydepunktet Chelsea Piers.

Deretter er det duket for kveldens desiderte høydepunkt og forsamlingens naturlige midte - Samsaya. Med en formidabel posse ankommer hun scenen og åpner med en tung Pure To Me fra debutalbumet Shedding Skin. Samsaya leverer med en selvsagt autoritet og fanger publikum fra første stund, og kveldens konsert levner liten tvil om at hun er nasjonens viktigste eksportartikkel på musikkfronten. Glem Röyksopp og Maria Mena, det er dama fra Ellingsrud som er sterk nok til å klare overgangen til det multinasjonale markedet. Backet av et band som domineres av gitar og bass leverer Samsaya perle etter perle fra førstealbumet, og det rocker overraskende godt. Når konserten avsluttes med Stack'em Up er kvelden fullendt og burde ha stoppet der.

Men neida. En snodig booking gjør at det er Safariari som avslutter kvelden og de greide dessverre langt på vei å ødelegge den gode stemningen. Noe skal en særdeles grøtete lydmiks og alt for høyt volum ta skylden for, men Safariari leverer ingen knallkonsert. Brorparten av materialet hentes fra oppfølgeralbumet Goa Way, men presenteres i retning av speedmetal og kukrock. Fullstendig meningsløst for undertegnede, og for en gangs skyld må jeg si meg enig i fyren bak meg som ropte "Spell en dere kan!" midtveis i settet. Gitarøs er nemlig ikke noe som Safariari mestrer og harmoniene til Jon Kristian Furuheim og Magnus Abelsen drukner i unyansert bråk.

En slapp avslutning på en kveld hvor et nytt musikkhåp trer frem og viser en gang for alle at "kvinnor kan".


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kullrusk - spring spring spring spring spring

(Moserobie)

Med Per 'Ruskträsk' Johansson og Jonas Kullhammar i spissen, har Kullrusk for alvor utvida det tradisjonelle bruksfeltet for saksofon og klarinett.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
Noxagt - Turning It Down Since 2001