Øyafestivalen: Klubbdagen, 11. august 2004
Internasjonalen: Casa Electro Novo, Samsaya, Safariari
Del på Facebook12.08.04
Klubbøya skilter med intet mindre enn 22 scener i hovedstaden denne kvelden, og det skal et skarpt blikk til å blinke ut kveldens høydepunkter. Selv satset jeg alt på ett kort og ble værende på Internasjonalen for en helaften med spreke artister på papiret.
Det var godt om plassen i baren på Internasjonalen da jeg ankom, og selv om kvelden skulle bli betydelig hetere, ble det aldri plagsomt trangt om plassen. Ballet startet med globetrotteren Carl M. Smith og hans enmannsprosjekt Casa Electro Novo. Hans fremtoning er som en blanding av stand-up komiker, våghals og gatesanger i en salig blanding, toppet av ukuelig optimisme. Entusiasme smitter som kjent og det skal mye til for ikke å like denne karen, men musikalsk sett leverer ikke Smith varene. Der debutplata, To The Rescue, er herlig skrudd og forunderlig sammensatt, bærer Casa Electro Novo i konsertform preg av å være et fesjå hvor den mye omtalte kofferten til Smith er midtpunktet. Kvaliteten på Smiths ablegøyer er på høyde med det man kan oppleve på Egertorget i hovedstaden hver bidige dag i sommerhalvåret. Materialet som presenteres hviler selvsagt tungt på det som er inkludert på debutplata, men dessverre uten å inkludere høydepunktet Chelsea Piers.
Deretter er det duket for kveldens desiderte høydepunkt og forsamlingens naturlige midte - Samsaya. Med en formidabel posse ankommer hun scenen og åpner med en tung Pure To Me fra debutalbumet Shedding Skin. Samsaya leverer med en selvsagt autoritet og fanger publikum fra første stund, og kveldens konsert levner liten tvil om at hun er nasjonens viktigste eksportartikkel på musikkfronten. Glem Röyksopp og Maria Mena, det er dama fra Ellingsrud som er sterk nok til å klare overgangen til det multinasjonale markedet. Backet av et band som domineres av gitar og bass leverer Samsaya perle etter perle fra førstealbumet, og det rocker overraskende godt. Når konserten avsluttes med Stack'em Up er kvelden fullendt og burde ha stoppet der.
Men neida. En snodig booking gjør at det er Safariari som avslutter kvelden og de greide dessverre langt på vei å ødelegge den gode stemningen. Noe skal en særdeles grøtete lydmiks og alt for høyt volum ta skylden for, men Safariari leverer ingen knallkonsert. Brorparten av materialet hentes fra oppfølgeralbumet Goa Way, men presenteres i retning av speedmetal og kukrock. Fullstendig meningsløst for undertegnede, og for en gangs skyld må jeg si meg enig i fyren bak meg som ropte "Spell en dere kan!" midtveis i settet. Gitarøs er nemlig ikke noe som Safariari mestrer og harmoniene til Jon Kristian Furuheim og Magnus Abelsen drukner i unyansert bråk.
En slapp avslutning på en kveld hvor et nytt musikkhåp trer frem og viser en gang for alle at "kvinnor kan".
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Hu er bare dødskul den dama der. Digger henne vilt på scenen. Bandet er skikkelig fett. De leverer bra greier. Oppfordrer folk til å sjekke ut Samsaya når de har muligheten. Gleder meg til neste konsert allerede. Håper hun spiller på Uka i Trondheim!