Festival: Varangerfestivalen, del II

Ole Albrekt Nedrelid vurderer her de siste dagene på Varangerfestivalen. Nedrelid kan fortelle om fine konsertopplevelser, men sier også at "programmet har kanskje vært for et annet publikum enn dem som faktisk besøker festivalen".

Tidlig fredag kveld fremførte Westerhus-Isungset Duo det som skulle bli Varangerfestivalens ytterpunkt og samtidig en av de sterkeste konsertene i løpet av de fire dagene. Den var lagt til museet Kjeldsenbruket på Ekkerøy, halvannen mil utenfor Vadsø, og var aldeles perfekt for musikken. Duoen består av Stian Westerhus på gitar og Terje Isungset på perkusjon, begge kjent som blant annet friimprovisatører, hvor Isungset er den eldste og mest etablerte, mens Westerhus er på god vei til å bli det.

De improviserer fritt og de improviserer sammen, men de har likevel en del nyansforskjeller i spillet sitt. På den ene siden sitter Isungset fanget i et bur av utslitte deler fra det som en gang var et trommesett, en hel rekke forskjellige små bjeller, en tamburin til hihat og så videre, og på den andre siden står Westerhus med sin elektriske gitar og sine elektroniske bokser og lager flere lyder samtidig på den måten.

Denne konserten var én session som varte i godt over en time. Og her kan jeg ikke komme bort fra å snakke om kommunikasjon. Dette er jo elementært innen friimprovisasjon, men det var kanskje ekstra spennende å høre kun disse to både utfordre og inspirere hverandre, som lytter var det flott å kunne være så nær og på en måte ta del i det som foregikk mellom dem. Dette var konserten enhver festival med et bredt spekter trenger.

Senere utpå kvelden lagde Christiandsand String Swing Band liv og røre på Opticom. Det er rart med det; stringswingmusikk fyller hvilket som helst lokale til randen med folk. Uansett. Det gikk i hvert fall hett og tett for seg da sexteten med høy puls suste av gårde gjennom standarlåt på standardlåt, hvor vokalist Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland var den fødte showmann og ledet bandet til stor jubel.

Festivalteltet var denne aftenen preget av meget variert musikk. De første ut var coverbandet Stormbringer, men dem fikk jeg dessverre ikke med meg på annen måte enn lyden av teltet på noen gode hundre meters avstand. Det som nådde frem da var en skremmende autentisk gjengivelse av soloen på Deep Purple-låta Highway Star. Moro.

Det Trondheimsbaserte metalbandet Lumsk forsatte med eget materiale. Etter at de i fjor ble tildelt et stipend av by:larm har karrieren skutt fart, og plate nummer tre skal spilles inn i løpet av høsten. Stine Mari Langstrands stråleklare sopranstemme blandet seg med blytunge gitarer og oppmikket fiolin, og plassen foran scenen ble fylt opp av publikummere som tydeligvis var der for å høre nettopp dem.

For da det ble sceneskifte og Wibutee gjorde seg klare til å spille, forsvant omtrent rubbel og bit av publikum. Her har det tydeligvis ikke blitt tenkt nøye nok gjennom hvilken musikk som passer sammen og når de forskjellige bandene bør gå på og spille. Jeg syntes nesten litt synd på musikerne da de startet, makan til grissgrendt festivaltelt. Men en del kom det da etter hvert, og konserten gikk for seg omtrent som forventet. Bandet greide å overføre energien fra sisteskiva Sweet Mental til livesammenheng, og ga i hvert fall oss som kjente til stoffet en bra avslutning på natten. Men de burde spilt tidligere på kvelden. Og innendørs.

Lørdag – siste dag og siste mulighet for å vise hva det foregående års bookingarbeid har ført frem. Og det begynte så bra med det som har blitt kalt New Light Project, et samarbeidsprosjekt mellom saksofonistene Petter Wettre og Dave Liebman. Wettre har transkribert alle soloer på Elvin Jones' plate Live At The Lighthouse fra 1971, en innspilling både Liebman og dette prosjektets bassist Gene Perla var med på. I fjor kom disse transkripsjonene ut i bokformat i USA, og etter at trommis Scott Newmann ble med under promoteringen, fortsatte kvartetten under navnet New Light Project.

Dave Liebman har siden syttitallet vært en svært aktiv musiker og artist, og var vel denne konsertens stjerne. Også musikere blir eldre, og jo eldre de blir, jo mer rutine får de. De første par låtene bar litt preg av nettopp dette, hvor tempoene ble satt, akkordskjemaene ble kjørt gjennom, og soloene ble en overvokst flora av licks. Dette kom seg heldigvis. Etter hvert som musikerne ble varme, kom også samspillet bedre frem. Liebman og Wettre, for øvrig tidligere lærer og elev, spilte mer og mer sammen og ble mer lekne jo lenger ned på settlista de kom.

Alle viste spilleglede, men mest glede over å spille viste Gene Perla. Etter temaet i siste låt før ekstranumrene skulle han ha bassolo, men stoppet umiddelbart da han ble alene, og fortalte sindig at han nylig hadde byttet ut sin 20 år gamle bass, og at han var så glad over å få spille på den – før han fortsatte med soloen. Og da de tre andre etter endt sett gikk bak scenen, ruslet han litt usikkert etter, med bassen trygt i øyekroken, stoppet ved scenekanten og skulte så smått etter dem; "we're gonna play more anyway". Så sant, så sant, vi fikk to låter til, og konserten ble et toppunkt på festivalen.

Det har hendt seg at det har vært heller få som har kommet på de konsertene jeg har nevnt her. Mye av dette skyldes nok at en del av programmet kanskje har vært for et annet publikum enn dem som faktisk besøker Varangerfestivalen. Men lokalt stoff ble det tidvis god oppslutning om, og konserten med Adjagas var så utsolgt at det nesten kunne blitt et bittelite svartebørsmarked utenfor Ricakjelleren i minuttene før spillestart.

Dette er et ganske ungt band med unge aktører, og Sara Marielle Gaup og Lawra Somby er bindeleddet mot den samiske kulturen. Paal Fagerheim og Juhani Silvola på gitarerer og Timo Silvola på trommer er det som penser musikken inn på pop og rock. I fjor ble debutplaten Adjagas sluppet, og gleden over å høre joik i en helt ny form har gitt positiv respons fra mange hold. Konserten slo også veldig godt an, og med både joik, rocke-, kasse- og steelgitar, samt et temmelig energisk innslag av dans fra Somby, fikk vi en fin, vakker og rå oppvisning.

Etterpå spilte D'Sound i teltet, et band som ikke har kommet med særlig mye nytt på en stund. Akkurat det betød tydeligvis ikke så mye, for dette ble et av de mer livlige teltarrangementene. Festivalens siste band het Ska Patrol, og ska/reggae-gjengen fra Tromsø loset finnmarkinger og tilreisende videre inn i søndagsmorgenen.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Sakuteiki

(Rune Grammofon)

...hvis linjen blir avbrutt, vil det ødelegge kunstverket...

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot