Tom Waits - plate for plate: The Heart Of Saturday Night
Tom Waits-entusiast Johnny Wilhelmsen har gjennomgått hele katalogen til den plateaktuelle legenden. I 1974 kom hans andre album, en hyllest til lørdagskvelden.
Del på Facebook01.11.11
Relaterte sider:
Fans av Tom Waits blir ofte plassert i to leire; de som liker Asylum-perioden best og de som synes han tok kjempeskritt i riktig retning etter at han giftet seg med Kathleen Brennan og endte opp på Island. Bare for å ha det på det rene, jeg tilhører nok den andre gjengen, men elsker også hans periode før 1983.
Etter gymnaset, i 1987, jobbet jeg som sjåfør i Tromsø i firmaet til faren til en av mine beste kompiser, og hver fredag puttet jeg denne kassetten inn i spilleren før jeg startet runden min. En bedre måte å komme i helgestemning på visste jeg ikke om, og det var også nettopp dette Waits prøvde på her. Han ville finne sjela i arbeidsmannens fridag, lørdagen, kraftig inspirert av sin store helt, forfatteren Jack Kerouac, mannen bak On The Road og en av Beatgenerasjonens viktigste personligheter.
Allerede med låt nummer to presenteres San Diego Serenade, en av hans absolutt vakreste melodier med oppklarende meldinger som "I never saw the morning 'till I stayed up all night" og "I never saw my hometown until I stayed away too long", for ikke å snakke om "I never spoke I love you 'til I cursed you in vain". Vakkert.
Waits følger opp den jazza tråden fra debuten på låter som Semi Suite, Diamonds On My Windshield, Depot, Depot og Drunk On The Moon. Fumblin' With The Blue er en spesielt en overkul, jazza liten sak med spor av Frank Sinatra og Bing Crosby, artister han selv satte pris på. Please Call Me, Baby er en vakker liten låt hvor bohemen Waits begynner å vise seg mer fram, med meldinger som "Please call me baby, it's too cold to be out walking in the streets".
Høydepunktet er likevel det countryaktige tittelsporet, hvor crooneren Waits virkelig markerer seg. Det enkle og greie fingerspillet på gitaren, bilhornene og burningen av dekk i introen, snakkesyngingen, den fantastisk vakre og triste teksten, alt er bare fantastisk, fint og pent. "The magic of the melancholy tear in your eye..."
En liten epistel i forbindelse med The Heart Of Saturday Night: I 1988 var jeg med en kompis på interrail, og vi tilbrakte en uke på den greske øya Korfu, i en liten, rølpete og godt kjent landsby på den tiden som heter Pelekas. Midt i landsbyen var det en rockecafè hvor det samlet seg flere hundre ungdommer hver kveld. En kveld fikk vi DJ'en til å spille en Tom Waits-låt, og det eneste han hadde å by på var Diamonds On My Windshield, noe som selvsagt tømte dansegulvet i løpet av 2-3 sekunder, bortsett fra oss da. Mens vi prøvde oss på noen spastiske bevegelser som i hvert fall ikke kan kalles dans, kom plutselig politiet stormende inn, sprintet bort til DJ'en og beordret ham til å slå av musikken. Det ble stille, folk ruslet ut, og vi sto forfjamset igjen uten å skjønne noe. Senere på kvelden kunne DJ'en fortelle at det var forbudt å spille Tom Waits der. Om det var helt sant, det er en annen sak.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp