Festival: Nødutgang 2006

30. juni-2. juli, Sinus, Bodø: grooves mann søker å utvide sine horisonter - og han lykkes.

Man skal kanskje ikke uttale seg om ting man ikke har peiling på, med mindre man gjør et poeng av å gjøre nettopp det. Og når det tas initiativ til en festival som dette i Bodø tar nysgjerrigheten overhånd og eventyrlysten blir rett og slett bare for stor til å ignorere. Selv om kunnskapen til støymusikk ikke strakk seg stort lengre enn til Sonic Youth, Lou Reeds Metal Machine Music og Supersilent var det kanskje på tide å utvide horisontene litt og finne ut hva dette egentlig dreide seg om.

2006 er altså jomfruåret til Nødutgangfestivalen, og er et initiativ av kreative sjeler som har stått på for å tilby folk i området noe utenom det vanlige. Festivalen er forbeholdt samtidsmusikk, avantgardistiske og eksperimentelle uttrykk, og i år kom dette blant annet i form av legendariske tyske krautrockere og Norges støy-general.

Undertegnedes kunnskap om denslags var altså minimal, men Nødutgang var altså ment som en pekepinn og en sjanse til å oppleve noe litt utenom standarden. Og utenom standarden ble det definitivt.

Fredag, 30. juni

Når fredagsprogrammet endelig kom igang, var det HIDE UNAS som fikk åpne. For egen del var nok dette et passende band å starte med, ettersom det er relativt lett fordøyelige saker i denne sammenheng. Men det betyr på ingen måte at de ikke fikk satt spor etter seg, for det var absolutt en gig som viste et band som virker inspirerte, og lykkes med å uttrykke det i et gitartungt sett. At de liker å klistre gitarene sine mot forsterkerne er en underdrivelse, men det var på mange måter en rolig overgang siden det var et solid mønster i det hele i form av sterke gitarriff og perkusjon.

Resten av fredagsprogrammet måtte dessverre vike for sårt tiltrengt søvn denne gangen, så OCEANISM, LARS MYRVOLL og LASSE MARHAUG kan forhåpentligvis sjekkes ut på et senere tidspunkt.

Lørdag, 1. juli

Hovedvekten av Nødutgangs artister tilhører altså det som kalles støymusikk. Begrepet ble nøye diskutert frem og tilbake i dokumentarfilmen NOR NOISE, som ble vist på Kafé Kafka lørdag ettermiddag. De seks (!) fremmøtte fulgte med på det som fungerte som en veldig bra introduksjon til støy. Filmen tok oss med fra våre egne Lasse Marhaug (Supersilent, Jazzkammer ++), Maja Ratkje (Fe-mail) og Helge Sten (Deathprod), til Japans Masami Akita (Merzbow), Otomo Yoshihide og Tashimaru Nakamura. Her ble det tatt for seg diskusjoner om støy i forhold til dets posisjon og opphav som en musikkgenre og kunstform.

Spesielt interessant var det kanskje når Masami Akita trakk frem støymusikkens surrealisme og dadaisme. Og det er jo for så vidt sant det, men samtidig så kan man si at sjangeren er så realistisk som man får det i mange tilfeller; det aller meste er jo improvisasjon og i så måte en veldig direkte og ærlig form for musikk. Det er nok på dette tidspunktet at fascinasjonen min begynner å gripe tak, når en musikkform åpner for tolkninger av alle slag og det at man kan tilføre det nye aspekter bare ved å forandre perspektivene bittelitt.

Luigi Russolos "The Art of Noises" er helt åpenbart en nøkkeltekst i denne sammenhengen, og dette blir tydeliggjort ved et par tilfeller i filmen. NorNoise er i det hele tatt en solid introduksjon til flere aspekter av støy. Og at støymusikk er i stadig utvikling og at mulighetene er uendelig mange beviser filmen ved å til stadighet snakke om inspirasjoner og bakgrunner til støymusikk både fra generelle og individuelle perspektiver.

Etter dokumentarfilmen var det andre kveld på Sinus med tre nye band på scenen. JURYEN i form av Anders Moe åpnet kvelden noe forsiktig med et show bestående av kassettopptak og fløytespill i et sett som egentlig var over før det fikk noe særlig tak. RONNY WÆRNES leverte et mer engasjerende show, med finfin hjelp fra Jean-Hervé Peron og Zappi Diermaier som bidro med å slenge metallstenger veggimellom i et par minutter.

It's not us, we are not here

FAUST var festivalens store trekkplaster, og de tyske legendene besøkte med dette Norge for første gang siden 1994, deres aller første nord for polarsirkelen. Fausts opptreden ble delt opp i to sett, hvor det første var av den mer eksperimentelle typen. Sirkelsag, drill, oljetønne, strykebrett og strykejern var sentrale elementer i en tidvis intens improvisasjonslek som stort sett bare ble avbrutt av The Sad Skinhead fra skiva IV fra 1973 (Faust var nærmest et ukjent navn før festivalen for undertegnede, men IV ble innkjøpt og innhørt i forkant).

Gamlingene viste at det kan lages vanvittig mye show ved å improvisere og ta i bruk relativt utradisjonelle virkemidler. At Peron i tillegg er uselvisk nok til å tilby publikum å stryke skjortene deres midt under showet skal man heller ikke kimse av! Vannplasking og kasting av metallstenger var det også plass til, det var aldri kjedelig iallefall.

Dessverre måtte undertegnede utelate å gå på søndagens arrangement på Bremnes Fort, hvor OCEANISM og PSYKISK TORTUR skulle stå for avslutningen av festivalen. Det hørtes uansett ut som det lå an til å bli en ganske storslått avslutning.

Nødutgang har uten tvil satt spor, og har omgjort noe av det som var ren nysgjerrighet til fascinasjon for noe som i utgangspunktet er det helt motsatte av hva det er i dette tilfellet. Å skille støy fra støy viste seg å være fascinerende nok i seg selv, men enda mer fascinerende enn det igjen er det å stadig oppdage mønstre og helt nye lydlandskaper innimellom noe som egentlig bare er støy. Og det er nettopp her at fascinasjonen min har slått rot, nemlig når det gjelder den flersidige, kompromissløse og ekstremt åpne formen for musikk dette faktisk er. Å føle seg litt borte er ikke så aller verst alltid, det føltes til tider som om jeg var kidnappet inn i en David Lynch-film eller klistra til Stan Brakhages filmtape sammen med møll. Steder man ikke blir tatt med til av hva som helst annet med andre ord.

All ære til initiativrike, og ikke minst modige, Bodøfolk som arrangerte dette. Så selv om oppmøtet ikke var all verden så tør jeg påstå at prosjektet er vellykket på flere andre områder. Et av målene var å være en festival for nye musikkbekjentskaper, og det er vel ikke akkurat for mange av disse typer arrangementer i regionen skulle jeg tro. Nødutgang har vært brutalt, det har vært komisk, det har vært interessant og det har ikke minst vært en positiv liten festival som også bør stå som et symbol på tiltaksvilje og kreativitet for alle andre som brenner for noe.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ed Harcourt - From Every Sphere

(Heavenly)

I'm aware that I'm speaking but the words come out wrong, So I'll put it across in a simple song.

Flere:

Mahjongg - Kontpab
Brandy - Full Moon