Intervju: Paal Nilssen Love i anledning Unionsfestivalen all Ears 13. - 16. januar 2005.

For fjerde år på rad skal all Ears, festivalen for improvisert musikk, gå av stabelen på Blå i Oslo. Nytt av året er at all Ears får en svensk avlegger som går samtidig i Stockholm.

-Vi begynte å tenke på idéen om en ren norsk/svensk festival for to år siden. Vi tenkte at det kunne passe godt å markere utviklingen som har foregått i Sverige og i Norge, og mellom landene de siste årene, og samtidig markere unionsoppløsningen.

Hva slags betydning har Sverige hatt for dagens norske improvisasjonsmiljø?

-Ganske stor. Ingar Zach var ganske tidlig ute og tok timer hos Raymond Strid på midten av 90-tallet. Han bodde i Stockholm i ett år, og hans møte med Strid betydde mye for den retningen han ville gå. Håkon Kornstad og bandet Tri Dim med David Stackenäs var også tidlig ute. Samtidig har Mats Gustafsson og Sten Sandell betydd veldig mye for meg. Trioen Gush (Sandell/Gustafsson/Strid) har et ekstremt rendyrket uttrykk, og de har også definert en stor del av improvisasjonsscenen i Stockholm. Samtidig er det en del svenske folk på min alder, og også yngre, som holder på med denne musikken der borte.

all Ears gjør altså et forsøk på å manifestere et miljø for denne musikken. Hvorfor er det nødvendig?

-Tanken min når jeg startet all Ears var å samle improvisasjonsmusikk på en egen festival. Det er mange festivaler i Norge som har friimproviserte innslag, men de pakker det ofte inn i merkelapper og kaller det avantgarde osv. Et problem når man kommer inn på kommersielle festivaler er at man enten blir stua vekk, eller pakka inn i et eller annet produkt. På all Ears vil vi kjøre det helt rent.

Internasjonalt sett ser det også ut til at festivalene for improvisasjonsmusikk stort sett blir arrangert av musikere selv. Hvorfor er det slik?

-For mange av utøverne er musikken er så sterk at de er villige til jobbe vettet av seg for å arrangere festivalene selv, uavhengig av de mer kommersielle festivalene. Ta Kongsberg Jazzfestival som eksempel; de har tre eller fire konserter med friimprovisert musikk hvert år, og det betyr at det er ganske vanskelig å få jobb der. Da blir det heller ikke så åpent for å sette sammen nye grupper. En del av tanken er jo også å invitere musikere som kan komme sammen slik at det kan oppstå nye band med et utgangspunkt i all Ears. OK, det er ikke alltid like heldig, men det kan være spennende og interessant å bli konfrontert med andre musikere på den måten. Det er faktisk en egen tradisjon for det siden Derek Baileys Company Festival i London begynte å sette sammen musikere med helt ulik bakgrunn og fra forskjellige skoler.

Foruten Nilssen-Love driftes og programmeres all Ears-festivalen av Maja Ratkje og Lasse Marhaug. Ratkje har bakgrunn fra samtidsmusikken og som komponist, og Marhaug er aktiv innenfor en rockrelatert skole innenfor støymusikk. Nilssen-Loves bakgrunn som jazzmusiker gjør denne trioen til en ganske bredt anlagt komitè musikalsk sett. Dere har ganske forskjellige utgangspunkt, hva er den felles plattformen?

-Improvisasjonselementet er ganske sterkt hos alle tre, og vi jobber alle med musikk som er på siden av den mer strømlinjeformede mainstreamscenen. Alle tre er også veldig aktive i å jobbe for improvisasjonsmusikken, så sånn sett opplever jeg det som en ekstremt dynamisk trio å jobbe i. Maja og Lasse kjenner til musikk som ikke jeg kjenner til, og omvendt. Det gjør at vi alle kan trekke inn veldig ulike aktører i festivalen, som igjen kan kombineres i ulike besetninger.

Aslak Sira Myhre åpnet fjorårets festival og snakket om improvisasjonsmusikk som en opponent til den kommersielle musikkindustrien, samtidig er det musikere innenfor den improviserte musikken med et sterkt politisk engasjement. Hva ligger bak her?

-Det er riktig at det er en opposisjon tilstede der. Samtidig finnes det en tradisjon for at denne musikken er rød og tiltrekkes sosialistiske folk. Historisk har det ihvertfall vært sånn. Tradisjonen i Vest-Tyskland rundt Peter Brötzmann på 60-tallet tiltrakk seg mennesker som var veldig politisk bevisste, og slik er det fremdeles selv om det er i en mindre skala i dag, kanskje. Men det generelle politiske klimaet i dag gjør at engasjementet og bevisstheten rundt politikk er større i dag enn for eksempel ti år siden. Jo større gjennomslag den konservative tankegangen får og jo mer konservative folk blir politisk sett, jo viktigere blir denne musikken. Man må ha den motpolen. Å være konservativ betyr også å ha forventninger til hva man vil oppleve, og at man ikke vil bli konfrontert med musikk man ikke har kontroll på. Kontroll har man ikke med et band som spiller friimprovisert musikk. Det er akkurat det som er det flotte med det. Sånn sett har vi vært ekstremt konsekvente på å ikke plukke inn band til all Ears som spiller komposisjoner. Jeg er samtidig veldig bevisst på at den musikken som presenteres skal ha en viss porsjon energi i seg. Om det ikke er full utblåsning så skal det ihvertfall være ærlig. Folk må ha noe på hjertet. Man må også være villig til å stikke nakken ut og ta en risk. For improvisasjonsmusikk er veldig nært knyttet til den personen du er, og når du da går på scenen med musikere du ikke kjenner godt, med publikum tilstede, kan det bli et møte på godt og vondt. De musikerne jeg booker skal være av det kaliberet at de er villige til å ta den risken.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo