Ukas øksedrap: Queen

grooves Thomas Karlsen gyver løs med øksa. Første bandlikvidering går til Queen.

De har skylden for at tusenvis av mennesker hver eneste kveld brøler "Bizmillah!" i verdens puber og barer. Kan restene av Queen vennligst reise seg?

Jeg må ha blitt gal. Rett og slett mistet forstanden. Er det virkelig bare jeg som er i stand til å peke ut drit når den ligger i en stinkende haug foran beina mine? For ikke snakke om når den besudler ører og hode? Er jeg virkelig den eneste som hater, hater, alt Freddie Mercury var involvert i? Den eneste som får lyst til å banke opp folk når jeg hører Bohemian Rhapsody?

Selvfølgelig måtte Freddie Mercury dø og bli et AIDS-ikon. Vel fortjent. Han slapp tross alt pressemelding om at han var HIV-positiv en mandag kveld, og var død neste morgen. Snakk om forkjemper. Ikke snakk om å fortelle verden at han ville kjempe mot sykdommen, eller tale de smittedes sak. Ånei. I stedet laget han bare enda mer flamboyant og svulstig rockopera med så mye subtilitet som et middels stort jordskjelv. Show Must Go On, tross alt. Forøvrig et av det reneste, mest purile stykke søppel man noen gang står i fare for å komme over, en låt hvor Village People-ejecten på pompøst og semi-fascistisk vis tvinger frykten for å dø over på oss. Uansett, syndelisten stopper jo ikke der. Her er de ti verste overtrampene:

1. Bohemian Rhapsody
Vinner av lista med en utrolig lang distanse. Kan knapt skimte andreplassen, faktisk. Alt som er feil i musikk manifesterer seg i dette makkverket. Først og fremst: Opera. Hva har opera å gjøre i rock? Nemlig: Absolutt ingenting. Og teksten? Italiensk babybabbel, gauling etter Galileo og jeg vet ikke hva. Og så så helvetes lang! Og den helvetes gitarsoloen! Dagen er ødelagt etterpå. Fullstendig ødelagt.

Radio Ga Ga
Mer meningsløst babbel. Det krever nesten et geni å komme opp med en så lattervekkende rævva tekst. Mercury dominerer låta fullstendig med sin avskyvekkende blanding av kastratuling og stalinistiske knurring (du kan nesten høre barten blafre), en sangstil som også er lett gjenkjennelig i...

We Are the Champions
Eventuelt "Triumpf of ze will". I 1985 ble Queen bedt om å spille på Live Aid, og gjorde konserten til en gigantisk egotripp, som minnet mer om et visst nazi-arrangement i Nürnberg i 1933. We Are the Champions er sangen som skiller vinnere fra tapere når det kommer til medaljer i store sportsarrangement. Lothar Matthäus, kaptein på det tyske laget som vant Tidenes Kjedeligste Fotball-VM i 1990, elsker dette gay anthem'et. Tapere taper dessuten ikke bare én gang, men to, siden de i tillegg tvinges til å høre på denne dritten rett etter å tapt en VM-finale. We Will Rock You er musikk for folk som ikke liker musikk. Eller som det også heter: Stadionrock.

Brian May i Salt Lake City
Vinter-OL kan være en ganske langtekkelig affære (50 km langrenn, noen?), men lekene i 2002 hadde faktisk TV-seerne i koma etter bare fem minutter. Åpningsseremonier er som kjent alltid forferdelig pretensiøse og artyfarty – og OL på Lillehammer var IKKE noe unntak - ribbet for alt som måtte minne om humor eller glede, og dessuten fulle av taler som bare aldri vil ta slutt, snøvlet frem av menn på 86. Salt Lake Citys olympiske komité ville likevel ta den enda litt lenger ut, og bestilte for ordens skyld en symfoni av Queen-gitarist Brian May. Smigret av dette dreit han ut 20 minutter med jamming og glockenspiel, og presenterte det som "musikk". Mormonerne beit på, la til noen store, knasende egg, hundrevis av fredsduer og mye annet pseudotull, og syntes det var kjempefint. Vi sov lenge, faktisk helt til Brian May noen måneder senere kom opp av taket på Buckingham Palace i anledning Queen Elisabeth II's 50 år på tronen. I flagrende gevanter og med sitt lange kruspuddelhår flagrende i vinden, reiv han av seg en ny gitarsolo på tjue minutter mot menneskemengden nedenfor. Ikke spesielt bra, og dronninga sjøl så passe mellomfornøyd ut der hun satt ut i campingstolen sin, men faen for et ufrivilig festlig TV-øyeblikk det var for alle oss andre.

Freddie Mercury, Living On His Own
Solokarrieren til Freddie Mercury var ikke det skvatt bedre. Før OL i Barcelona i 1992 dro han til Barcelona og spilte inn en aldeles grønnjævlig OL-hymne, som NRK plaget oss med så fort det var litt dødtid eller hull i programmet under lekene. Han slo seg sammen med en av den tids store sopraner, Montserrat Caballe (hennes navn for alltid tilskitnet), for denne sangen, men ting gikk ikke helt etter planen. Angivelig for travelt opptatt til å gå i studio med Mercury sendte hun ham istedet en haug med opptak, og lot ham få sy det hele sammen. Resultatet ble en fryktelig, illeluktende og jævligsmakende stuing av opera og rock som for undertegnede ødela lekene fullstendig.

We Will Rock You
Know what? Det gjør de ikke. Mye av Queens katalog er temmelig enkel, men her bikker det faktisk over i den rene neandertalmusikk. Tilgi meg, neandertalere. Det var en stygg sammenlikning. Men Mercurys forserte aggresjon, den mongoloide stompinga og den militante allsangen går meg fullstendig på nervene. Jeg blir voldelig og truende, og får lyst til å ta liv. Å innse at noen faktisk tror dette er rock fordi det er så "kraftfullt" og "hypnotisk" får deg til å forstå at enkelte ikke kan hjelpes. Hvilke andre sanger kan få et helt fotballstadion til å delta i oppvarmingen til en kamp, med 80.000 tyskere til å klaske seg kollektivt på lårene? Det er ikke et kompliment, nei.

I Want to Break Free
Videoen til denne møkka tar livet av meg. Av latter. Jeg kan knapt kontrollere meg når den dukker opp på VH-1 eller en eller annen pub-TV. Her er Mercury på sitt mest dekadente, svinsende og svansende rundt med støvsugeren iført pumps og stay-ups og et ørlite miniskjørt, mens resten av bandet (også de i sexy dameundertøy) gjemmer seg bak sofaen, og ikke engang gidder å forsøke å skjule hvor ukomfortable de er med greia. En viss underholdningsverdi, altså, men låta er jo ikke til å holde ut.

Bicycle Race
Helvete. Forbannede temasanger. Samtlige mennesker som jobber med TV-sport nå til dags strekker seg etter Queen så fort de trenger et "subtilt" musikalsk budskap til å akkompagnere bildene. En gang var Tour de France et herlig stykke TV, nå er det bare enda en arena for Queens musikk til å spre seg som et virus ettersom rytterne glir gjennom de franske fjellandsbyene.

Queen Dance Trax
Sannsynligvis den hesligste samleplaten i verden... Noensinne. Tenk Queen, uutholdelige som de er. Tenk deg at sangene deres har blitt remixet av tyske og hollandske trance-og technoartister. Det kunne vært en fæl drøm, men er faktisk beinhard virkelighet. Captain Jack (Another One Bites the Dust), Scatman John (!) (The Invisible Man), Culture Beat (Under Pressure), Blossom (Bicycle Race), og U96 (Flash's Theme) er noen av de skyldige. Ikke bare har bandet gitt sitt samtykke til denne forbrytelsen av en plate, de har til og med bidratt selv, sammen med DJ Bobo på Radio Ga Ga! Å komme på ideen, og faktisk fullføre et slikt prosjekt, er ingenting annet enn ren og skjær ondskap. I rest my case. Nesten.

FLASH!
Verdens dårligste film? Godt mulig. I det filmen om Flash Kaka Gordon fader ut i en kvalmende solnedgang badet i rosa, lilla og gult, og med Lyn Gordon i ferd med å pelle seg tilbake til sin egen dimensjon, entrer Freddie Mercury banen fra innbytterbenken med sitt varemerke; den pompøse brølinga. FLASH! A-AA-AAAAH! SAVIOURRRRRR OF THE UNIVERSE! FLAAAASH! I LOVE YOU! BUT WE ONLY HAVE FOURTEEN HOURS TO SAVE THE WOOO-OORLD! FLAAAASH! AAAA-AAAA-AAAAH! Inn fra siden kommer Brian May, ivrig bøyende på gitarstrengene til det punkt at det hele låter som en katt fanget i en sandwichpose. Sammen drar duoen sangen ut i ytterligere åtte gode minutter, helt til du ikke lenger vet om du er i live eller ikke.

BONUS:
Coveret til I Want It All
En godbit fra 1987. Ikke bare laget Queen jævlig og fascistoid musikk, også på det visuelle plan stinket de, med det som kanskje er et av historiens styggeste og mest lattervekkende cover.

Anmerkning: Jeg makter forresten å høre én -1 – Queen-låt uten å slå vilt rundt meg, nemlig Don't Stop Me Now. Den er slett ikke verst. Men det sitter langt inne å innrømme det. Noe så jævlig langt inne.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat

(Rune Grammofon)

Bli med på landet inn i et velkjent landskap, og la In the Country få deg til å se det med nye øyne.

Flere:

Ensemble 96 - Immortal Nystedt
Alog - Duck-Rabbit