Kongsberg Jazzfestival: SAMSARA, Byorkesterets Hus, 5/7-03

Tre generasjoner, tre stiler.

SAMSARA er en improvisasjonstrio der tre generasjoner i norsk jazz møtes. Kontrabassitsen Bjørnar Andresen var en del av avantgardistiske Svein Finnerud Trio som startet opp i 1967. Bugge Wesseltoft er foregangsmann i blandingen av jazz og elektronisk musikk, men driver også akustiske prosjekter blant annet med Sidsel Endresen, og driver selskapet Jazzland. Trommeslager Paal Nilssen-Love er med i et stort antall fri-jazz og improvisasjonskonstellasjoner, blant annet Håkon Kornstad Trio som gjorde konsert tidligere under festivalen.

Dette var SAMSARAs første konsert, og deres første plate vil komme i løpet av høsten. En tydelig fysisk redusert Andresen tok plass på en stol, med bassen foran seg, og et lite arsenal med elektroniske instrumenter og en pedal. Andresen laget gjennom stort sett hele konserten en slags mørk og skvulpelignende lyd generert gjennom repeterende riffing på bassen kjørt gjennom elektronikken, og modulert i pedalen. Dette fungerte som en fast og repeterende vibrasjon som Nilssen-Love og Wesseltoft kunne improvisere over. Nilssen-Loves fri-improviserte stil og Wesseltofts trang til melodiøse pianoakkorder drev mot hverandre under første del av konserten, noen ganger virket det som de ikke spilte sammen, men hver for seg. Det tok altså litt tid før Nilssen-Love og Wesseltoft fant hverandre i musikken. I andre halvdel av første improvisasjon dreide uttrykket seg i Wesseltofts retning der han drev enkle, svært vakre og melodiøse linjer på pianoet, mens Nilssen-Love konkretiserte det med mer faste rytmer som manifesterte seg i en slags beat. Andresen boblet i midten, og uttrykket ble ganske unikt og fengende.

Etter hvert vendte Wesseltoft seg mot sitt keyboard og en liten støymodulator som han brukte vekslevis sammen med pianoet. Nilssen-Love bølget inn og ut av minimalistiske kombinasjoner, de mer intense partiene gjennomførte han så skruene løsnet og flisen føyk rundt trommesettet. Et polyrytmisk fyrverkeri umulig å forholde seg rolig eller likegyldig til. Wesseltoft supplerte med impresjonistiske lyder på keyboardet, og støyet litt med elektronikken, men bare mykt og i korte strekk. Andresen riffet fram sine dype boblelyder midt i lydbildet, og trioen klarte glimtvis å framkalle virkelig sublime øyeblikk!

Andresen kvittet seg med elektronikken og improviserte, fremdeles sittende, med bue og bare med fingrene. Trommestikkene fliset seg opp, det samme gjorde buestrengen, og et øyeblikk, da jeg bare så de lange armene til Andresen stikke fram bak bassen og gripe etter strengene, så jeg for meg et vilt dyr med to hoder og seks armer.
Det ville dyret heter SAMSARA, og den kommende platen blir en spennende opplevelse.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo