Konsert: The Whitest Boy Alive

Forestill deg å ha stresset igjennom hele byen for å stå i kø i to timer og bli fortalt at konserten du skulle se er utsolgt. Dette skjedde for ca. 200 personer som møtte opp for å se The Whitest Boy Alive spille på en av Londons hippeste klubber.

Hvordan kan et band oppnå stadionstatus før de har svettet seg igjennom sin første releasekonsert? Svaret her er tydeligvis; hvis du er kongen av new geek, old rave og høyre hjernehalvdel bak farsotten I’d Rather Dance With You, er du garantert en viss suksess. Mange vil si at rødt hår, briller og moves à la Ian Curtis ikke er en helt heldig kombinasjon, men i Shoreditch er det et publikumsfrieri. Det blir litt som å ha de største og dyreste perleøredobbene i Bærum.

Det er en kjølig onsdag kveld. Køen utenfor Hoxton Bar & Grill er like lang som halve Pløensgate, og kan ta motet fra en hvilken som helst erfaren festivalgjenger. Indiekidsa, trendfolket, musikkjournalister og annet rask har ankommet Londons hipsterstrøk for å få med seg bandet fra Bergen/Berlin.

Patriot til tross, jeg blir overveldet av flokken de har klart å trekke. Albumet deres, Dreams, ble sluppet i Norge våren 2006, men har ikke release i Storbritannia før i november.

De har nok arvet mange av Kings of Convenience og Røyksopps sine fans, for de fleste jeg snakker med er her fordi de digger disse bandene. Det som gjenstår er å vedlikeholde interessen, noe som kan være verre i en by hvor ferske band går på scener hver eneste dag. Kommer denne kvelden til å viske ut og åpne opp for en ny, selvstendig identitet for The Whitest Boy Alive?

Hoxton Bar & Grill som vanligvis har en svært behagelig atmosfære er forvandlet til en stappfull mørk badstue og uttrykket "sild i tønne" har sjelden vært mer treffende. Veggene damper og veien til do er totalt blokkert av svette kropper. Stemningen blant publikum er delt. Du har de som surt bemerker hvor bortkastet tid og penger det er å stå i kø og betale for å studere en fremmeds nakke en hel kveld. Andre ser svært fornøyde ut. De befinner seg på helt riktig sted i kveld.

Erlend Øye og TWBA åpner med Golden Cage nøyaktig klokken ti. I-tunes generasjonen er med fra første note og det virker som om et utilgivelig trangt lokale og en liten evighet i kø er glemt. Øye, Marcin Oz, Sebastian Maschat og Daniel Nentwig leker seg med instrumentene og publikum hopper i takt. TWBAs elektroniske og akustiske lydbilde komplimenterer Øyes stemme perfekt og den har aldri lytt mer forførende. Forundrende mange synger med på tekstene og sjelden har nok så mange bleke mennesker med krøller og nerdebriller vært samlet under samme tak. Erlend Øye svinger seg som aldri før og publikummet hermer. Siden dette er en releasekonsert spiller de det meste av materialet fra Dreams, men jubelen står virkelig i taket idet de begynner på en cover av house-klassikeren Show Me Love av Robin S.

Bartenderne danser istedenfor å servere øl og en gjeng på ti jenter klatrer opp på scenen og begynner å riste på kroppene etter Øyes oppfordring – Show ME some love! De erter publikum med en ekstra lang trommesolo før settets siste sang Burning. TWBA går av scenen til en applaus verdig en stadion og ikke en middels stor scene i øst London. Guttene kan skåle over en svært vellykket kveld som fint kunne utviklet seg i motsatt retning.

Publikum ble dratt igjennom en sann drøm av en konsert og guttene kan skåle over en svært vellykket kveld som fint kunne utviklet seg i motsatt retning. Bandet som startet som et elektro-dance prosjekt i 2003 viste at de har nok kvalitet og egenart til å overbevise England, og løsrive seg fra "Kings of Convenience 2"-stempelet.

Ifølge MySpacen er en ny London dato rett rundt hjørnet og de blir nok pent nødt til å booke en fire ganger så stor scene til da - men helst ingen stadion! Da er det bedre å se The Whitest Boy Alive i en 30 grader varm sardinboks.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Monster Mike Welch - Cryin' Hey!

(DixieFrog)

Unge og lovende Mike Welch kommer ut av det blå og leverer fra seg noe så deilig som en komplett, moderne bluesplate.

Flere:

Vapnet - Döda Fallet
St. Vincent - Actor