Konsert: Lobster/Gutvik/Holm Duo/Dingobats m.fl.

Oslo Jazzfestival onsdag 18. august 2005

LOBSTER
MENTAL TIMEOUT
THE BUDDIES
GUTVIK/HOLM DUO
POWERHOUSE SOUND
DINGOBATS

Denne dagen ble en variert og heftig affære. Det begynte igjen på Blå kl 15.00. Første band ut var LOBSTER, en kvintett med studenter fra musikkhøgskolen, som spilte egenkomponerte låter i 60-talls stilen til Miles Davis og Wayne Shorter. Dette bandets styrke var sounden og låtmaterialet, i tillegg til et levende og interagerende komp, med Jo Berger Myhre på bass, Terje Engen på trommer og Øystein Skar for anledningen på Rhodes. Sistnevnte spilte også i MENTAL TIMEOUT sammen med Marius Gjersø på trompet og Sebastian Huagen på bass. Gjersøs Arve Henriksen inspirerte trompetklang akkompagnert av kontrapunktiske bassganger og kirkemusikalske Rhodesakkorder skaper vakker sakral og steminingsfull jazz, som passer bedre i et stort og åpent kirkerom enn de støyende omgivelsene på Blås uteservering.

For å gjøre seg bedre kjent med norsk jazzhistorie beveget grooves reporter seg til Scene West Victoria for å få med seg konserten til de jubilerende jazzmusikerne Einar "Pastor'n" Iversen (75), Totti Bergh (70), Bjørn Pedersen (70) og Tore Jensen (70). Disse har alle fått Norsk Jazzforums Buddy-pris. Prisen er den høyeste utmerkelsen i det norske jazzmiljøet. Prisen tildeles en musiker som bla. har utmerket seg som en fremragende utøver på sitt instrument. Siden disse gamle mennene ikke er like utholdende som før, hadde de med seg flere gjestemusikere til å hjelpe å dra lasset når de ble slitne. Per Husby gjorde en god innsats i å underholde publikum med historier, mens Totti Bergh fikk igjen pusten. Hva med musikken da? Det var historiens sus som var det mest spennende med denne konserten, men det er allikevel ikke mange musikere i Norge som spiller så stilriktig og gjennomført 50-tallsjazz. Av de eldre var det "Pastor'n" og Totti som imponerte mest. Det er et fascinerende skue å se gamle krokete fingre løpe over klaviaturet med en slik smidighet og fart som "Pastor'n" presterte, Tottis varme fyldige tenorsaxtone var god som gull, og improvisasjonene deres var så melodiske, logiske og formfullendte at det var som tatt ut av boka. Desverre var ikke alle prisvinnerne i like god form. Bassist Bjørn Pedersen hadde en liten gjesteopptreden og virket tydelig usikker, og det hjalp ikke at trommisen var like ustø og forsiktig selv om han var 40 år yngre. Tradtrompetisten Tore Jensen var heller ikke helt komfortabel sammen med "boperne" Pastorn og Totti, men livnet til i tradavdelingen når han tok fram en autentisk modell av Louis Armstrongs trompet fra 1930, og fikk spille bla. Det hender så mangt på hovedøen. Når banjist Børre Frydenlund i tillegg begynte å synge i autentisk 30-talls stil var det nesten så man hørte grammofonknitringen i sitt indre øre.

På Blå sto KJETIL GUTVIK/KLAUS HOLM DUO på plakaten. Kontrasten ble total i overgangen fra den konserverende stiltro tradjazzen til Gutvik/Holms kompromissløse fri-improv. Utstyrt med effektfri gitar og bariton- og altsax ønsker Guvik og Holm å skape spontan spennende og ny musikk. Det lykkes ikke helt. Det ble langt mellom høydepunktene, og Gutviks dogmatiske bruk av gitarens perkussive, men ikke tonale kvaliteter kombinert med Holms lange tonale løp ble ensidig i lengden. Et lyspunkt oppsto når Holm presset barisaxen opp i ekstremt lyst register og en ukjent klangfarge oppsto, men kveldens hoved-attraksjon var nok mer interessant.

POWER HOUSE SOUND er et helt nytt band, faktisk så nytt at de kun hadde spilt sammen et par dager før konserten. Med avantagardistiske Ken Vandermark, Lasse Marhaug og Nate McBride i tospann med multikunstner wonderboys Ingebrigt Flaten og Paal Nilssen-Love var forventningene skyhøye, og med besetningen to el-basser støy, sax og trommer, forventet man seg avsindig høy og kompromissløs avantgardistisk musikk. Men Power House Sound er bygd rundt funky grooves, sexy riffs dekket i litt støy og souly sax. Faktisk kunne man forvente at denne gjengen med improvisasjonsmusikere skulle hatt flere frie partier, og latt det flyte mer ut, samtidig som det var befriende med en gjennomgående groove i bånn som sørget for substans og ankerfeste, men også holdt igjen og bremset kreativiteten. Flatens standhaftige groovebass, førte tankene til Close Erase sin Dance This og faktisk kunne man savne et keyboard à la Christian Wallumrød i Close Erase eller Ståle Storløkken på denne konserten. Mens noen mente at dette var en patetisk macho flause, platt og kjedelig eller at Nilssen-Loves trommelyd ikke egnet seg til så tung groovy musikk, fikk grooves utsendte fot og koste seg, og var godt fornøyd med konserten.

Enda mer fornøyelig var konserten med DINGOBATS. Med Eirik Hegdal og Njål Ølnes på saksofoner, Mats Eilertsen som bassist, Thomas Dahl på gitar og Sverre Gjørvad bak trommene var det trangt både på scenen og i salen på Herr Nilsen. Saksofonist Eirik Hegdals låter er rett på sak, fengende og spennende. Enkle arrangement-tekniske virkemidler som å la barisax og bass spille unisont mot unisone linjer i gitar og tenorsax skaper et unikt lybilde og funker veldig bra. Med rocka beat og en liten dose friimpro partier, satte Dingobats stemningen i tak og vegger, og ekstranummer ble obligatorisk. Da avsluttet de med den sakrale balladen Til Slutt, som var skrevet til denne anledningen som sannsynligvis var Dingobats avslutningskonsert. Synd for dette ensemblet har ikke utspilt sin rolle, selv om musikerne har mange andre jern i ilden, håper vi at de blåser liv i glørne etter Dingobats av og til, så publikum kan oppleve flere slike forrykende konserter. Kveldens høydare!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nils Bech - Look Back

(Fysisk Format)

En debut som mestrer kunsten å spille på motsetninger på glimrende vis, og det med et knippe skamløst flotte poplåter.

Flere:

A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky
The Thing - Garage