Intervju: Enslaved

Man kan lære mye av å høre på Enslaveds tiende album, Axioma Ethica Odini. Forvent det uventede, og det kan føre med seg gammel livsvisdom som har forsvunnet i dagens samfunn.

Relaterte sider:

Enslaved

Elleve album. Nitten år. Fordommer. Misforståelser. Satan. Løgn. Sannhet. Sjangerdefinering. Drap. Brann. Skjending. Brutalitet.

Å spille i metallband er vel ikke akkurat det minst belastede yrket å ha. Enslaved har til tross for dette alltid fremstått som det noe koseligere alternativet. Vi møtte Grutle Kjellson og Ivar Bjørnson for en koseprat i forbindelse med deres ferske album, Axioma Ethica Odini.

- Vi har alltid vært litt på siden tror jeg, begynner vokalist Kjellson. Alle skulle spille satanisk svartmetall, og det gjorde ikke vi. Så da stod vi på sidelinja allerede da, og etter hvert gjorde vi det også musikalsk.

Det har vel også skjedd noe med den generelle responsen på metall i disse dager i forhold til nittitallet?

- Ja, det kan jo ikke sammenlignes en gang. Da var det ingen som ante hva som foregikk. For å si det sånn så solgte de første platene våre 100-200 eksemplarer, forteller Kjellson og humrer i skjegget.

Mye var vel gjort i forbindelse med Satyricons majordebut Volcano i 2002 også kan man vel trygt si?

- Ja, absolutt, det skjedde noe for syv-åtte år siden som gjorde at tabloidpressen åpnet øynene og revurderte forholdet til svartmetall. Det har ført til en voldsom aksept de siste årene, forklarer Kjellson.

- Det er veldig bra og viktig, for det er kun musikken som har vært i fokus for 99 prosent av bandene hele veien, legger Bjørnson til.

Den uangripelige sannheten

Enslaveds ellevte album har fått navnet Axioma Ethica Odini, og som vanlig ligger det en hel del tanker bak utgivelsen.

- Tittelen er jo på en måte basert på at det er et aksiom - en uangripelig sannhet, begynner Kjellson. Det handler mye om gammel livsvisdom og spiritualitet. Ting vi mener har forsvunnet litt i dagens samfunn.

- Veldig mye av det er overførbart, og det er både dumt og unødvendig at mye har forsvunnet. Men det har jo de monoteistiske religionene skylda for. Og det er kanskje den røde tråden på skiva – om det ikke er samfunnskritikk så er det i alle fall monoteismekritikk, forklarer Kjellson.

Jeg innrømmer at jeg først begynte å høre på Enslaved da de slapp fantastiske Isa i 2004, og har ikke kommet meg enkelt inn i den eldre biten av katalogen.

- Nei, det er nok kanskje de fire-fem siste platene som er nærmest beslektet også. Vi vil egentlig anbefale folk å begynne med det nye og gå tilbake, sier Kjellson og later som han er litt sur fordi jeg ikke elsker oldschool Enslaved.

- Det er egentlig mye rart fra 2000 og tilbake, innrømmer Bjørnson. Jeg tror ikke mannen i gata burde begynne med Blodhemn (1998) for eksempel, sier han og ler.

- Det er jo ikke HELT elendig heller da, men annerledes, skyter Kjellson inn.

Dumme og uintelligente

Hva er egentlig den aller største forskjellen for dere mellom Enslaved anno 1998 og Enslaved anno 2010 da?

- Vi har forhåpentligvis blitt flinkere til å lage, spille og arrangere låter. Bedre i alle lag. Og det hadde jo vært litt snålt om vi ikke hadde blitt bedre på tretten år, sier Kjellson.

- Vi var ikke så opptatt av dynamikk på den tiden, ei heller groove, fortsetter han. Vi hadde tendenser da også – veldig progressive tendenser, men det druknet litt i et typisk metall-lydbilde.

Det er nesten sånn at Enslaved etter Below The Lights i 2003 hørtes litt mer intelligent ut. Jeg mener ikke å si at dere hørtes dumme eller uintelligente ut før altså, men dere skjønner kanskje?

- Ja, det ble helt klart mer personlig tankegods blandet inn i tematikken på den tiden. Også på Monumension, men det var en plate som spriket noe jævlig, forklarer Kjellson.

Peronlig tankegods i tillegg til høytsvevende konsepter iblant? Nesten på et sånn nivå at man føler at man kan gå glipp av noe?

- Nei da, ikke i det hele tatt. Det er ingen kode som må knekkes eller noe, man kan ta det på alle mulige plan. Lyden av stemmene som et instrument, som abstrakt poesi – det trenger ingen sammenheng, sier Bjørnson.

Og de vet da sannelig hva de snakker om, bandet som feirer 20 år i 2011. Dere begynner å dra litt på åra?

- Haha, jo da. Snart ferdig med tenårene, sier Kjellson og ler.

Flere og flere som gjør færre og færre ting

Svartmetall er jo noe helt annet i dag enn før – hvordan er det med nye band for tiden synes dere?

- Joda, det er jo noen. Obliteration for eksempel.

Det blir stille, det kommer ingen flere navn.

- Æhh, vi er visst ikke så gode på å følge med tror jeg, kommer det fra Kjellson.

- Det er jo bittelitt stusselig kan vi driste oss til å si. I alle fall satt opp mot tiden da vi var et nytt band, avslører Bjørnson. Det skjer jo bare med en tom sjanger også da, for hver eneste utgivelse var det noe helt nytt.

Hva gjøres feil i dag da?

- Jeg bare skjønner ikke hvorfor band på død og liv skal kopiere andre band. Før var salgsargumentet at noe var ”ikke likt noe annet du har hørt før” – og nå er det ”minner om ditt og datt – husker du det gode nittitallet” etc.

- Nittitallsnostalgi altså, kommer det fra Kjellson som rister på hodet. Det er kulturelt selvmord på gang, flere og flere som gjør færre og færre ting.

Har det noe med fansen å gjøre også kanskje?

- Helt klart. Hvis band prøver seg på noe spenstig så er det bare ”kjedelig” – men når du ser på hva de liker så er det sånne tretten på dusinet band. Men dét er ikke kjedelig?

- Ikke alltid folk vil bli utfordret, de bare er fornøyde med åtti- og nittitallet, de gidder bare ikke mer, sier de to og ler.

Enslaved står med andre ord i stor grad fortsatt på sidelinjen, men så lenge det fører til skiver som Axioma Ethica Odini så hører man få klage. Albumet er ute nå via Indie/Indie, og bandet er for øyeblikket på turné - for datoer se Enslaveds MySpace.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


This Is Music Inc. - Krasnapolis

(Black Label)

Retrofuturistisk antihelt med et knippe moderne klassikere innen norsk undergrunnspop.

Flere:

Information - Biomekano
Fra Lippo Lippi - In Silence And Small Mercies - The Early Years