• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Kongsberg Jazzfestival: Trüben, Gyldenløve, 3/7-04

En ganske imponerende konsertdebut, og en verdig avslutning på festivalen.

Carl Kristian Johansen 

Del på Facebook06.07.04

Et slunkent oppmøte tydet på at de fleste festivalgjengerne prioriterte å avslutte festivalen med Kaptein Kaliber m/Bergenskamerater på EnergiMølla, eller i Kongsberg Kirke med en vaklende Milton Nascimento. Om det gjaldt partyhungrige byløver i eksil, eller Kongsbergs sosietet med et behov for musikalsk kapital; festivalen hadde et tilbud til alle på lørdagskvelden.

Men på Gyldenløve avsluttet festivalen i samme ånd som den åpnet; i improvisasjonsjazzens favntak, med noe forhåndskomponert materiale som lim og utgangspunkt. Dette var faktisk den første konserten til Trüben, og viser samtidig at Kongsberg Jazzfestival har et øre til debutanter såvel som etablerte stjerner.

Som konsertdebutanter har bandet selvsagt ikke den bagasjen med erfaring man gjerne opparbeider etter noen år som band, og som kan heve konserter opp de nødvendige hakkene. Det hadde ikke mye å si i forhold til denne konserten, men Trüben var allikevel til tider litt preget av en smule usikkerhet i forhold til publikum, og kanskje eget materiale. Til tross for denne mangelen på fortid sammen som band hadde enkeltmedlemmene gjort seg bemerket tidligere under festivalen. Morten Qvenlid utgjør orkesteret til Susanna Wallumrød i Susanna & The Magical Orchestra, Kjetil Möster imponerte alle under den fantastiske konserten til nykommerne i The Core, Magne Vestrum og Morten Engebretsen hadde duokonsert under festivalen, og sistnevnte improviserte også i Avanthagen under ledelse av Mats Gustafsson. Bandleder i Trüben er den svenske perkusjonisten David Trübenbach, og det var hans komoponerte noter som utgjorde grunnstenene for denne konserten.

Materialet Trübenbach har skrevet var enormt variert, og svingte fra det helt minimalistiske, via de obligatoriske solopartiene, til heftige og presise bandimprovisasjoner. Engebretsens bassklarinett var lavest nede og på de høyeste toppene, og i de mest lavmælte strekkene greide han å realisere den lyriske og kontemplative kvaliteten som Trübenbach åpenbart har etterstrebet. Det var denne dynamikken i materialet som først og fremst gjorde konserten til en opplevelse. Det hvilte til enhver tid en uforutsigbarhet over låtenes retning, og strukturene, om de var komponert eller improvisert, var de i all enkelthet fri for klisjèer og grep som gir publikum en lett jobb i analysefasen av musikken. Trüben var et stemningsskapende bekjentskap av vakker jazz, og avsluttet festivalen i tråd med det jeg oppfatter som festivalens ånd.