Bok: Ut Av Det Blå

Molde Jazzfestival runder et halvt århundre. Festskriftet Ut Av Det Blå tar kronologisk for seg festivalens historie, er lettlest og morsom, men også tidvis overfladisk og resymerende.

Tittel: Ut Av Det Blå
Forfatter: Terje Mosnes
Forlag: Kagge Forlag
År: 2010

Molde Jazzfestival er et aldri så lite under. 358 dager i året er Molde en søvnig by på Nordvestlandet, med et kulturtilbud som begrenser seg til fotball og diskotek. Så, en uke i slutten av juli, blomstrer rosebyen. Artister og publikummere fra hele verden fyller byen til randen, og skaper en yrende, pulserende og rytmisk folkefest.

I år er det 50 år siden eventyret startet. På jubileumsprogrammet står legender som Herbie Hancock, Sonny Rollins og Jeff Beck. De føyer seg imidlertid ”bare” inn i en lang rekke av virtuoser som har gjestet festivalen. Jeg nevner i tilfeldig, og langt fra uttømmende, rekkefølge; Miles Davies, Bob Dylan, Ornette Coleman, Marilyn Mazur, Jan Garbarek, Stevie Wonder og Chick Corea (Slik kunne listen fortsatt i det uendelige).

Nordens Newport

Tatt denne stjerneparaden i betraktning, er det vanskelig å forestille seg Molde Jazzfestivals spede start. Det var nemlig i årsskiftet 1959/1960 de to kameratene Kikkan (Otto Chr. Sættem jr.) og Pingen (Per-Inge Hansen) bestemte seg for å realisere en drøm. Den utløsende årsaken var det den daværende jazzmusikeren og jazzskribenten Rolv Wesenlund som stod for. Han hadde i det dansk/norske magasinet Jazzbladet stilt det frisindige spørsmålet; ”Hvilken by blir Nordens Newport?”. (Newport Jazz Festival. Arrangert i Rhode Island nord for New York siden 1954).

Kikkan og Pingen var ikke sen om å plukke opp hansken Wesenlund hadde kastet. På denne tiden hadde Molde allerede en jazzklubb, Storyville Jazz Club, som syv år tidligere hadde blitt stiftet. Denne klubben ble et naturlig utgangspunkt for den kommende festivalen, og satt attpåtil på likvide midler. Hvorfor skulle man da ikke ta en slik utfordring på strak arm?

Vel, for skeptikerne var svarene mange. Molde hadde fortsatt ingen flyplass. Hvordan skulle man da transportere musikere fra det vide utland, til en liten by i det ytterste havgap? Og for det andre. Jazzens ledende stjerner på 60-tallet var mørkhudede, de bar solbriller, og var, ifølge ryktene, storforbrukere av tunge, narkotiske stoffer. Hvordan ville en verdensfremmed befolkning i Molde reagere på dette? Vanskelighetene stod med andre ord i kø for de unge ildsjelene.

Med en stilsikker, lettlest og fornøyelig penn gir forfatter Terje Mosnes en kronologisk gjennomgang av hvordan festivalen de 50 første årene har imøtekommet utfordringene. Spesielt interessant i boken er beskrivelsen av festivalens intense arbeid i skjærsilden mellom festival og folkefest. I utgangspunktet var målsetningen å skape en rendyrket jazzfestival, med det kunstneriske i førersetet. En tankegang som gradvis har måttet tåle økonomiske hensyn, og ønsket om å trekke lokalbefolkningen inn i festivalen.



Spesielt mot slutten av 80-tallet skjedde mye. Utekonserten med Blues Brothers i 1989, som ble en stor publikumssuksess, markerte på mange måter en skillelinje i festivalen. For de hardbarkede jazzentusiastene var dette som å banne i kirken, mens de mer pragmatiske så de kommersielle konsertene som en mulighet for å arrangere flere smale jazzkonserter. Mosnes skildrer her en festival i rivende utvikling, hvor det stadig ble jobbet for å tilfredsstille både pengesekken (les; Kulturdepartementet), jazzentusiaster og dem som bare ville puste inn festivalfølelsen. Dilemmaer kjent for de fleste arrangører, men også et viktig element ved Molde Jazzfestival, som i dag er en nasjonal knutepunktfestival hele byens befolkning stiller seg bak.

Men Molde Jazzfestival er selvfølgelig mye mer enn bare eksistensielle diskusjoner og byråkratisk arbeid. Dette lar også Mosnes skinne gjennom, ved å gi flere artister, arrangører, journalister og frivillige anledning til å fortelle sine historier og anekdoter fra festivalen. Sammen med bokens rike illustrasjoner, gir dette et fornøyelig bilde av en festival med en unik sjel og et brennende musikkengasjement.

Selv om Mosnes tar seg tid til de mange sjarmerende historiene og artistenes mange uortodokse krumspring, fremstår likevel boken flere ganger som repetitiv og oppsummerende. Mye av dette skyldes at Mosnes i stort tempo sveiper over for mange artister og konserter. Samtidig blir festivalens budsjett, regnskap og besøkstall gjentatt for hvert bidige år, noe som gir boken et snev av formalisme og overfladiskhet. Muligens har høydepunktene blitt for mange for Mosnes, som rett og slett ikke har greid å plukke seg ut sine favoritter.

Hvorfor ikke gi de tørre fakta sin egen spalte, og heller fordype seg i noen av de utallige fine øyeblikkene Molde Jazzfestival har opplevd?. Da kunne dette blitt riktig fin og berikende lesning.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo