• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Øyaintervju: Sleepy Sun

Plateaktuelle Sleepy Sun prater ut om gallestein, black metal og psykedelisk musikk.

Robin Sande 

Del på Facebook17.08.10

Det skulle ikke bli lett å finne Sleepy Sun. Etter misforståelser og ufrivillige forsinkelser fra undertegnedes sider, finner jeg endelig frem til vestkystrockerne. De har klokelig nok tatt beskyttelse mot det øsende regnværet i backstageteltet.

- Bare kom inn. Vi har fortsatt tid til å gjøre et intervju, sier vokalistene Bret Constantino og Rachel Williams, selv om det bare er halvannen time til konsertstart.

Sleepy Sun har akkurat ankommet Norge med danskebåten, og har på turen blitt foret med det mest typiske norske som finnes, black metal og Burzum.

- Vi lyttet bare på black metal hele veien til Norge for å komme i den rette stemningen. Hører ikke alle i Norge på black metal, spør Bret.

Etter å ha korrigert Brets oppfatning av Norge og black metal, og fortalt om Grevens bestialiteter og musikalske genialiteter, fortsetter den utflytende praten. Ut av det blå trekker Bret opp Legs McNeils geniale bok, Please Kill Me.

- Jeg har akkurat begynt å lese denne boken. Fy faen for et mesterverk. Det er så mye jeg ikke har hørt nok på, Ramones for eksempel. Og så Iggy and The Stooges da.

- Vi lurte faktisk på om vi skulle spille i bar overkropp i dag, til ære for Iggy, sier Rachel på halvt spøk, halvt alvor.

Må pisses ut

Sleepy Sun har akkurat sluppet sitt andre album, det kritikerroste Fever, og turnerer nå Europa. Turneen har bydd mange gode opplevelser, men også på utfordringer av det mer ukonvensjonelle slaget.

- Vet du hva? På den første konserten i Italia fikk bassisten vår (Brian Tice. Red.anm) problemer med nyresteinen, og greide ikke å spille.

- Han må vel pisse den ut, eller, skyter Rachel inn?

Plutselig stikker Brian hodet inn i teltet, og Bret skriker;

- Hei, vi prater om nyresteinen din, gjør det fortsatt vondt?

- Gi faen å prat om den helvetes nyresteinen min i et jævla intervju, brummer Brian, og stikker ut igjen like fort.

Tross smertene skal Brian gjennomføre dagens konsert. Konserten han måtte stå over ble imidlertid både utviklende og lærerik for resten av bandet.

- Det var første gangen uten han, og vi måtte virkelige trå til hele gjengen. På mange måter tror jeg dette har styrket oss som band, og gjort oss til en sterkere enhet, forteller Bret.

Individualisme

Fever ble spilt inn midt mellom to turneer. Mange av låtene ble improvisert i studio, og medlemmene skrev ulike deler hver for seg, uten diskusjon. Bret mener derfor platen er en dokumentasjon av en spesiell periode.

- Fever er fra en annen tidsperiode enn Embrace, andreskiven vår, og er på mange måter en mer voksen skive. Vi utvikler oss hele tiden, og tredjeplaten vår kommer til å bli helt annerledes enn de to første, avslører han.

Bret og Rachel er imidlertid ikke enige om forskjellen mellom de to skivene. Rachel påpeker at Embrace er mer orientert mot blues, mens Fever heller mot psykedelisk veskystrock. Bret, på sin side, mener det må være opp til lytteren å finne eventuelle forskjeller.

- Alle hører sine egne ting. Denne formen for individualisme er nøyaktig hva musikken vår dreier seg om. Det er klart vi har sterke forbilder, som Jimi Hendrix og Jimmy Page, men vi forsøker å gjøre musikken til vårt eget uttrykk, som lytterne kan tolke deretter.

Psykedelia

Med et navnt som assosieres til døsige californiske dager, og et musikalsk uttrykk som sender tankene til det blomstrende, søkende 60-tallet, skulle man tro Sleepy Suns musikalske inspirasjoner også kom fra vestkysten. Rachel tilbakeviser imidlertid dette.

- Vi er like mye inspirert av den engelske bluesscenen fra 60-tallet, for ikke å snakke om band som The Velvet Underground fra New York. Vi er ikke et spesifikt vestkystband, selv om vi kommer fra San Francisco. Om vi er inspirert av noe hjemmefra, så må det være miljøet vi er vokst opp i.

San Francisco, beatpoetenes hjemby, ble på 60-tallet et arnested for den frie tanke og psykedelisk musikk. I 1966 valfartet de psykedeliske gudfedrene 13th Floor Elevators til byen, hvor Janis Joplin allerede hadde funnet seg godt til rette. Sleepy Sun blir ofte karakterisert som et psykedelisk band, men Bret mener detter handler like mye om holdning som om musikalsk retning.

Ikke et syreband

- Psykedelisk er for meg noe helt individuelt. Det er individene selv som må tolke musikken, og hver for seg gjøre opp en mening. Samtidig er poenget at man ikke skal vite hva som kommer. Jo mer psykedelisk, jo mer uforutsigbart.

13th Floor Elevators levde under mantraet ”Playing the acid”, og gjorde aldri en konsert uten å være høy på syre. Med låter som Open Eyes og Acid Love er det lett for Sleepy Sun å bli assosiert med narkotikumet. Både Bret og Rachel er imidlertid rask med å tilbakevise dette.

- Nei, låtene, eller bandet for den del, har ingenting med syre å gjøre, sier de unisont.

- Faktisk var vi veldig uenige navnet på låtene. Halvparten var for, resten imot, sier Rachel, før Bret fortsetter.

- Låttitlene henspiller ganske enkelt på bitterhet, og et ønske om å skape en meningsfull tilværelse. Men som vi sa tidligere, selv om dette ikke var vår intensjon, så tolker folk musikken individuelt. Det er det som er psykedelisk musikk, avslutter han.

Foto: Sleepy Sun av Steffen Rikenberg for ØYA / ØYAFOTO