Konsert: Efterklang

Torsdag 13.mars, John Dee: Ytre sett kan Efterklang minne om europeiske koloniherrer fra begynnelsen av 1900-tallet; bare tropehatt og bandolærer mangler.

Jeg får aldri helt taket på Efterklang. Førsteskiva Tripper er fortsatt en kolossal kraftanstrengelse å ta fatt på, for ikke si komme seg igjennom, og etterpå kjennes det som om kroppen har vært gjennom klatreetappe i Tour de France - bare for å rulle inn til en skuffende 157. plass. En seig jævel er den, strittende og skurrende av sonisk dissonans, og det er med bekymring i blikket og et minimum av fremtidstro at jeg setter den på sånn cirka en gang i halvåret, og hensettes i en urolig og nesten feberhet søvn etterpå. Parades, skiva som kom sist høst, er derimot litt lettere. Mer optimistisk, lysere og tja, kanskje kan man si feirende? Tittelen indikerer i alle fall en slags musikantene-kommer-til-byen-tilnærming, med alle opptog og hurrarop slikt måtte medføre av tankesprang. Drivende festlig blir det jo likevel heller aldri på denne skiva.

På scenen, derimot, er dette mangehodede københavnerkollektivet en annen sak. På John Dee stiller de mannssterkt, åtte i tallet, inkludert én kvinne; Anne Brønsted, som også fungerer som kveldens support med sitt eget soloprosjekt; Our Broken Garden. Brønsteds låter er delikate og skjøre, satt sammen av hennes lyse, huskende fløyelsstemme og sombre pianospill, og med en ambiens som innimellom tenderer Efterklangs eget domene.

Og mens Brønsted får gå kledd som hun vil, tropper resten av kollektivet opp i kaki-ridebukser og svarte overdeler. Ytre sett kan de minne om europeiske koloniherrer fra begynnelsen av 1900-tallet; bare tropehatt og bandolærer mangler. Frontmann Casper Clausen og gitarist Rasmus Stolberg sporter også små tynne barter for å bygge oppunder inntrykket av skikkelser som ser ut som de nettopp har spasert ut av Karen Blixens Mitt Afrika. Nuvel. Tuba, trompet, korpstromme og blåseorgel figurerte ved siden av den klassiske instrumentbesetningen, og skapte mer velorkestrert lyd enn jeg personlig kan huske å ha hørt komme fra John Dees scenekant.

På skive høres Efterklang ut som et Grizzly Bear med mer glitch og elektronisk skurr. Live låter bandet derimot atskillig mer symfonisk og levende (naturlig nok), mer reelt om man vil, som om man plutselig kan strekke ut hånden og berøre låtene fysisk. Innimellom bygger danskene opp regelrett stormhypnotiske passasjer, andre ganger er låtene så seige og sitter så langt inne at det nesten føles som om de akkurat der og da blir slept opp fra et juv i en voldsom fellesanstrengelse. Fremførelsen er massiv og kompakt, men også ofte nedstrippet og folietynn. Og enkelte ganger låter det som den rene klassiske konsert, før bandet plutselig hiver seg ut i fellessang. Man skal ha rygg for å kunne bære slikt, og det har da også Efterklang.

Gruppas musikk er bygget på intrikate, nesten matematisk konstruerte arrangementer, som på et eller annet tidspunkt glir over i det sublime og storslåtte, og dét trenger ikke nødvendigvis være like overførbart til scenen. Det kunne fort blitt både pretensiøst, humørløst og innadvendt, men blir det heldigvis aldri. De åtte medlemmene virker tvert imot oppriktig glade for hver eneste tone de får lov til slynge ut på John Dees publikum, og i Casper Clausen har de også en tvers igjennom sympatisk frontmann. Mellom sangene sprekker han opp i det lureste, mest godmodige smil mens han ler og gestikulerer/småprater om barten til Harald Are Lund, før han i neste øyeblikk kaster bandet ut i en nådeløs versjon av Caravan som river i marg og bein.

Passende nok avslutter Efterklang en magisk forestilling med en stilig prosesjon over gulvet, spillende på sine instrumenter, etter en heseblesende versjon av hva jeg tror var Cutting Ice to Snow. Og bare befestet inntrykket av musikanter i byen - dessverre bare på gjennomreise. Og man tar seg i å tenke: I flere tiår smiler man skjevt til danskene for deres, med et par unntak, mangel på gode band, og så kommer de opp med… Efterklang?

Det er som om jeg skulle trent en halvtime på ergometersykkel i dag, og vunnet Tour de France imorgen.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

Brandy - Full Moon
TeeBee - The Legacy