Angrepet på heavy metal

Hvorfor hatet man metal? Og hva var argumentene mot denne musikken? Geir Levi tar for seg heavy metal og dens kår i Norge.

Heavy metal var på 1970 og 80-tallet de negative adjektivers musikkform, en av de mest forhatte musikkstilene noensinne. Men heavyfans og heavyrockere ga alltid faen i det. Hvem bryr seg vel om hva trendifiserte musikk-kritikere og den snobbete åndselite mener?

STÅLVERKSARKEOLOGI

Uttrykket "heavy metal" kommer visstnok fra forfatteren William Burroughs, enten fra boken Nova Express eller The Soft Machine. Men hva var egentlig heavy metal for noe rent musikalsk? Et gitar-riff som blir gjentatt til det maskinelt monotone? Kan man for eksempel gi Kinks, som i 1965 startet riff-a-ramaet med låten You Really Got Me, skylden for hele metal-riff-oversvømmelsen? Eller går det enda lengre tilbake, til Chuck Berry på 1950-tallet? Eller til Louie Louie av Kingsmen? En slik arkeologisk rock-utgraving overlater vi til teoretikergutta med journalistisk hjelm og lykt.

Mange vil si at heavy metal startet med Jimi Hendrix Experience, Cream og Blue Cheer. Her var musikken blytung, drønnende og nattsvart. Men disse gruppene introduserte et fenomen som heavy metal skulle plages av lenge: ekstensive solopartier ispedd en overbygning av blues. Lange gitarsoloer og uunngåelige 10-minutters trommesoloer ble her introdusert på enhver konsert (og ofte på studioplater) som et tegn på kvalitet og bevis for virtous behandling av instrumentene sine. Men et år eller to etter JHE og Cream, startet en ny generasjon heavy metal musikere opp i USA. Disse brydde seg ikke om kravene til musikalsk virtousitet eller selvopptatte solopartier for solopartienes skyld. Her kjørte man på gitar-riffene ene og alene gjennom alle låtene, backet opp av en buldrende knyttneve-under-beltestedet bass i tillegg til intens, presis maskinell tromming og en skrikende vokalist som hylte som om fullmånen ble kjørt opp i ræva hans. Kjedelig og forutsigbart? Disse gruppene, som Bloodrock, Iron Butterfly og Grand Funk Railroad, ble nådeløst slaktet av amerikanske kritikere. Da heavy metalmusikken på samme tid forplantet seg fra USA til England hvor den oppsto gjennom slike grupper som Led Zeppelin, Black Sabbath, Deep Purple og Uriah Heep skjedde det samme her: Ingen av disse gruppene ble noe spesielt likt av kritikerne. Spesielt var Sabbath og Heep yndede slaktofre for musikkpressen. Den amerikanske musikkavisen Rolling Stone og deres oppslagsverk Record Guide (Random House/Rolling Stones Press Book/ New York 1979/1983) er fornøyelig lesning i så måte. Bloodrock blir beskrevet som "den absolutte bunnen i bøtta", Black Sabbath som "for evig tilintetgjort av sin egen dumhet og uregjerlighet", mens Grand Funks plater var "ganske enkelt uhørlige" og Uriah Heep blir beskrevet som en "mutant-versjon av Deep Purple". En amerikansk musikk-kritiker som anmeldte Heeps første LP Very 'Eavy, Very 'Umble i musikkbladet Rolling Stone i 1970 gikk faktisk så langt som til å si at "hvis denne gruppa slår an, så begår jeg selvmord!".

Han hadde ikke trengt å bry seg. For hvis musikk er levende kunst, så er heavy metal noe av det mest suicidale som finnes. Som for eksempel den uunngåelige fallgropen for heavy metal-grupper med å gi ut et (stort sett dobbelt) live-album på 1960/70-tallet. På disse platene finner man ofte at komposisjonene blir utvidet i tid med obligatorisk gitar-ronking. Og standard var at en låt på live-albumet var utvidet med Den Obligatoriske Trommesoloen. Denne varte som regel i ca. ti minutter og var ørkesløst kjedelig. Men dette til tross, som navnet på Led Zeppelins konsertplate skulle tilsi, sangen forble den samme. Og ikke bare det: Hvis noen synes at konsertplatene til metalgruppene på 1970-tallet besto av stereotype og alminnelige versjoner av egne låter, hvor låtene eser ut med krampeaktige lange gitar- og trommesoloer inneklemt i fantasiløshet og musikalsk dilletanteri, så er titlene på konsertplatene verdt et studium i seg selv, her er noen:

1. Uriah Heep: Live
2. Bloodrock: Live
3. Status Quo: Live
4. Iron Butterfly: Live
5. Golden Earring: Live
6. Frank Marino & Mahagony Rush: Live
7. Rods: Live
8. April Wine: Live
9. UFO: Live
10. Free: Live

Men noen metalgrupper måtte bare overgå seg selv, for eksempel Bachman-Turner Overdrive hvis konsertplate ble hetende: Live! Live! Live! Og ikke nok med det: Alle metalgrupper måtte bare gi ut en obligatorisk konsertplate fra Japan. Disse platene ble hetende Made In Japan (Deep Purple), Tokyo Tapes (Scorpions), Live In Japan (Runaways), Unleashed In the East (Judas Priest) og i originalitetens høydeskrik: Maiden Japan (Iron Maiden - en maxi-single, heldigvis).

PUBLIKUM

Men heavy metal slo an hos det unge tenåringspublikummet som varmt hvetebrød i tørt gress. Overnevnte grupper vasset i penger, gullplater og groupies på begynnelsen av 1970-tallet. Det som var helt spesielt var at dette var grasrotas musikk. Her var det ikke noe hype. Som eksempelvis med den første plata til Sabbath (Vertigo, 1970) og Grand Funk (Capitol, 1969); plateselskapet brukte ikke fem øre på promotion, platene ble ikke spilt på noen radiostasjoner og kritikerne slaktet dem. Men allikevel, begge platene ble enormt populære hos publikum og solgte til gull og platina.

Men problemet med heavy metal var at den kom på en tid da "rocken var i ferd med å bli voksen". Fra 1967 og utover 1970-tallet begynte rocken å gå inn i diverse konstellasjoner: musikalsk sett med jazz (Chicago, Blood Sweat & Tears), klassisk (Ekseption, Nice, Focus), blues (Canned Heat), latino (Santana), country (Grateful Dead, Flying Burrito Brothers), samt egne termer som psykedelia og prog hvor en perfekt LP hadde bare en låt pr. side og hvor tilnærmingen var like mye litterær og filosofisk som den var musikalsk. Med andre ord: Rocken begynte å bli alvorlig pretensiøs. Det sier seg selv at aldergruppen 12-18 år ikke hadde noe forhold til Herman Hesse, Alan Watts eller renessanseokkultistiske studier. Denne aldersgruppen ville ha enkel rå musikk med tekster som handlet om pubertale emner: Sex, biler, drikking, røyking, problemer med å ordne damer, osv. osv. Og hvis emnene skulle være litt "dypere" så måtte disse presenteres, ikke med skjønnlitteraturens sublime implisitthet, men med tegneseriens eksplisitte vulgæritet. Okkulte temaer ble omgjort til skrekkfilm-effekter. Her kom slike grupper som Grand Funk Railroad, Alice Cooper og Black Sabbath inn som hånd i hanske. På 1970-tallet lyttet storebror andektig til Grateful Dead, røykte hasj i flakkende stearinslys-stemning og leste om alkymi mens snørrete lillebror headbanga på luftgitar på gutterommet sitt til primitive, guffete tregreps-akkorder som ble vrengt ut av stereoanlegget.

NORSK MUSIKKPRESSE

Ettersom de fleste musikk-kritikere var "voksne" så tok de ikke heavy metal alvorlig på 1970-tallet. Dermed sagt, ikke alle var like negative. Noen musikkaviser hadde ofte egne musikkjournalister som spesialiserte seg på dette bråket. Men i Norge hadde vi ikke engang musikkaviser på 1970-tallet. Men vi hadde selvfølgelig musikkmagasiner! Navn som Pop-Topp og Pop-Spinn var blader som kom ut en gang i måneden (sånn ca.) hvor det journalistiske nivået var temmelig ja-og-ha og tjo-og-hei. Som for eksempel Pop-Spinn nr. 5, 1975 hvor en artikkel har overskriften: "Han Fikk Sin Første Gitar For Å Gå Til Tannlegen: Ken Hensley". Med andre ord: helt vanlig ukebladsjournalistikk beregnet på det som man trodde var et fordummet teeny-bopper publikum. Litt bedre var faktisk ukebladet Det Nye på 1970-tallet. De hadde blant annet sin egen samleserie med biografi og bilde av rock-artister hver uke samt tre-fire sider musikkstoff. Hvis en gruppe besøkte Norge, fant de også ekstraordinær plass til denne begivenhet på kanskje 1-2 sider. I Det Nye nr. 29 1972 hadde man for eksempel et interessant intervju med Roger Glover fra Deep Purple. Han kunne fortelle oss angående Ritchie Blackmore: "Jeg kjenner ham i grunnen ikke så godt, men har oppdaget at han er humørsyk." Eller at låten Black Night ble skrevet på en time!

Det var harde tider for oss metalfreaks på 1970-tallet i Gnore: Albania-TV alias NRK var den eneste TV-kanalen vi hadde og de nektet konsekvent å spille rock. Og hvis de gjorde noe slikt, så var det ihvertfall ikke heavy metal som ble spilt. Og ville man ha nyheter fra rockens verden, måtte man kjøpe utenlandske musikkaviser. Men ting begynte å skje etterhvert. Det første nummeret av Nye Takter kom ut sommeren 1977, noe som var en sensasjon. En norsk musikkavis i tabloidformat som bare skrev om rock! De hadde til og med en artikkel om Pink Floyd! Året etterpå kom musikkavisen Puls. Dette var midt under punken og disco-bølgen og heavy metal var så langt ut og så langt nede som den aldri har vært i denne perioden 1976-78. Enten gikk de store metalgruppene fra tidlig 1970-tallet  i oppløsning, slik som Deep Purple og Grand Funk, eller så begynte de å spille popmusikk slik som Uriah Heep (Innocent Victim) eller som Status Quo som forlot metalboogien til fordel for boogie-pop. Det var harde tider.

Det var også ekstra harde tider for nye heavy metal grupper som begynte i denne perioden. Motorhead hadde startet i 1975 og slet som faen de fire første årene. Bare det å ha langt hår i denne perioden var helt anathema. Lemmy sa engang i et intervju at Nick Kent (stor musikkjournalist-stjerne på 1970-tallet i det blærete NME) ga bandet en konsertanmeldelse som kostet dem to og et halvt år av sin karriere. Så galt var det at selv Lemmy måtte distansere seg fra termen heavy metal på denne tiden. I et intervju med Melody Maker 17. februar 1979, like før deres andre plate Overkill ble sluppet, sa han: "Massevis av folk sier at vi er heavy metal, men jeg synes ikke vi er det. Heavy metal er folk som Black Sabbath. Vi ligner ikke på Black Sabbath. Denslags er bare forferdelig, hjernedød, svulstig søppel. Jeg synes vi er et virkelig interessant band." Nesten 25 år etterpå sier Lemmy det motsatte. I sin selvbiografi White Line Fever fra 2003 sier han angående hvorfor trommeslageren Phil Taylor sluttet i 1984: "...jeg tror deler av det var fordi han ville bli en seriøs musiker, eller hva det nå måtte være som folk tror at heavy metal ikke er som, hvis du spør meg, er bare vrøvl. Til dags dato, metal er en av de bestselgende typer av rock - det er faktisk ekte rock'n'roll." AC/DC derimot ble oppfattet som punk i 1977-78 og slet ikke noe særlig med aksepten. Van Halen ga ut sin første plate i 1978 og hadde spilt i 4-5 år før de fikk gi ut debuten sin. Nevnte Rolling Stone Record Guide kalte da også Dave Lee Roth for "en av historiens mest forkastelige sangere".

ANGST FOR METAL, FITTEDRESSUR - REGEL NR. 1

Puls og Nye Takter begynte å komme ut fast månedlig i 1978. Og fra 1978 og til langt ut på 1980-tallet var disse to musikkavisene konsekvent negativ til heavy metal. Dermed sagt, en av journalistene, Tore Neset, ble ofte urettferdig beskyldt for å være en metal-hater. Leser man nøye igjennom artiklene og anmeldelsene hans fra denne tiden, finner man ut at ironien hans og problemstillingene hans ofte ble misforstått av dens tids metaldiggere, antageligvis fordi snottolfene ikke så forskjell på metallisk snørr og tunge barter. Tore Neset var selv en iherdig digger av for eksempel Kiss og Deep Purple og la heller ikke skjul på dette. Allikevel ble han tatt for å være anti-metal av et metal-elskende publikum som var like doktrinær over musikkgenren sin som Bin Laden er det overfor islam. Og i et slikt klima og miljø skal man være forsiktig med å utdype. Det overfølsomme og umodne guttesinnet følte seg såpass mye trampet på av Nesets problematiserende journalistikk at i 1980 sendte de ham en post-pakke med ekskrementer! De burde mye heller ha sendt bleiebæsjen sin til andre musikkjournalister som var ekte metal-hatere og helt eksplisitte i så måte.

Men hvorfor hatet man metal? Og hva var argumentene mot heavy metal? I dag virker disse argumentene så pinlig politisk korrekte av man må undre seg på hvilken kulturell tvangstrøye disse musikkjournalistene opererte fra.

Hvis vi leser forskjellige musikk-kritikeres slakt av heavyplater fra åttitallet, er det første som slår oss hvor mye kritikerene påpeker heavygruppenes "kvinnefiendtlige tekster". I NT nr. 11 1980 har Per Ole Oftedal en slakt av Kiss-konserten i Drammenshallen. Han var mer positivt innstilt til oppvarmingsbandet Iron Maiden og intervjuet dem. Her sier han: "Et av hovedankepunktene mot band som blir plassert sammen med Iron Maiden er at tekstene de skriver ofte virker kvinnediskriminerende".

I Puls nr. 1 1980 skriver Tom Skjeklersæther om heavy metal: "Langhårete apekatter som ikke vet hva som er lengst av pikken og gitaren. Ultra-mannssjåvinister som bare drømmer om 13-år gamle groupies og limousiner." Ja tenk det: ultramannssjåvinister med kvinnefiendtlige tekster. Åh giid-a-meg så fælt du. Stakkars dottolfer, så skremt de må ha blitt av å lese tekstene til Scorpions, Van Halen og Def Leppard, såpass mye at de returnerte skjelvende tilbake til stabelen sin av Emily Dickenson-diktsamlinger mens de spiste vegetarianersalat iført fotformsko, lyttende til politisk korrekt regnskogrock mens de ringte inn en bestilling til Vinmonopolet hvor de brukte hele musikkjournalistlønna til å kjøpe fire kasser rødvin i presang til sosionom-dama si som dagen etterpå ville returnere fra en tredagers KvinneFestival sponset av Rød Ungdom. For dette var fittedressur. Såpass mye at kvasi-feministisk vrøvl i form av leserbrev til Puls kunne erklære følgende i nr. 1 1982: "Jeg tror nemlig at rytmen og aggresjonen i den musikken går rett i underlivet på gutta, og at den minner sterkt om rytmen i en annen aktivitet en kan bruke underlivet til... Det jeg innbiller meg er den umodne pubertetsguttens sex-ideal... Mener å ha hørt/lest at hard rock har flest kjøpere blant unge gutter som ennå ikke har hatt sin seksuell (sic) debut." Vedkommende leserbrevskribent ville være anonym, kanskje like greit ettersom vrøvlet hennes forteller mer om hvilken kroppsdel hun brukte til å tenke med og hvor hennes fortolkningspreferanser holdt til. I dag tilhører hun vel universitets forskningsadel og er en middelaldrende feministisk kvinne-/kjønnsforsker på et eller annet "prosjekt".

NO ONE IS INNOCENT

Men hvis vi ser på heavy metal på 1980-tallet kan man nok være enig om at noe av den dårlige kritikken var berettiget. I sammenligning med heavy metal fra seksti- og søttitallet er det ingen tvil om at det dreier seg om kvalitetsforskjeller. Det er tross alt en viss forskjell på Led Zeppelin og Europe. Men hva hadde egentlig skjedd? Grunnen til at mye åttitallsmetal høres så kjedelig og standardisert ut i dag er på grunn av åttitallets kulturarv fra '77-pønk-paradigmet: Ikke gå utover det rigide formularet. Vær konform. I tilfelle med åttitalls-heavyrocken var regelen: Ha langt hår, opptre enten i lær eller dongeri, låtene skal være bare tre-fire minutter og skal handle om sex, vold, biler og damer. Eller om Satan, nekrofili og å voldta en nonne med et omvendt kors opp i ræva på landsbypresten.

Mens 1970-tallsgrupper som Led Zeppelin, Black Sabbath, og Deep Purple ikke var redde for å eksperimentere og var inkluderende overfor sin musikkstil, var åttitalls-heavyrocken ekskluderende og sneversynt. Dette gjelder spesielt den tyske og den japanske åttitalls-metallen. Det er komisk i dag å se bilder i gamle Kerrang!-blader fra åttitallet av heavygrupper som geiper med tunga hengende ned på brystet og skjærer tøffe grimaser mot kamera, gjerne fotografert halvvåte mot en dusjvegg mens den innlagte laksestørja spreller i det lærbetrusede underlivet sitt.

I det engelske vokabularet har man et ordtak som heter “don't judge a book by the cover”. Når det gjelder åttitalls-heavy metal er det motsatt. Her er plateomslaget ett glimrende eksempel på hva musikken har å by på. Følgende er en alfabetisk oversikt over 1980-talls heavyens fem mest latterlige og smakløse plateomslag:

1. Foghat: In the Mood For Something Rude, Bearsville 82
2. Rage: Nice and Dirty, Carrere 82
3. Ratt: Ratt, Music For Nations 83, mini-LP
4. Raven: The Pack Is Back, Atlantic 86
5. Rods: Let Them Eat Metal, Music For Nations 84

Når man ser på disse plateomslagene og hører på musikken, så forstår man at filmen Spinal Tap bare kunne ha blitt lagd på åttitallet.

Dette til tross, det skjedde mye på åttitallet på metallfronten. En mengde uavhengige plateselskap oppsto og mange nye genrer oppsto, som thrash, death, og black metal. Og på 80-tallet var det morsomt å være tilhenger av metallmusikk. Ingenting var mer hatet, hånet og avskydd enn heavy metal. Kan det tenkes noe mer rock'n'roll enn å være hatet og avskydd av the mainstream society? For mainstream var de, de snobbete musikk-kritikerne og de doktrinære åttitalls-etterplaprerne som digget hva enn det måtte være som var tidens trend og som ikke kunne uttale seg om noenting som helst før de hadde lest en anmeldelse eller artikkel om det først i New Musical Express eller The Face. På 1980-tallet lyttet rock-kultur-eliten til synth-rock, leste New Musical Express slik en katolikk  leser bibelen og fnyste av heavy metal. I ettertid kan vi nok konkludere at heavy metal er en av de musikkformene som har holdt rockens vital og levende gjennom det som var et kulturkatastrofens tiår.

Undertegnede får ihvertfall langt mer ut av å høre på en LP av AC/DC enn en LP av Ultravox. Dette er noe som bringer oss over på...

ANGST FOR METAL:DEN SLEMME OG SKUMLE ARBEIDSKLASSEN 
NR. 2

Mest av alt minner denne 1980-talls konflikten mellom "akseptabel rock" (les:synth-rock, Springsteen, country & alt det pisset der) og heavy metal om konflikten fra 1950-tallet: da rocken ennå var ung, utskjelt og foraktet av den intellektuelle elite som da diskuterte eksistensialisme, Sartre og lyttet andektig til jazz mens Elvis Presley og Jerry Lee Lewis ble ansett som filleproletariatets sure oppstøt av denne selvsamme kulturelite. Rock'n'roll var den hvite arbeiderklasseungdoms versjon av de svartes rhythm & blues. Herregud, nå hadde faen ta meg white man's burden blitt snudd på hodet. Den afrikanske jungeltromma og den nattsvarte pulerytmen forplantet seg over på hvit hud & blondt hår. Unge hvite jenter skrek av hysteri, gjorde på seg i stolene, og vred seg i krampemessige spasmer i konsertsalene når middelaldrende halvfeite Bill Haley råkket rundt klokka mens kvisete snørrvalper gikk amok i de selvsamme konsertlokalene med å knuse stoler og inventar. I rockens kjølvann fulgte opptøyer, slagsmål, politi-bruduljer og mer. Det borgerlige samfunn bekymret seg: Hva var det som hadde gått i ungdommen? Men bekymringsungdommen var et arbeiderklassefenomen, middelklasseungdommen lyttet til jazz og så ned på rockerne. I 1958 i tyske Die Welt sa jazz-guruen Joachim Ernst Berendt: "Alt det som i jazz er lett og forløst, åndrikt og uttrykksfullt, blir i rock'n'roll påtrengende og markskrikersk, vulgært og banalt." Noen år senere kunne den samme avisen jublende trekke frem hva den verdensberømte cellisten Pablo Casals mente om rocken: "Rock'n'roll er en skandale, en tonegift... et skrattende destillat av alt motbydelig i vår tid." Croonerkongen Frank Sinatra hadde dette å si om rock: "Rock and roll er verdiløst og uekte, og blir sunget, skrevet og spilt for det meste av tilbakestående bøller..." Nei, det var ikke enkelt.

Men på 1980-tallet ble rocken en uting og heavy metal i all særdeleshet. Åttitallet representerte på mange måter en regresjon til det reaksjonære og kulturkonservative 1950-tallet. Og det samme som man sa om rocken på 50-tallet, sa man om heavyrocken på 80-tallet. Sammenlign med overnevnte sitater angående denne "konsertanmeldelsen" til Dagbladets Terje Mosnes fra Dagbladet 12. februar 1986-utgaven hvor han hadde vært på AC/DC-konsert i Drammen under overskriften Tordenfjert I Drammen: "I den fjerne ytterkanten av kommunikasjons- og kunstformen "musikk" finnes et rituelt fenomen som kalles "tungrock" ...Ritualet er enkelt og forhåndsbestemt, uten en eneste overraskelse. Seremonimestrene - altså AC/DC - benyttet musikkinstrumenter, og fra musikken lånte videre tre, til tider fire akkorder.... Kjennere av fenomenet forsikret at kvaliteten var topp, ekstasen blant de frammøtte god og tilløpene til vold og hærverk i tråd med kravene.... hvilket viser at vi alle har våre perversjoner å stri med." Og Mosnes kunne også rapportere at "noen så lett truende ut..." Jovisst, hva angår Mosnes så har han nok sine perversjoner å stri med. Vi som var unge på på slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet husker selvfølgelig med vemod hans oversatte "lyriske" perler av amerikanske og engelske hitliste-slagere  til norsk- og svensktopp-artister hvor hjerte-smerte retorikken hans antageligvis bare ble overgått av bladet Romantikk og den slags. Men ihvertfall er hans nedlatende og blærete holdning til heavyrocken symptomatisk for hva som angikk tidsånden på 1980-tallet. Heavy metal ble avskrevet som tull, en vits, som noe lavstående, akkurat som rocken på selv på 1950-tallet.

TIME WILL MAKE EAT YOUR WORDS

Det har nesten blitt et klisjefylt faktum at det som ble avskydd i sin samtid i ettertid får klassikerstatus. Da Guns 'n' Roses ble storpopulære i 1988, ett år etter at 1987-debuten Apetite For Destruction ble gitt ut, var det en sensasjon. Plutselig hørte alle fra jusstudenter til snørrete heavyrockere på denne vulgære heavygruppa. Musikkvideoene deres gikk igjen daglig på MTV, noe som tidligere hadde vært uhørt for en metalgruppe. Deres gjennombrudd tok den taffelbetonte åttitallsbransjen på senga. Her var faen ta en heavygruppe med 70-tallsproduksjon som slo igjennom i alle leire. Og Guns 'n' Roses var konger i årene fremover til ca. 1993-94.

På 1990-tallet forsvant dikotomien mellom heavyrock og den generelle rock'n'roll. Utskjellinga av heavy metal på 1970/1980-tallet virker i dag anakronistisk og ganske så pinlig politisk korrekt. Har heavy metal vært med på å holde rock'n'roll i live? Her roper artikkelforfatteren et ubetinget ja. Uten den utskjelte heavyrocken ville ikke dagens rockebransje vært såpass vital og kraftfull. Prove me wrong!

PERSONLIGE ANBEFALINGER (KUN ET LITE UTVALG...)

HEAVY METAL

AC/DC: High Voltage - Flick of the Switch (1974-1983)
Black Sabbath: Black Sabbath - Never Say Die (1970-78)
Black Widow: Fra Sacrifice - III (1970-71)
Bloodrock: Bloodrock - Bloodrock'n'Roll (1969-1974)
Blue Cheer: Vincebus Eruptum - Oh! Pleasant Hope (1968-1971)
Blue Oyster Cult: Blue Oyster Cult - Agents of Fortune (1972-1976)
Deep Purple: Shades of Deep Purple - Perfect Strangers (1968-1984)
Frost: Frost Music - Through the Eyes of Love (1968-1970)
Girlschool: Demolition - Take a Bite (1980-88)
Grand Funk: On Time - Good Singing, Good Playing (1969-1976)
Guns'n'Roses: Apetite For Destruction - The Spaghetti Incident (1987-1993)
Jimi Hendrix Experience: Are You Experienced - morgen (1967-eternal)
Kiss: Kiss -Unmasked (1974-1981)
Led Zeppelin: Led Zeppelin - Coda (1969-1982)
MC 5: Kick Out the Jams - High Time (1969-1971)
Motorhead: Motorhead - Iron Fist (1977-1982)
Mountain: Mountain - Twin Peaks (1970-1975)
Ozzy Osbourne: Blizzard of Oz - Down to Earth (1980-2001)
Rainbow: Ritchie Blackmore's Rainbow - Straight Between the Eyes (75-82)
Rush: Rush - Moving Pictures (1974-1981)
Sir Lord Baltimore: Sir Lord Baltimore - Kingdom Come (1970-1972)
Uriah Heep: Very 'Eavy... Very 'Umble - High And Mighty (1970-1976)
Van Halen: Van Halen - 1984 (1978-1983)
Venom: Welcome to Hell - Eine Kleine Nachtmusik (1981-1986)
West, Bruce And Laing: Why Dontcha - Live'n'Kickin (1972-1974)
Zodiac Mindwarp & The Love Reaction: Wild Child - My Life Story (1985-1992)

SØRSTATSROCK

Allman Brothers Band: Allman Brothers Band - Wipe the Windows (1970-1976)
Black Oak Arkansas: Black Oak Arkansas - Balls Of Fire (1971-1976)
Charlie Daniels Band: Te John, Grease & Wolfman - Midnight Wind (70-77)
Lynyrd Skynyrd: Lynyrd Skynyrd (pronounced) - Legend (1973-1987)
Point Blank: oint Blank - Second Season (1976-1977)
ZZ Top: First Album -Eliminator (1970-1983)

HARD ROCK/GLAM METAL

Alice Cooper: Pretties For You - Greatest Hits (1969-1974)
Brownsville Station: No BS -Air Special 1970-1978)
Alice Cooper: Welcome to My Nightmare - From the Inside (1975-1980)
Detective: Detective - Live (1977-1978)
Golden Earring: Eight Miles High - To the Hilt, (1969-1976)
Heart: Dreamboat Annie - Bebe Le Strange (1976-1980)
Heavy Metal Kids: Heavy Metal Kids - Kitsch (1974-1997)
Mott the Hoople: Mott the Hoople - Live (1969-1974)
Nazareth: Nazareth - Close Enough For Rock'n'Roll (1971-1976)
Suzi Quatro: Suzi Quatro - Aggro Phobia (1973-1977)
Queen: Queen - A Day At the Races (1973-1976)
Runaways: The Runaways - Flamin Schoolgirls (1976-1980)
Sensational Alex Harvey Band: Framed - Rock Drill (1972-1977)
Silverhead: Silverhead - Live At Rainbow (1972-76)
Slade: Beginnings - Alive Vol. 2 (1969-1978)
Status Quo: Messages From Status Quo - Live (1968-1977)
Steppenwolf: Steppenwolf - Skullduggery (1968-1976)
Sweet: Sweet Fanny Adams - Level Headed (1974-1978)


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos

(Hooj Choons Ltd.)

Hvis du bare skal kjøpe én miksskive i år er Tom Middletons rundreise i house og chillout i løpet tre CDer det rette valget.

Flere:

Sigur Rós - Takk
Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?