Storveis på Storås

Storåsfestivalen 28-30 juli 2005 - del 1

grooves utsendte blir nesten lyrisk når han tenker tilbake på årets Storåsfestival. For der, noen mil sør for Trondheim gjennom krattskog og åpent bondeland, forbi Orkanger og Orkdal og Nils Arne Eggens poteter, ligger Storås og glitrer godt inngjemt i Meldal, og har du ikke hørt om plassen deler du skjebne med de aller fleste utenfor Trøndelagsfylkene.

Storås 2005 var kun den andre i sitt slag, men har på imponerende vis maktet bli kvitt alt av barnesykdommer etter bare to år – organisasjonsmessig forløp arrangementet knirkefritt. Bandene kom på scenen til rett tid. Publikum omfavnet samtlige større band med en hengivenhet som kunne røre en stein til tårer. Lyden var til tider magisk. Regnet holdt seg unna. Og når mørket senket seg ble stemningen nesten trolsk.

Undertegnede kan nesten ikke huske sist han var omgitt av så mye vennlighet og ekte glede. Han kan heller ikke huske sist han stod i kø for å slippe inn på et samvirkelag. Ågerpriser, slik man er vant til å bli servert på norske musikkfestivaler, så man heller ingen ting til. For femtilappen spiste man seg mett på lokalt skutt elg og heimtrukken fisk i form av elgburger og nydelig bacalao, alt mens Storåsbyggene kjørte festivalcamperne i skytteltrafikk mellom camp og badeplass. Og i de i trønderavisene mye omtalte badestampene fløt visstnok bygdeerotikken, mens andre betraktet Storås fra luften fra enten katapult eller helikopter, begge populære innslag i et allsidig og bredspektret arrangement.

En musikkfestival handler likevel mest om musikk. I løpet av tre dager spilte nærmere 50 band av ulikt kaliber opp til dans på de tre ulike scenene, som for fremtidig referanse gikk under de velklingende navnene Sagascenen, Solscenen og Huldrascenen. Med kun en håndfull internasjonale aktører på plakaten ble det en etterhvert veldig norsk-dominert affære, hvilket selvsagt ikke skal brukes mot en så ung festival. Derimot kunne man ikke unngå å legge merke til at festivalledelsene har hatt et overveiende fokus på det tyngre segmentet av norsk musikkliv. Elektronika og hip-hop var mer eller mindre fraværende på programmet, med unntak av franskmennene i X-makeena og grand old man Per Martinsen i Mental Overdrive, noe som er synd for alle de som har forkjærlighet for slikt.

Nå er Trøndelagsregionen tradisjonelt et sted for rock og folkemusikk (på gitte tidspunkt kunne man skimte nesten samtlige ansatte på 3b kose seg foran scenene), og programmet gjenspeilet dette, men et par oppbrudd av mer rytmeorientert musikk hadde ikke skadet, streng tatt. Om det var slik som en av vaktene hevdet, nemlig at hip-hopdelen av programmet i år hadde blitt skrinlagt på grunn av en litt for åpenbar eim av granbar fra hiphop-teltene på campen i fjor, er dette mer enn synd. Rytmisk fundert musikk bør ha en plass på en så åpen og gild festival som det Storås har blitt, hvilket de nok er klar over selv. Det skal selvsagt også tilføyes at det danske kollektivet Efterklang måtte avlyse bare dager før festivalstart – de ville vært et kjærkomment pustehull i all gitarvrengen, og en fremragende representant for denne musikkformen. Man savnet også et islett av mer gitarpoporienterte band som eksempelvis Jessica Fletchers, Loch Ness Mouse, Ethnobabes, American Suitcase, Brimstone, Peru You med flere. På Storås ble Øyvind Holm m/band, Saint Thomas og Christer Knutsen bortimot alene som ambassadører for melodiøs gitarmusikk og smekre koringer. Når det er sagt skal Sveinung Sundli & Co. ha all mulig ære for et gjennomgangende flott program som maktet sette trønderske undergrunnsband i spotlighten; undertegnede visste ikke at det grodde så godt bak Cadillac og Gåte! Legg også til en hurramegrundt-opplevelse med selveste Terje Tysland, og det var fornøyde musikkelskere som brøt leir og dro hjem søndag formiddag.

Bortsett fra ovennevnte skjønnhetsflekker var Storås 2005 en eneste kommersiell og kunstnerisk opptur, hvor høydepunktene avløste hverandre som stod de i kø. groove-medarbeideren ankom dessverre for sent til å få med seg mange av de tidlige aktørene torsdag ettermiddag og kveld, men har lirket til seg nok info til å kunne påstå at det ikke kommer til gå gjetord om MARGARET BERGERs opptreden denne aftenen (for de uinnvidde: Berger var det kredible håpet i Idol for noen år siden, men kom til kort mot Kjartan et-eller-annet, og har siden skodd seg på dette), samt at piketrioen i MARY ME YOUNG leverte en helstøpt og smekker konsert (disse opptrer på Øya, og det er ikke engang spørsmål om hvorvidt du skal se dem eller ikke når de går på scenen der).

Således ble det at Åsgårdstandens store sønner DON JUAN de DRACULA ble første band ut etter ankomst. Sedvanlig stilig antrukket i matchende dresser dro de ut i en helstøpt og gjennomført konsert tuftet på casio-pop og god, gammeldags iver i det som var festivalens kanskje gladeste energiutladning. Turen gikk deretter videre til Solscenen og mannen bak det hele, Sveinung Sundlis og hans GÅTE, hvilket ble en trolsk opplevelse, der lillesøster Gunhild Sundli omtrent på egen hånd og på typisk huldervis maktet trollbinde det ganske publikum. Undertegnede har lett kunne betakke seg for blandingen av felekvin og metal, men ble denne kvelden sugd inn i gruppas univers, og frydet seg over kampen mellom Nøkken og Fossegrimen på henholdsvis gitar og bass som foregikk lenger bak på scenen. Om noe kan kalles hjemmeseier, må det være dette, uten at jeg nødvendigvis legger meg i kø ved bandets neste plateslipp. Visse idealer skal man tross alt ha. Men fint var det, og et av festivalens mest minneverdige øyeblikk.

Noe senere entret Dan Eggens EL CACO Sagascenen, og sørget for at samtlige gikk tilbake til campen med øresus og feite glis. I den tussmørke natta tok Lillestrømbandet grep, og filleristet et takknemlig publikum med det muligens hardeste festivalsettet av alle, og luftgitararmer og bein slang i takt med sirkelsagriffene. Kvelden ble avsluttet med franske X-MAKEENA, et band hvis renommé har nådd fra Franrike helt til, vel, Østerrike. I Adresseavisen kunne man tidligere på dagen lese om deres bestrebelser/opplevelser i fiskeelva Orkla, og det var med dårlig skjult nysgjerrighet man snek seg bort til Solscenen for å ta disse underlige d’Artagnaner nærmere i åsyn. Guttene kom godt fra det, med hjelp av to gode MCs, en danser av det mer utagerende slaget, og en herlig livsglød som smittet over på samtlige tilstedeværende. Deres blanding av drum n’ bass og hip-hop var nødvendigvis ikke av det mest grensesprengende slaget, men varmet gjorde det jo utvilsomt, alt mens ugla sirklet over tretoppene.

Kom fredag, og en mer opplagt utsendt inntok festivalområdet like før supergruppa THE MOVING 00’s gikk på scenen like etter klokken tre. Med koristene Siri Gjære og Kirsti Huke i godt slag, i spann med Cadillacs Per Borten, Tusslers Even Granås på slagverk, Null$katte$nylternes Tom Kenneth Alte på keyboards, Frode Reppen på vokal m.fl., ble det etter hvert virkelig trivelig foran et litt halvdøsig publikum på Solscenen. Bandets CSN&Y-inspirerte soulrock varmet uansett de som hadde lagt turen bortom, og som stort sett lå og slang foran scenen. Samspillet mellom medlemmene var gnistrende, og koristene forførte i hvertfall denne beskueren mer enn nok til å pirre nysgjerrigheten rundt det som forhåpentligvis vil bli et album en gang om ikke alt for lenge. Per Borten er dessuten en elegant på gitar, og skuffer aldri.

Tilbake på Sagascenen dro det finske worldensemblet GJALLARHORN i gang en av de mest spesielle opplevelsene på Storås. Vokalist Jenny Wilhelms trakterer både fele og hardingfele, samt en glassklar og sommerlun stemme som veksler mellom steving og andre nordiske sangtradisjoner, mens resten av bandet kom til Meldal med et bortimot samlet arsenal av Det finske musikkkonservatories instrumentbeholdning. Underligst var utvilsomt Tommy Mansikkas sub-kontrabass-blokkfløyte, et instrument som kunne ligne på en blanding av fløyte og langeleik, to meter lang og mest likt noe fra det ytre rom. Duret som en kraftsatsjon gjorde den også. Bandet disket etter hvert opp med gangare og springare, blandet med afro-cubanske rytmer, hvilket ikke er hverdagskost for noen her oppi utmarka. Flott, flott!

På Huldrascenen gikk oppdalsrockerne i TEXUM igang med en nesten like ålreit blanding av svidd ørken og Allman Brothers. Sekstetten hadde staset seg opp i tidsriktige Conor Oberst-inspirerte rutede skjorter, og gjorde en mer enn godkjent jobb foran de 100-150 tilskuerne på Huldrascenen, som for øvrig minnet om et tømt plankelager hvor duften av sagflis og rødsprit fortsatt lå i veggene. Vokalist Bård Sande gjorde en framifrå jobb utav et materiale som virker særs lovende med tanke på den visstnok kommende fullengderen. Backet av et kompetent sett våpendragere gjorde Sande vår halvtime i skuret til en hyggelig tur ned minnenes allé, til et sted hvor bjørk ble kaktus og granskog ble prærie. Deretter bar det i fullt firsprang tilbake til solscenen, hvor MORMONES spilte til fingrene blødde. Undertegnede finner deres bass-og trommefilosofi til tider fantastisk spennende, og konserten på Storås forsterket inntrykket av et band som spiller med en ekthet og glede som band fra lengre sør enn Lillehammer godt kunne ta en titt på. Gliset gikk flere ganger rundt skallen ettersom bandet spilte bare høyere og fortere jo lenger ut i konserten man kom. Bare sola hindret en virkelig formidabel opplevelse. MORMONES hadde fortjent et større publikum og mindre lys og varme, men det var de strengt tatt ikke alene om i løpet av disse tre dagene.

Tilbake på Sagascenen dro ANTENNA i gang en kratfull konsert et sted mellom David Bowie og Muse, hvor vokalisten, hvis navn forblir et mysterium, egget og snerret seg gjennom et sett potente låter på semi-adrogynt og frekt vis, til kaskader av gitarangrep. Adskillig mindre futt var det i MAKREL fra Færøyene, som syntes være hanket inn kun i kraft av sine statsborgerskap. Dvelende og slepende traur var det mest nærliggende undertegnede kunne komme på ettersom gruppa liret av seg den ene udynamiske låte etter den andre. Jeg kan sikkert hoste opp et dusin mer interessante band bare fra Konsvinger, top of my head. Vokalist Ari Rouch har en helt ok og fin stemme ikke helt ulik Coldplays Chris Martin, uten at det egentlig hjalp denne solfylte ettermiddagen. Kanskje hadde de kommet mer til sin rett senere på kvelden, men hvem hadde ikke det?

TERJE TYSLAND ble derfor et kjærkomment spark i stellet, og mannen var da naturlig nok den som tiltrakk seg mest festivalgjengere i en region tuftet på plattdans og heimlaga rusdrykk. La det likevel være sagt at Terje T var i vanlig godt slag, og dro monsterhiten (i hvert fall her i området...) Gutta på By'n to ganger. Heile Livet For Dæ var også mysig. Bak den hattekledde stod et kompetent og samspilt Gutta på by'n-backingband med mye vreng, og det hele ble adskillig mer rock n’roll enn forventet.

Samtidig, på Huldrascenen, dro BRUTAL KUK i gang et av de største øyeblikkene på festivalen. Svartlamons største stolthet, som de refereres til, spiller brennbar pønkrock på trøndersk, og dét er en befrielse i et svært engelskspråklig musikk-Norge! Hvem av de to vokalistene som gikk av seieren i det innbyrdes oppgjøret om publikums gunst vites ikke. Kanskje var det rett og slett publikum. Deres "Vi vil ha kuk! Vi vil ha kuk!" i forsøket på å få bandet ut til flere ekstranumre var rett og slett stilig. Og bandet snerret og skrålte i god trøndersk ånd, og gikk av etter å ha lagt igjen litervis med svette.

Tilbake til Solscenen, og JIM STÄRK var ute på frierferd med sitt blå og melankolske uttrykk. Det gikk egentlig ikke spesielt bra. Publikum var stort og hengivent, men fikk lite tilbake fra et lite opplagt band som virket lei av alt. Slikt har man ikke tid til å søle bort tid på, så det bar i hastig gange bort tilbake til den vesle Huldrascenen, og MOHAMMEDs angrep på trommehinnene. En lykkelig og svett publikummer uttalte etterpå at de hadde vært så "tighte som ei banrøvv," og skulle trøndersk være uforståelig kaudervelsk for deg betyr det kun at de var presise og samspilte. De nådde ikke helt opp til BRUTALS KUK intensistet, til gjengjeld kledde de av seg på overkroppen. Deres steinharde hardcore, metalpunk, kall det hva du vil, traff som ei kule i mellemgulvet, og for mange var dette helt sikkert fredagens store konsertopplevelse.

Mørket hadde for lengst senket seg da SAINT THOMAS bød opp til dans på Sagascenen rundt midnatt, som forskjøvet vikar for Efterklang. Undertegnede har ikke alltid hatt sansen for den tidligere postmannen, mest på grunn av inntrykket av en sutrete mann med monomane karaktertrekk. En liten kaktus bør forresten sendes til journaliststanden, som aldri synes gå lei av å påpeke Hansens manglende språkkunnskaper: Jeg har fortsatt til gode å komme over slik kritikk i de engelskspråklige publikasjoner som har anmeldt hans ulike album – hvilket vel forteller noe om takhøyde, jantelov og portrom her oppe på knatten. Slike påstander har det med å spre seg til det generelle folkelag, så det spørs om ikke Saint Thomas for alltid vil komme til å være "han mannen som ikke kan synge på engelsk," trass i gode anmeldelser ute i verden. Men det er klart, vi vet best. Vi gjør jo det.

Mannen var uansett i praktslag på Storås, vitset og dro historier og tullet med sitt eget frynsete rykte som "Norges mest hatede artist" (oppslag i Adresseavisen), og dro en stripe låter som gjorde gluggene våte hos mang en musikkinteressert bonde. Med eminente Petter Pogo (Jokke og Valentinerne) og Espen Mellingen (tidl. Poor Rich Ones) som støttebjelker tok Hansen oss med ut på den amerikanske prærien, for anledningen stilig antrukket i lys dress og boots. Konserten ble i det hele tatt en overveiende grom oplevelse, full av gode låter fra et inspirert og opplagt band.

Nedturen ble derfor påtagende da den utsendte tok RALPH MYERZ AND THE JACK HERREN BAND nærmere i øyesyn, for første gang i sitt korte liv. Lysshowet var imponerende, selvsagt, og showmannen Tarjei Strøm hadde munndiaré fra scenekanten. Trivelig, absolutt, og stemningen var god. Problemet er at de her ikke ble stort annet enn et Safri Duo med gitar. For tar du vekk pyroeffektene blir det ikke så mye igjen. Minor-hiten Nikita var selvsagt smekker, derom kan det ikke herske noen tvil, men ellers ble det mye dunking på slagverk og svett headbanging oppe på scenen. Og innimellom ble det plapret i vei fra scenen, for å overbevise oss om at dette virkelig VAR flotte saker.

Smått oppgitt, og i munnhoggeri med alt og alle om Myerz' vekst og fall, gikk man til kveldens siste energiutladning, nemlig hardcorebandet TORCH fra Trondheim. Guttene sparte ikke på kruttet, men gikk til verket med en formidabel ansats av pur, uhildret energi. Ulike blandinger emo, metal og hardcore utkrystalliseres når de går på scenen, og selv om det kanskje ikke er helt min kopp darjeeling, skulle det bare lite drykk til før man var med på moroa. Nådeløst, steinhardt og livsbegjørende hogg guttene tak i publikum, og slapp ikke før alt av livssaft var sivet ut, og alt man drømte om var å gå i benk.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paganus - Kalla

(Earthwood)

Paganus ivrer for at vi på nytt skal ikle oss skogspelsen og ikke bryte en kontinuitet som har vart i titusener av år.

Flere:

Love - Forever Changes
Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko