Shugo Tokumaru, Revolver 8. juli 2009

Enkel pop, men servert med ny garnityr. Ydmykt, naivistisk og forførende, grooves utsendte vil ha mer!

Alle bilder: Bjørnar Håland

Når du beveger deg ut i denne naturen, vil du oppleve trær, daler, innsjøer, fjelltopper akkurat som du er vant til. Men etter hvert legger du merke til små variasjoner. Blomster, tretyper, bergarter og små detaljer du aldri har sett før. Til slutt titter du opp på himmelen og innser at stjernebildet og månen ser helt annerledes ut, og at du er langt, langt hjemmefra.

Nå har jeg riktignok aldri vært ute i den japanske naturen. Faktisk ikke i Japan i det hele tatt. Men den måten Shugo Tokumaru fremstiller vante musikklandskap på, gir allikevel følelsen av å være på den andre siden av kloden. Vegetasjonen består av melodikaer, xylofoner, diverse merkelig perkusjon, et trommesett, Tokumarus forsiktige vokal og hans tidvis intrikate gitarspill. Dette binder det hele sammen til en naivistisk og meget sjarmerende fauna. Og én ting synes universelt, som noe annet: god pop.

Et spent og mangetallig publikum hadde møtt opp for å få med seg den første opptredenen på norsk jord, og fikk oppleve en tidvis brilliant japansk popkunstner. Men selv om hiten Parachute ble servert tidlig og stødig, var det vanskelig fange alle de oppmøtte. Stemningen satt seg derimot utover i settet, da det ble vartet opp med en fantastisk versjon av Buttons, den bluesklingende folklåta Sanganichi og et par eldre låter med klassisk orientalsk-klingende melodika og iherdig xylofonspill. For å ikke glemme La La Radio, som kanskje stod som kveldens høydepunkt.

Etter hvert som stemningen løsnet opp hos publikum, brøt også Tokumaru ut av den litt stive og fokuserte figuren, og vartet opp med «Hei. Jeg heter Shogu. Jeg er fra Japan. Skål!», på plettfri totendialekt. Da folk for alvor hadde begynt å kose seg, fant han det også for godt å bytte ut gitaren med en ukulele og fortolke Video Killed The Radio Star.

Selv om denne konserten kanskje ikke levde opp til forventningene til den ivrigste fansen og muligens manglet det lille ekstra for å tippe det over i en episk oppdagelsesferd for de nysjerrige, viste Tokumaru tidvis prov på popgenialitet, og ikke minst en befriende leken og åpen tilnærming til sjangeren.

Eller... sjangrene. Tokumaru leker seg igjennom et knippe subsjangre, men virker likevel hele veien å ha mer fokus på selve leken, enn på landskapet det lekes i.

Enkel pop, men servert med ny garnityr. Ydmykt, naivistisk og forførende.

Vi vil ha mer!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours

(FILMguerrero / Hush)

Norfolk & Westerns fjerde plate er amerikansk melankoli på sitt beste.

Flere:

The Knife - Tomorrow, In a Year
Jaga Jazzist - One-Armed Bandit