Konsert: Datarock/Quasimojo

John Dee, Oslo 4. november

Som sikkert mange nordmenn vet, er Datarock navnet på et av Norges aller beste liveband akkurat nå. Det siste året har de nærmest vært en gallionsfigur for Bergensstrømmen, og de er definitivt et sentralt fenomen i musikkmiljøet i sjufjellsbyen. Bergen har som kjent et musikkmiljø fylt til randen av spilleglede og godt humør, og dette gjenspeiles i Datarocks konserter, som fremstår mer som fester. Kveldens konsert med sambygdingene Quasimojo som oppvarming var intet unntak.

Å booke Datarock til en lørdagskveld er en ganske sikker investering - ikke uventet var det et utsolgt John Dee som skulle ta imot de joggedresskledde villbassene denne kvelden. Klientellet bar preg av høy vorspielaktivitet, noe som naturlig nok ble både behjelpelig og utfordrende for oppvarmerne Quasimojo. Da de gikk på scenen ca. kvart over ti var det litt under halvfullt på JD, og med unntak av de obligatoriske tilhengerne som ville sikre seg en god plass til Datarocks konsert var det glissent foran scenen. På en halvtimes tid brant Quasimojo av 10-12 låter, de fleste i grenselandet mellom post-punk og "vanlig" punk, uten nevneverdige pauser. Musikalsk gjorde de en god konsert, men kommunikasjonen med publikum kunne vært langt bedre. Jeg overhørte en skjortekledd ung mann med sleik omtale musikken som "ekstremt ordinær", og selv om jeg har forståelse for at bandets litt lite varierte lydbilde kan ha gitt ham det inntrykket, vil jeg si meg sterkt uenig i den ganske strenge uttalelsen. For selv om det fins uhorvelig mange band som spiller post-punk og enda flere som spiller punk, la Quasimojo inn nok originale skifter, brekk og sjangerbrytende soloer (boogie i new wave?) til at det ble interessant.

Bandet henter tydeligvis inspirasjon fra flere sjangre, noe som også syns på medlemmene: De så ut som henholdsvis en punker, en langhåra metallfyr og en ganske vanlig ung mann, og jeg fikk flashbacks fra Ungdommens Kulturmønstring og alskens konstellasjoner der. Quasimojos låter var tøffe, kontante og fengende, men kveldens publikum ønsket seg nok flere ablegøjer og sjarmoffensiver.

På en kveld som denne kan man se en del festlige og tragikomiske ting når man er tilnærmet edru selv. En favoritt var mannen som under Quasimojos konsert så det som sin oppgave å sanke jenter til å danse foran scenen. Som en gjeterhund full av selvtillit gikk han gjentatte ganger ut til sidene av salen og halte, dro og skubbet jenter fram til plassen han og kameraten hadde funnet. Ulidelig komisk. Litt komisk, men mest tragisk, var også en episode der tre jenter på henholdsvis 18, 19 og 20 år prøvde å kjøpe drinker etter Bukkene Bruse-prinsippet: Først prøvde 18-åringen å kjøpe til seg selv og ble nektet, deretter skjedde det samme med 19-åringen, før 20-åringen til slutt prøvde å kjøpe tre drinker. Hissig stemning oppsto da knepet merkelig nok ble gjennomskuet, og jeg er usikker på om noen av dem fikk kjøpt noe som helst...

Datarock tok seg ubehøvlet god tid før de gikk på scenen denne kvelden – nærmere en time passerte fra Quasimojo takket for seg til Saroea, Mosnes & co. sto på scenen. Lokalet ble etter hvert stappfullt av danseivrige og lørdagseuforiske jenter og gutter, og JDs DJ (he!) denne kvelden gjorde en anstendig jobb med å stagge bølingen med DFA1979, Love is All, The Rapture, Go!Team og lignende, men gjorde et oppsiktsvekkende feilskjær; da det fortsatt var en god stund igjen til konserten begynte, ble det spilt en elektrolåt i 10+ minuttersklassen, som begynte med rolige soundscapes. Så å si samtlige trodde at dette var en introlåt for bandet, og irritasjon begynte å bre seg da man etter hvert skjønte at ytterligere venting sto på timeplanen.

Da røde joggedresser dukket opp på scenen og tonene til Bulldozer lød fra høyttalerne, ble imidlertid all irritasjon glemt, og festen startet. Dette er den femte gangen jeg har sett Datarock live, og nok en gang var det en annen bandbesetning enn sist. Datarock later til å fungere som et kollektiv som kan inkludere alle musikere som måtte være i nærheten, noe som ble illustrert til fulle da de spilte under UKEN i Bergen i mars i år: I løpet av kvelden var 18-19 forskjellige personer på scenen, på det meste var det 12 samtidig. Den gangen spilte bl.a. Ralphene trommer, Lauritz Kaasa Andersen syklet BMX (på scenen, ja), og en seksmanns blåserrekke fra UKENs revyorkester hev seg med på moroa etter å ha fått forespørsel noen timer i forveien.

Denne kvelden stilte Fredrik Saroea og Ketil Mosnes relativt sobert akkompagnert av bassist, trommis og saksofonist/synthør, noe som funket bra. Saroeas rolle som gitarist og lead-vokalist gjør ham ikke automatisk til autoritær frontfigur, snarere tvert imot – de andre medlemmene i bandet skaffet seg minst like mye oppmerksomhet ved å sprette rundt på scenen, klappe, danse og kore der det måtte passe. Det ble utstrålt like mye glede fra scenen som bandet skapte på gulvet, og det er herlig å se. Selv om prestasjonene på scenen denne kvelden ikke var like spennende i lengden som de var den ovennevnte kvelden i mars, skapte bandet nok feststemning i salen til at dette ble mindre viktig.

Konserten begynte som sagt med Bulldozer, med obligatorisk allsang på BMX is Better Than Sex, før frenetiske The New Song virkelig sparket liv i kvelden. På like under en time rakk de gjennom 16 låter, med andre ord de fleste låtene fra albumet Datarock Datarock og EPen Computer Camp Love. Etter å ha startet konserten ganske punkete, senket de intensiteten litt på midten med bl.a. Ugly Primadonna og I Used to Dance With My Daddy, for at man skulle få tilbake pusten igjen.

Deretter eskalerte konserten igjen, før det ordinære settet ble avsluttet med et hat-trick av låter mange band ville drept for: Sex Me Up, Princess og Fa Fa Fa. Etter den obligatoriske forlatingen av scenen, kom kvintetten tilbake for å servere Nightflight to Uranus før Dirty Dancing-temaet Time of My Life tradisjonen tro sendte publikum lykkelige ut i Oslonatta. Og også denne gangen var låta passende for stemningen etter konserten – nok en gang hadde Datarock levert en fest av en konsert, og nok en gang sto man både glad og melankolsk og innså at det var over.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bryan Ferry - Frantic

(Virgin)

Bryan Ferry og de gamle gutta ser fortsatt framover. Garantert rynkefri.

Flere:

Serena Maneesh - Serena Maneesh
Aphex Twin - drukqs