Ekstranummer #51: Er vi ironiske nå? Del III

Tåler rockebestefar ironi? Svaret virker tilsynelatende opplagt, et rungende NEI! Men dette stemmer ikke helt. Vi kikker tilbake.

Sjølironi dengang rockebestefar var ung
Man spøker ikke med musikken fra femti og sekstiåra, og i hvert fall ikke med de første rockernes martyrium for opprør og livsstil. Vel, man kan spøke med omtrent alt annet, men rocken er det nærmeste vi kommer ei hellig ku i fortellingen om oppvekst med motkulturelle referanser. Rocken er en sentral oppvekstmetafor for den første generasjonen som ble unnfanget i frigjøringsrusen etter krigen og som i de siste tiåra har fått diktere dette viktige avsnittet i populærkulturens historie. Rockebestefar og hans drabanter sitter litt for ofte fast i sine sementerte forestillinger om musikk slik de ble formet i ungdomstida (det gjelder vel de fleste av oss, for så vidt). Gamlekaras dannelsesfortelling preges av en konsekvent dualisme, der de gode kreftene representeres ved utøverne av den stakkars hunsede og undertrykte rocken, mens fienden er den konservative foreldregenerasjonens eksponenter, som Frank Sintra (som hatet rock), Dean Martin (som gjorde narr av The Rolling Stones), fløteprinsen Fabian, Mantovanis orkester, Egil Monn-Iversen (som “sa nei” til Elvis), Rolf Kirkvaag (“Tromme-Kirkvaag”), Arne Bendiksen og hele kostebinderiet i NRK. Den aldrende førstegenerasjonen av rock-fans har fortsatt sterke meninger om denne for lengst bilagte konflikten mellom nytt og gammelt. Selv om rock og beslektet popmusikk har vunnet en overlegen seier i kampen om anerkjennelse og makt over sinnene, terpes det stadig på musikkens tidligere underdogstatus og kamp for anerkjennelse. Denne historien er repetert så mange ganger at den nærmest er for allemannseie å regne. Det grånende laug av gammalrockere blir aldri lei av å rekapitulere stridens akter, om og om igjen. Nå er rocken og den rytmiske popmusikken plassert på museum og radiokanalene tyter over av råkk og rull døgnet rundt. Nå kan det sannelig sies: Hvil dere nå, gamle ørner, dere er mette og seiersberuste. Dere vant og vi tapte, vi fjompenissene som likte vår Nora Brockstedt og Thore Skogman på dampradioen mens den lille fredagshinkas’en glimtet i Duralexglasset.

Men om man nå allikevel skulle driste seg til å ironisere litt over denne rockens førstegenerasjon, gutta på skauen i kulturkrigen, så å si, ville det eksistert et publikum for den slags løyer? Er ikke rockens fortelling og klassikerliste så unisont anerkjent i alle alderssegmenter at ingen ville øynet den ironiske rennen i veven? Er det ikke blitt slik at generasjoner formæles framfor å splittes i spørsmålet om rocken? Er det ikke nyhippiene i hvert ferske ungdomskulls største drøm å kunne fått opplevd den “ekte” Woodstockfestivalen i 1969 framfor alle plastic fantastic etterligninger? Hvilken tomsing vil vel fleipe med The Beatles eller lage fjas med The Who på bekostning av musikken til disse kanoniserte gruppene? Det måtte i så fall dreie seg om flaue vitser om hårpryden til Roger Daltrey eller halliklenkene til Ringo Starr. I våre dager opphøyes Ray Davies til en feiret poet, den engelske Prøysen. Dylan har vært nominert til Nobels litteraturpris i to tiår. Sting har reddet regnskogen og Bono driver og redder resten av kloden. John Lennon er det nærmeste vi kommer en rockens vaskeekte helgen, en beboer av det himmelske firmament der guddommelige langhåringer og steindaue syrehuer skuer ned mot oss. Til alt overmål er Lennon en sekulær Kristus i samme slengen, foreviget på fotografier i hvite klær med patriarkskjegg og fredsdue og Yoko Ono. Og med lommekalkulatoren behendig plassert utenfor billedrammen. Ingen vits i å fleipe om denne karen. Eller rockens aller største unge døde, Jimi Hendrix, mannen som spilte like bra gitar med tennene som Tellefsen trakterer fela på slottsball. Prøv å si noe “morsomt” om Johnny Cash, særlig om Rick Rubin-perioden, det blir på eget ansvar.

Det skal ikke være lett å kødde med rockens kanoniserte opusliste, ledende utøvere og mytologiserte hovedfortelling. Gløm Beatles som kilde til ironisk muntrasjon. Det er mye lettere å glise av syttitallets symforockere i Yes og Emerson, Lake & Palmer, gruppene som “ødela rocken” i følge utallige rockebestefedre. Men da vi denne spalte liker slik musikk, ja faktisk setter vi Yes vel så høyt som The Beatles her i huset, avstår vi fra all slags nedrig omtale av rockens største utøvere. Brain Salad Surgery! Ahummff!

Et selektivt og helt uvitenskapelig kildesøk
La oss i stedet ta et lite dykk ned i det mytologiserte sekstitallet og se om det går an å spore noe humoristisk selvinnsikt. Er det mulig å plukke opp et par overbærende ironiske smil, en liten skjev krusning i munnviken, kanskje en aldri så liten gapskratt over vårt vintage (såklart) cocktailglass med sydlandsk spirituosa mens sekstitalls stålampa kaster ironisk lys over etnokitch’en i svartmalt gips som pryder stueveggene i vår retrohule mellom innrammede bilder av Mamie van Doren og Jayne Mansfield. Vi finner en tilfeldig kilde, et nøkkelhullsperspektiv på sekstiåra og bruker dette til springbrett for atspredte og subjektive betraktninger over en epoke vi var for unge til å skjønne så mye av mens det utspilte seg. Vi gir katta i kildekritikk og trekker djerve konklusjoner på spinkel empiri. Vi føler oss som kjendisbloggere med dagjobb på Institutt for sosiologi og kliner til med doble retoriske fraspark mens ungene har titimers dag i barnehagen og kompisene ringer for å avtale intervalltrening foran neste års “Birken”. Ingenting er som lenestolsbetraktninger ikledd en bråkjekk tone og allvitende mine. Det er den uslåelige kombinasjonen denne spalten har levd fett på i femti artikler til nå. Hva er det som ligger der på nettingbrettet under funkisstuebordet mon tro... Ahh, her finner vi tilfeldigvis (liksom) en feit bunke med ungdomsbladet Det Nye fra slutten av sekstitallet. Da vi er litt slitne etter å ha sett tre gamle bikerfilmer med Dennis Hopper og Bruce Dern på Betavideo tidligere på kvelden, orker vi bare å bla igjennom heftet som ligger øverst i bunken, Det Nye nr 15, 9 april 1969. Et utgangspunkt godt som noe, et tilfeldig utsnitt representativ popkultur fra den gang rockebestefedrenes hårmanker var fyldige ved ørene og langragget i nakken.

Det Nye var i førti år den toneangivende trykksaken i teenager-settet her til lands. Det var mest beregnet på jenter, det mest trofast lesende og konsentrerte av kjønnene, men ble også studert av gutta. Bladet fylte både en underholdningsfunksjon og en mildt oppdragende rolle. Mellom pop og motestoffet ble unge jenter instruert i hvordan de burde føre seg. Horestempelet satt løst også før mulitkulti ble et fenomen i skolegårdene. Vandel var viktig, ja helt essensielt, og seksualiteten ble etter hvert avmystifisert og anerkjent som en sammensatt kraft til både gledelige erfaringer og bitre konsekvenser. Det Nye er en nær uutømmelig kilde til kunnskap om skiftende holdninger så vel innad som i ytre betraktninger av ungdomstida i Norge i tiårene etter krigen. En sosiologisk analyse av bladets meritter står dog ikke på planen her, så la oss heller bla opp i det valgte nummeret, synke tilbake i space age-retrosofaen og meske oss med rockebestefars (eller snarere rockebestemors) favorittlektyre fra den gang rocken var farlig, pappa sov med slipset på og mammas papiljotter aldri ble tatt av etter bryllupsnatta.

Ser man det: På sidene 10-11 er et oppslag om rollebesetningen i det som senere er blitt den norske kultfilmen over alle, selveste Himmel og Helvete (Øyvind Vennerød 69). “Det er hektiske forberedelser til en ny innspilling (…) i filmatelieret på Jar”, kan vi lese. Man skal til å gi seg i kast med filmingen av den i ettertid mest latterliggjorte av alle norske spillefilmer ved siden av Aune Sands Dis. At Himmel og Helvete stort sett fikk lunkne anmeldelser og påpakning for amatørmesterskap allerede ved premieren ble bare en kebab i Oslonatta når ironikergenerasjonen senere slipte sine kniver. Ut fra reportasjen i Det Nye å dømme var ikke prosjektet annet enn godt og oppriktig ment. Tross den ferdige filmens ubehjelpelighet, stereotypier, karikaturer og mange komiske feilskjær i beskrivelsen av en ny tids ungdomskultur, vitner reportasjen om intensjonenes ærgjerrighet og et reelt ønske om å si noe viktig om en bestemt tendens i samtida. Slik sett føyer Himmel og Helvete seg bare inn i rekka over de mange norske spillefilmene som egnet seg best på prosjektplanet (jfr. Pax-debatten i 2011). Det er et melankoliens skjær over dette, at norsk film er bedre som ide enn materialitet, som var “konseptet” spillefilm i Norge en invertert platonsk hulelignelse. Skaperne av Himmel og Helvete ville formidle ideer gjennom et populært format og etterlevde en mye praktisert devise i kulturlivet, det Georg Brandes’ke om at kunsten skal “sette problemer under debatt”.

I musikksammenheng er Himmel og Helvete interessant av flere grunner. Delvis skildrer filmen et “rocka” ungdomsmiljø det gjøres forsøk på å gi et riss av spirende motkultur. Jan Garbarek og Inger Lise Rypdal har små roller og den fiktive “Club 13“ (ja, riktig!) skildrer et skummelt og lukket ungdomsmiljø med syremusikk og dopsalg ledet av den svartsmuskete utlendingen Zatek. Denne karikaturen av “den andre” som en trussel mot ungdommens sunnhet har høstet like deler lått og kritikk. Antirasistene har fordømt Zatek-figuren ut fra det sedvanlige skjema av relativistisk tankegods, men han var mer et frampek enn en fjollete stereotypi. I dag opererer tusenvis av Zatektyper i den norske kriminelle underverden, det er bare å konstatere som et trist fakta og en varig bieffekt av åpne grenser i Schengenområdet og nasjonens innvandringspolitikk.

Sentralt i filmen står en ung Lillebjørn Nilsen den mannlige hovedrollen. Nilsen skulle bli den fremste eksponenten (og bestselgeren) i visebølgen på syttitallet, en figur med høy synlighet i media som skapte forbindelser mellom ungdomsmiljøer, protestbevegelser og folkemusikk. Å beskue Nilsen som skjeggløs yngling, ennå knapt ute av tenåra og satt inn i en ramme av dop og depravitet, utløste mange billige glis i kultfilmklubbene på nittitallet. Noen stor skuespiller var han ikke i filmen, men hvis vi i ettertid sitter og ler av denne tidlige utgaven av Lillebjørn, ler vi da ikke samtidig av hans ungdom? Finnes det egentlig noe mer nedlatende, i denne konkrete sammenheng, enn å le av en ung manns velmente oppriktighet? Selv om de så alt for tydelig ender opp som feilskjær? “Blame it on my Youth” heter det i sangen. Er ironiens frukter så bitre å nyte at ingen kan krysse sine spor eller trå baklengs i gjengrodde stier uten å møte hånfliret og etterpåklokskapens vitsing? Var det flere enn undertegnede som av beslektede årsaker fant det vanskelig å le av Lillelørdag-programmenes gjøn med søttitallets dannelsesidealer og sosiale utjamning, et politisk program som sikret et historisk høyt antall ungdom med bakgrunn i arbeiderklasse og primærnæringer høyere utdannelse? Om paternalismen i folkeopplysningsprosjektet (som Himmel og Helvete kan sies å ha berøring med) virket aldri så nedlatende, kom denne innsatsen flere til varig glede enn den dømte folk til et liv på Trygdekassa (nå NAV). Syttitallsironien i Lille-Lørdag var ikke uten solid grunnlag i historiske kjensgjerninger, men den var filtrert gjennom postmodernismens dekonstruerende kjøttkvern og servert som vomfyll på nittitallets ironiske nachspiel.

Alvoret bak
Det Nye-reportasjen om Himmel og Helvete betoner alvoret ved et nytt fenomen i samfunnet: Ungdom som ødelegger livene sine med narkotikamisbruk: “Manuskriptet er skrevet av Øyvind Vennerød og overlege Victor Borg, og tanken bak er at den norske ungdommen må få en alvorlig vekker når det gjelder narkotikaproblemene.” Vi leser også at ingen av aktørene (ikke Lillebjørn engang) røyker til daglig, så de må “lære seg” å røyke tjall: “Vi bruker naturligvis en vanlig sigarett. Har dere trent noe siden sist? -Ikke så mye, innrømmer de to (Lillebjørn og medspiller Sigrid Huun. red.anm.) Ingen av dem er røkere, og de strever begge med å inhalere uten at røyken setter seg fast i halsen”.

No shit! Legger vi ironisk til.

Dagens scene skal spilles inn. Regissør Vennerød instruerer skuespillerne: “-Vel, vi forestiller oss altså at dette er scenen i Frognerparken. Dere to har stukket av fra skolen og sitter og ruller en “hasj” - dvs. dere ruller den sammen med tobakk og stapper den i Arnes pipe.” Arne er Lillebjørns rollefigur, filmens skrekkeksempel på den strake nedoverbakken flørting med forbudte rusmidler kan lede ungdom inn på.
Hele reportasjen er holdt i en saklig, litt gammelmodig stil som preget tidligere tiders ungdomsjournalistikk. Det tørre men samtidig optimistiske preget mye av journalistikken rettet mot unge, enten det var barnespaltenes Falke og Haukeklubber eller tenåringenes lesestoff forfattet av eldre, voksne skribenter. Barn og ungdom representerte framtida og måtte skånes for all dårligdom og “opplysning” som kom inn i skoleverk og underholdning med sekstiåttergenerasjonen. Et annet trekk ved reportasjen er fraværet av kjekkaserier, smarte ordspill, fikse poenger og kynisk besserwissermentalitet. Alt man får er rene ord som er ment å tas på alvor og oppfattes bokstavelig. Ironiens allvitende ovenfra og ned-betraktninger er helt fraværende. I denne sammenheng er det da også på sin plass. Indirekte handler reportasjen om at ubefestet ungdom fra hele landet reket rundt i slottsparken og døde av overdoser, sittende i buskas blant eget spy og andres ekskrementer.

Ingen tvil om at Himmel og Helvete to tiår senere tok seg ut som en klassisk kalkun, ubehjelpelig og amatørmessig. Men er det mulig å utfri filmen helt fra sin fortsatt sørgelig relevante ramme? Tidlig på nittitallet, før Aune Sands Dis, etablerte den tjue år gamle antidop-rullen seg som det ledende objekt for latterliggjørelse i norsk filmhistorie. Slitte kopier av en film som egentlig burde vært glemt for lengst ble på nytt spolet ut for et ungt, hipt publikum infisert av ironibasillen. Dette var selvsagt ingen forbrytelse, ironi finnes både i sine bløte og harde former. Det er lov å sitte å pimpe øl og le av at Lillebjørn dør i narkorus samtidig som Kjell-Ronny setter det fatale skuddet i rennesteinen bak kinoen. Det er allikevel instruktivt å ofre en smule ettertanke når filmen er slutt og øllen tømt. Slik får man formodentlig utvidet sin horisont, om ikke annet. Historieløsheten som fulgte med ironibølgen som en nisse på lasset slo ut med full kraft i tilfellet Himmel og Helvete. For å kunne slippe de helt store latterkulene løs i møte med denne filmen, er tilskueren pukka nødt til å se helt bort fra konsekvensene av den utviklingen filmen advarte mot. Den velbergede middelklasseungdommen som flirte i filmklubbene var milevidt fra å være prototyper på hæren av junkies som vokste fram i norske byer i perioden mellom filmens premiere og dens senere status som premiekalkun i ironikernes hønsegård. Filmen fikk sin tvilsomme ironistatus paret med et annet nytt fenomen: Overskuddsdoperen. Der den møkkete og pjaltete uteliggerjunkien på “Plata” utgjorde bunnsjiktet i dophierarkiet, befant popkulturaristokratene i studenthyblene seg i toppnivået av en pyramide der helgedop og nye kjemiske stimulanser som “ecstasy” gjorde deltidshedonisme til en fullt realiserbar livsstil. Dop ble chic, bakrus var noe alkisene sleit med, og jaggu funka det ikke å gå på deltidsjobben i klesbutikken på mandagsmorra’n i tillegg. Nå mangla det bare at porno ble hipt i samma slengen, noe det forutsigbart nok ganske snart ble (det blir mer om “Porn Chic” i fjerde del av denne artikkelserien).

De heftige (et trendord den gang) nittiåra var tida da det var mulig å ri både studie og karrierehesten samtidig som man dyrket nattelivets gleder i eksessive former. Slikt har folk drevet med til alle tider, men ikke på den kjemisk induserte narkorusens premisser og i et slikt omfang. Nittitallets festløver blunket ironisk til alle advarsler og landet på beina, atter og igjen. Såkalte Raveparties og technofestivaler ble den nye overskuddsdopkulturens høymesser. Musikken overdøvet enhver innvending, all meningsfylt samtale og alle spørsmål som måtte melde seg om den nye kulturens dypere resonans. Handlet dette om noe i det hele tatt, annet enn å være “høy”, danse hele natta og ha konstant ereksjon? Skal ikke “ekte” ungdomskultur ha et element av opprør i seg? Her var lite å spore av sammenhengende resonnementer og tanker om tid og samfunn. Den postmoderne ungdomskulturen var først og fremst ironisk, dernest selvrefererende. Løsrevne sitater fra populærkulturens tre-fire siste tiår dannet garnityr for et selvreferensielt livsstilsprosjekt uten annet mål enn å fungere som et langtrukkent overgangsritual, en perpetuell russetid for unge voksne.
Himmel og Helvete spilte, som retroironien i musikken og “kult”-ditt og datt - fenomener ellers, en viktig funksjon som felles referanse i denne nye tid der det å dope seg var noe man gjorde når man hadde tid og lyst. I kultfilmklubbens mørke klirret ølflaskene mellom kommentarene: “Se så lættis måte Lillebjørn patter på snadda. Hæhæ. Det er da faen ingen som havner på herroinkjøret etter å ha bånna et par pils eller røyka blåss på en studentfest. Høhø.”

Dopinntak i ironigenerasjonen var noe man drev med fordi man hadde lyst til å blåse ut i helgene og knulle hu sosiologistudina nedi gangen på hybelhuset med et par “E” innabords. Hovedfag i sammenlignende kulturvitenskap tok man på hverdagene, ingen fare. Fenomenene “helgerøyker” og “festrøyker” ble nye kategorier i selskapslivet. Akkurat som det å dope seg, kunne sigarettrøyking kontrolleres med viljen alene. Dopere og røykere var ikke lenger ofre for indre tilbøyeligheter ute av kontroll. Individet var sin egen herre, kom ikke her med det evige drøvet om at familien og samfunnet hadde skylda, slik krekene på “Plata” bablet om.

Mange sluttet å bøtte innpå pils og sprit i typisk norsk helgefyllfasong. Nå holdt det å drikke vann på dansegulvet for å kompensere for vesketap. Resten av moroa sørget pillene for, “E” og annet knask man snart kunne lese lange artikler om i utelivsblekka Natt & Dag. Denne reklamefinansierte gratisavisa kombinerte merkevarereklame med stoff som tidligere bare var å finne i Gateavisa, og verken Hennes & Mauritz eller Carlings så ut til å bry seg videre om at juggelet deres ble pushet gjennom kostbare annonser mellom artikler om kjemisk dop og frivol risiko-sex. Flere av “landets ledende skribenter” forfattet stoff til den selvtitulerte “utelivsbibelen” og mange av de nye pennene i bladet har senere gjort karrierer som er langt mer gullkantede enn for oss fjompenissene som skriver bitre tirader uten å få fem flate øre for det på nettsteder som f.eks herværende. Kanskje de var på “E” hele gjengen.

Midtveis på nittitallet steg salget av vann på plastflaske merkbart i dagligvarehandelen. Det ble en nasjonal farsott å tylle i seg “kildevann” fra fancy designete flasker med tåtesmokklignende lukkemekanismer. Det hjalp ingenting at VG kunne “avsløre” at mesteparten av de edle dråpene ikke stammet fra noen hemmelig ungdomskilde i det indre Himalaya, men fra ei sideelv til Glomma litt nord for Lillestrøm. Glorifisert springvann ble den nye eliksiren, og partydoperne gikk i bresjen! Å posere med trang singlet, ettersittende kortbukse, små dametopper i stretchstoff, retrosolbriller, femtitallets hattemoter, høye boots, fettsleik i håret og med vannflake (!) i hånda var essensen av hipt. Kjemiske Preben og hans dansende kohorter hadde klart det utrolige, å selge sand i Sahara og i tillegg skapt en bredere trend som gjorde bryggeriene i stand til å skuffe inn millioner på flaskesalg av en råvare landet allerede fløt over av. Med utgangspunkt i en nisjekultur oljet av forbudte kjemiske doppreparater spredte flaskevanntrenden seg til hele folket. Hvilken utsøkt ironi. Hver borger sin bærbare pupp! Ikke verst jobba av ironigenerasjonen. En - null til partyfolket!

Sett fra Holmestrand
Det Nye hadde på seksti- og litt inn på syttitallet noen sider foran i bladet viet smånyheter og betraktninger i petitform. Det meste av stoffet var usignert, men man må vel regne med at de fast ansatte i redaksjonen fylte disse sidene i ledige stunder. I “vårt” nummer kan vi lese om “Holmestrand - byen på og under fjellet”, en samling små notiser som til sammen fyller tre sider med Holmestrandstoff. Oppslaget inngår som episode 59 i serien “Her bor Jeg” og er forfattet av Tore Halvorsen. Etter en del tørre fakta om byen (“Nordiske Aluminiumsfabrikk har 1200 ansatte”) finner vi noen drypp om stedlig ungdomskultur: “Byens ungdomsklubb kom i gang for vel et år siden. De ukentlige “Teen-treff” samler hver gang mer enn 150 ungdommer. Klubben har ennå ikke fått egne lokaler, men håper at dette går i orden snart.” Resten av ungdomsaktivitetene som omtales dreier seg om idrett. Ingen rapporter om Bryylcrem-glinsende ungdom som reker på byens torg. Var Holmestrand et streitingparadis?

Idyllen bedrar. I en oppfølgende notis titter bladet bak småbyidyllens fikenblad og undersøker det indre liv i Holmestrands ungdomsklubb: “For å kunne være formann i en ungdomsklubb med 150 medlemmer må man ha en god porsjon optimisme og tålmodighet.” Sjefen er 18-åringen Magne Taanevig (avbildet - kul sleik, Magne!), og “optimisme og pågangsmot har han masse av.” Taanevig ligger til daglig ved gymnaset i Horten, men slipper løs “innestengt energi og pågangsmot” i klubbarbeidet om kveldene.

Etter litt klubbhistorikk får leserne innblikk i hvor svakt popkulturen sto i samfunnsbildet på slutten av sekstitallet. Her er lite snakk om lokale rockeband og langhårete “opprørere”, slik rockebestefedrene vil ha oss yngre fjols til å tro at satte sitt preg på tida: “En ting har vi ennå ikke funnet noen tilfredsstillende løsning på, og det er lokaler. Den første tiden ble Teen-treffene holdt på samfunnshuset, men på grunn av økonomiske problemer og plassmangel måtte vi snart finne et annet sted. Et politisk parti i nabokommunen Botne forbarmet seg over oss, og overlot sine lokaler i vår varetekt for en billig penge (…) hvor lenge denne ordningen holder er det ingen som vet.” Næringssorger og praktiske problemer preger ungdomsarbeidet, ikke rockeopptøyer eller sammenstimlinger av doprøykende freaks i byparken. Hva syslet eller de unge med i klubben? - ”På våre ukentlige sammenkomster arrangerer vi dans, diskuterer, synger viser og spiller forskjellige spill (…) til danseaftenene leier vi kanskje et lokalt orkester, eller vi lar platespilleren gjøre arbeidet.” Lørdagsfester er meget populært, beretter formannen, men utdyper ikke hva som foregår på disse arrangementene, om det f.eks er live musikk.

Inntrykket reportasjen gir er av et veloppdragent, snilt og tekkelig ungdomsmiljø som oppfører seg godt innenfor grensene av aksepterte normer. Selv om det ikke nevnes, tar vi det for gitt at klubben har en rusfri profil, men at de tøffeste gutta nok har stilt med en knert på lomma, i alle fall på lørdagsfestene. Skulle bare mangle. Holmestrands ungdomsmiljø framtrer som troskyldig og konstruktivt, en tenåringenes lakune av fred og fritid trygt plassert i hovedstrømmen av tidas elv. Ingen merkbare kontroverser, ingen gapende generasjonskløft. Er dette inntrykket dekkende for ungdomsmiljøene eller rundt omkring i landet? Med unntak for tendenser i de tre-fire største byene er det ganske stor sannsynlighet for det. Ungdom var hovedsakelig opptatt med voksengodkjente, byggende interesser som idrett, speiderbevegelse, 4 H, musikkorps og syklubber. Ironisk, ikke sant, med tanke på hvordan denne tida er blitt tradert som opprøret, brytningen og rockens tid. Mer om Holmestrand senere.


Svar meg, Søren Superklyse
Den legendariske Søren Superstar, pseudonym for en av de mest navngjetne medarbeidere i Det Nye ved siden av Yngvar Holm, og hvis identitet vi overlater til leserne å finne ut av, var ennå ikke introdusert som fast spaltist i nr 15/69. Søren ble senere gjennom det meste av sytti og åttiåra bladets signaturpersonlighet, et vrengebilde på damebladenes Klara Klok-spalter, en fiktiv og suverent hipp erke-tenåring som kunne svare på lesernes spørsmål om alt mellom himmel og jord og sør for beltestedet. Spalten var et interessant innslag av bevisst ironisering over fenomener og diller i ungdomssegmentet i en samtid der populærkulturen for alvor grep tak i de yngre. Til foreldregenerasjonens og pedagogenes konsternasjon og bekymring, naturligvis. Bortsett fra en og annen skjeggvokst sosionomspire fresh out of Blindern, var det ikke mange samfunnsstøtter som hevet røsten til ungdommens støtte i spørsmål knyttet til underholdnings og populærkultur (selv termen “populærkultur” var knapt kjent utenfor et smalt sjikt av akademia). Der de voksne moraliserte eller tiet, og ungdommen selv strevde med å formulere seg, der talte Søren Superstar!

Søren var både ungdommens side og drev (vennlig) gjøn med sine lesere. Regel nummer en var: Du blir aldri - aldri! - så kuul som Søren sjøl. Han hadde fullt koll på alt fra tips om kvisekontroll til hva slags majones Marc Bolan likte på burgeren sin. Spalten ble holdt i en eksaltert språkstil som parodierte ungdommens egen slang. Tredve-førti år etter er Søren-spalten det rene skattkammer av kultursosiologisk nonsens, et kvisesprengt og stemmeskifteangstfylt fotnotemassiv av Galdhøpigg-proporsjoner. Wam og Vennerød-filmen om Lasse og Geir (1975) bare skraper borti de hverdagsspråklige fantasmorgiene Søren dyrket i spalten sin.

Forløperen til Søren var… Simen! Fast plassert på side 4 i Det Nye svarte en hippieparodisk skjeggebuse med retusjerte fortenner og vilt blikk på lesernes allehånde henvendelser. Opphavsmannen tør tenkes å ha hatt mer enn skonummeret felles med Søren Superstars sivile identitet. I angjeldende nummer åpner spalten med overskriften “Hippie er hep”. En innsender som titulerer seg “Lesehesten” kommer med en filologisk orientering om at uttrykket “hippie” er avledet av det engelske ordet “hep”, som skal bety at “man vet hva som foregår rundt seg - spesielt da nye ting”. Til dette svarer den alltid informerte Simen følgende, og legg merke til den utsøkt ironiske tonen: “Hep, hip - og hypp - jeg tror det går ut på det samme selv om den norske utgaven nok har en eldre og litt mer litterær tradisjon (Hypp, alle mine hester og Hypp, vil du rappe deg, Svarten! Fra henholdsvis H. C. Andersen og Henrik Ibsen). Det litt avlegse: “Jeg er gær’n etteræ” blir av dagens hippiegenerasjon fremført slik: “Jeg er hypp pårræ” så svarer jenta eller gutten: “Jeg er hypp parræ åsså”, så holdes det kjeft til en av partene etter en måned eller et år utbryter: “Jeg ækk’e hypp pårræ lenger”. Slik kan man holde på fram og tilbake i årevis”.
Joda, rockebestefar kunne le av seg sjøl, men det gjaldt at Simen/Søren-spaltene var holdt i en inneforstått tone. Mange prøvde å sette Simen og Søren på plass, men det nyttet knapt å prøve. Ironi ble et hovedvirkemiddel i det avtalte spillet som utviklet seg mellom spaltist og innsender. Den overbærende latteren dempet uforskammetheten og frekkheten som var spaltens varemerke. Effekten var at leserne kunne se seg i speilet med et skeivt smil og mønstre motet til å ta kontroll over noen av de problematiske situasjonene som står i kø i tenåra. Teen-age er en alvorsfylt tid da personligheter formes og skjøre identitetsprosjekter alt for lett går i knas. Ironi i tenåra kan være farlige greier, foreldre skal særlig ta seg i akt for å overforbruke ironien som verktøy i en strevsom fase av barneoppdragelsen. Den kan lett ødelegge og såre forvirrede sinn som hadde trengt saklighet og balanse.

Men hva med de unge selv? Tenåringen trår ustøtt i ironiens kratt fordi han/hun ikke alltid er i stand til å skille mellom kvas og friske skudd. Det går en ikke alltid like synlig grense mellom finstemt ironi og erting, mellom det distanserte blikkets sannhetsspeil og ondsinnet mobbing.

I et annet innlegg skriver innsenderen Bjørn Aamodt at Øystein Sundes senere så legendariske gruppe Christiania Fusel og Blågress “er en ren kopi av Lester Flatt og Earl Scruggs, både når det gjelder musikk og sammensetning”. Han oppfordrer rett ut leserne til å droppe Sundes band og heller bruke lommepengene på Flatts/Scruggs i stedet. Simen har ingen mening om saken, som ettertidas lesere ser som et typisk innlegg i den evige debatten om autensitet i norske varianter av importerte kulturuttrykk. I stedet lover han mer stoff om “blågress-artister” senere. Spaltens karakteristiske tone gjør seg gjeldende i svaret til innlegget “Fortvilet - uten problemer” av signaturen “Utilfreds”. Hun skriver: “Jeg er så fortvilet. Alle mine venninner har sine problemer, men jeg har ingen. Vær så snill og hjelp meg”. Hvis dette innlegget ikke rett og slett er fabrikkert av “Simen” sjøl, skjønner vi raskt at vi her ikke står overfor en vanlig tenåring. Hvem har vel møtt en teenybopper helt uten bekymringer - konflikter med foreldre, pengesorger, kjærestesorger (“han kjekke i tiende klasse vil ikke se på meg en gang. Hulk”), kvisevekst ute av kontroll, klespark i utakt med motebildet, regulering i hele kjeften, sorg over å ikke bli invitert til festen, tenåringsfedme - lista er like uendelig som kvisene er utallige. Simens svar er da også usentimentalt og uten sympati med denne bortskjemte jenta: “Overta jobben min, og du vil ikke se din egen nesetipp for bare problemer”.

Spalten fylles ellers av språkspørsmål (“Kan du fortelle meg hva fleksibilitet er?” “Den håpløse læreren vår vasser i fraser og floskler”), uønsket hårvekst (“Jeg er en ung pike som i lengre tid har vært plaget av sjenerende hår på overleppen”) og filmstoff (“Tyrone Power døde midt under innspillingen av “Romerrikets Fall””).

Simen/Søren-spaltene var Det Nyes pustehull mellom alvorsstoff og underholdningslesning. Redaktørene passet på å ikke snakke ned til leserne gjennom bladet, selv om de mang en gang kunne beskyldes for å drive tekstreklame for annonsørene sine. Populærkulturen er ikke helt uproblematisk å omgåes i så måte. Men man turte ikke helt undervurdere sitt tenåringspublikum. Da ville hundre alarmbjeller gått av i de hormonforstyrrede hjernene som konsumerte ukebladet, trykksaken ville gått lukt i søpla og leserne vendt seg mot konkurrenter som Det Sanne eller Poprevyen. Det finnes ikke rom for feilberegnet ironi når speilbildet ditt avslører galopperende akne.


I del IV av denne serien vender vi tilbake til Holmestrand og sneier innom psykedelia. Det hele rundes av i et inferno av digresjoner, tørrprat og retoriske finter uten dekning i dokumenterte fakta.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo