Navigators, Rockefeller 19. mars

Det er deilig å se et stilsikkert, dresskledt og godt voksent rockeband, som ikke er så opptatt av allverdens trender.

Foto: Anette Karlsen

Endelig, etter drøye fire år, er Norges mest unike rockestemme tilbake i manesjen. For det er nettopp det han er, Trond Andreassen; En unik vokalist, med en særegen stemme. I sin hyllestlåt til Bob Dylan på Hunky Dory, bruker David Bowie ordene sand and glue for å beskrive Dylans stemme. Legger vi til sjel og sårhet, begynner vi å nærme oss Trond Andreassen.

At konserten måtte flyttes fra John Dee til et nesten utsolgt Rockefeller, forteller også noe om savnet etter Andreassen. Ricochets opparbeidet seg på begynnelsen av forrige tiår et nærmest legendarisk liverykte, og kuriost nok var den typiske publikummer i begynnelsen av 30-årene, bærer av lyseblå dongerijakke, med rundt 20 vekttall i bagasjen.

Navigators har tatt med seg mye av rytmen og energien fra Ricochets, men har på The Straight and Narrow, som på mange måter er en naturlig etterfølger til Ricochets sistealbum, Isolation, lagt enda mer vekt på bluesrøttene. Det er også i dette spennet mellom melankolsk bluesrock, og et mer punkete, skittent, garage-preget lydbilde, Navigators beveger seg gjennom konserten. Hele tiden med Andreassens eksistensielle rivninger mellom dualismen, Gud og Kvinnen.

Konsertens åpningslåt, Roses Bed, samt tredjelåten, God Really Loves His Woman, er da også sterke uttrykk for Navigators dreining mot bluesens røtter. Tolkningen av Jaques Brels, Amsterdam er uansett kveldens høydepunkt. En låt Andreassen gjør nesten på egenhånd, med sin harmonika og selvransakende stemme, som forårsaker både hjemlengsel og alkoholabstinenser.

Kveldens stemningsskaper blant publikum var imidlertid bandets hit, Wall Of Stone. Definitivt en bra sang, men langt fra bandets sterkeste kort. Likevel, etter Wall Of Stone gir trengselen seg, og publikum trekker sakte, men sikkert mot dørene. Synd egentlig. Spesielt med tanke på repertoaret Navigators sitter igjen med.

Mot slutten, med låter som Keep My Eyes On The Road, den nye, She`s Got A Way, og Winter Song, viser Navigators hvilket spenn de har i musikken. De skitne garage/punk og tex-mex elementene får tidvis komme til uttrykk, som en slags utblåsning, før man igjen tar inn over seg bluesens nitriste eremittilværelse. Wonder Of You, som var ment å sende alle ut i den kalde og mørke vinternatten, er den perfekte avslutningslåt. Da har imidlertid Rockefeller blitt så glissent at man får følelsen av å være på et smått suicidalt nachspiel.

Positivt var det imidlertid at Navigators motstår fristelsen å bruke gammelt Ricochets materiale. Lysten til å avslutte med en klassiker som Slo-Mo-Suicide kunne nok for mange vært stor, men altså ikke for Navigators. Det takker jeg dem for. Skulle Navigators drasset på gammelt Ricochets materiale ville de aldri blitt annerkjent som noe annet enn Ricochets II.

Deilig er det også å se et stilsikkert, dresskledt og godt voksent rockeband, som ikke er så opptatt av allverdens trender.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Einar Stray - Chiaroscuro

(Spoon Train Audio)

Stray forener indiepop, indierock og klassisk musikk på en særegen og drivende god måte.

Flere:

Plastikman - Closer
Atomic - Boom Boom