• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Jazzland Community Tour

Trondheim Jazzforum/Blæst 31. januar 2006. Bugge Wesseltoft, Sidsel Endresen, Eivind Aarset, Håkon Kornstad, Wetle Holte, Audun Erlien.

Ole Albrekt Nedrelid 

Del på Facebook01.02.06

Siste januardag i 2006 var første dag for Jazzland Community Tour. I forbindelse med Jazzlands tiårsjubileum skal gjeldende artister på plateselskapet turnere på tvers av landegrenser og vise et tverrsnitt av hva disse årene har frembrakt. Artistene som turnerer er Bugge Wesseltoft, Sidsel Endresen, Eivind Aarset, Håkon Kornstad, Wetle Holte og Audun Erlien – med andre ord et par kombinasjoner av musikere som ikke har spilt sammen før. Turen skjer i regi av Norsk Jazzforum, og tirsdag gjestet de klubben Blæst.

Bugge Wesseltoft åpnet konserten alene. Buret inne bak en rhodes og et hav av diverse andre tangenter, samplere og manipulativt utstyr, satte han i gang letingen. Letingen etter grooven. Etter først å ha lett etter ideer på tangentene, ble like gjerne lokket på rhodesen fjernet, og to klubber tatt frem. Det som opprinnelig var et tasteinstrument ble med ett forvandlet til et melodisk perkusjonsinstrument, og etter ny idéleting kom loopen. Det er alltid like fascinerende å se ham i aksjon; før man vet ordet av det har han laget en groove og fortsetter å improvisere over den. De første tonene som virket så tilfeldige var glemt da hele huset svaiet til rytmene fra spakene til Bugge. Etter endt seanse lagde han en ny groove, nå basert på en liten tromme og et bassynthriff. Improviseringen fant hovedsakelig sted på rhodesen, og tydelige hint til melodier fra plata Film ing gjorde ham til en tidlig publikumsvinner.

Konserten var lagt opp slik at alle medvirkende skulle gi utdrag fra hva de har gitt ut på Jazzland. “Nestemann ut”-følelsen kom imidlertid da Bugge gikk av og Eivind Aarset kom på scenen. Med seg hadde han Wetle Holte på trommer og Audun Erlien på bass (Marius Reksjø var annonsert bassist). Om av en noe annen type var det fortsatt groovy, men med Aarsets spennende, lange og svevende gitarklanger liggende over. Han er et studium i seg selv når det gjelder bruk av effektbokser, noe det selvfølgelig ikke ble spart på her. Og da Håkon Kornstad entret på saksofon løftet bandet seg enda et hakk, hvor Holte omsider la bort vispene og dundret løs fengende beats.

Kornstad sto igjen da kompet gikk av scenen, og liret av seg en fantastisk solo. Dette ble en oppvisning ikke ulik de foregående, på tross av den enkle instrumenteringen. For har man ikke trommemaskiner og samplere tilgjengelig, jo så lager man like gjerne alt selv. Mannen praktisk talt spyttet frem en heftig og funky groove og jammet på en måte med seg selv. Hopping opp og ned i registeret, turing frem og tilbake blant figurer og ideer - og uten å dra for store linjer kan man nesten høre for seg Bobby McFerrin spille saksofon for å forestille seg hvordan det hele fremsto.

Sidsel Endresen ble etter hvert konsertens kontrast. Hun åpnet imidlertid også sin del med hovedfokus på det rytmiske, og lagde en masse lyder i mikrofonen som spente fra rolig utpust til noe som like gjerne kunne vært lyden av et kakerlakkreir. Tunge og lepper braste sammen i et vilt kaos, og mindre erfarne med frijazzkonserter kunne seg imellom komme med lavmælte kommentarer som “det der konnj æ å ha gjort”. Og slik fortsatte det. Etter hvert koblet hun inn stemmebåndet, og tok denne rytmiske seansen helt til topps, hvor energi og grimaser og kakerlakker og hyl fikk publikum til å rope av begeistring.

Det er noe ved stemmen til Sidsel Endresen som bare er vakkert. Da kompanjong Bugge etter hvert tok plass bak tangentene og hun gikk over til å synge sanger, fikk man også bevist at hun faktisk er uhyre allsidig. Spranget fra kravlende insektbol til balsamerende altstemme er temmelig stort, og jeg må ærlig innrømme at det er sistnevnte måte å bruke stemmen på som faller best i smak hos undertegnede. Og hvilken kontroll! Liksom hvilken som helst instrumentalist vil frasere utenfor akkordtonene, alternerte Endresen sine fraser stødig som fjell. En maktdemonstrasjon i stemmeteknikk og musikalitet.

Sidsel Endresen var siste artist i besetningen som fremførte sitt stoff, før siste del av konserten ble en miks av musikere inn og ut av scenelyset, hvorpå alle til slutt var samlet under ett. Flere av disse har sjelden eller aldri spilt sammen før, derfor er Jazzland Community Tour et prosjekt også Jazzland selv ved Bugge Wesseltoft gleder seg til å gjennomføre.

Groove. Det var det mye av denne kvelden. Og konsekvent har jeg valgt å bruke dette ordet en del for å beskrive hva de rundt 180 betalende fikk høre på Blæst. Jazzland er et groovy plateselskap, men har, som for eksempel hos Sidsel Endresen, en del melodiøst å by på også. Kanskje ble det litt vel mye trommebeats og standardiserte oppbygninger her, det ble i hvert fall ofte lett å forutse hva som var i gjerde. Dessuten ble idéen om å la forskjellige artister vise sine låter under samme arrangement dessverre utført med vekslende hell. Men for all del, det er jammen mange flotte musikere dette plateselskapet bærer på. Gå på konsert.