Hovefestivalen Dag 3

Tredje dag på Hove bød på mange store og gode navn, men ikke alle visste å innfri på samme måte.

Under Hovefestivalens tredje av totalt fem dager var det duket for et mer fortidsrettet program, med artister som var og er store navn, noe som gav gjenskinn i publikumsmassene som stadig velvet ut av ulike telt og stands. Borte var de aller "hippeste" musikkelskerne; de som er på plass før noen rekker å stave ordet hype, i stedet var denne dagen fylt med et mer mangfoldig publikum: Her var alt fra foreldregenerasjonen til små barn med øreklokker overalt.

For med artister som Bad Religion, Flogging Molly, Dimmu Borgir, og ikke minst Beck var det ingen tvil om at 90-tallet var tilbake på scenen. Men det betydde imidlertid ikke at bookingmannskapet hadde segregert ut alt av hipstervennelig musikk, blant annet ble en langvarig klubbkveld arrangert med svenskene i Familjen, The Count and Sinden og MSTRKRFT på teltscenen, omtrent samtidig som Amfiscenen var overlesset med hardtslående metallartister.

Ungføllene
You know, when we came in this morning, we went straight away fishing, we caught some really nice and big fishes, and if we all could, I think we should get to getter and barbeque those, that would have been nice.
Foals

Den britiske pop & rockscenen fortsetter stadig å kopiere seg selv, og personlig er jeg nesten litt nervøs for utfallet av denne delen av britisk musikk som ikke ser ut til å ha noen kreativ fremtid om ikke noen tørr bryte med etablerte dogmer. Foals er et typisk band i denne genren, som har gått gjennom den store og farlige NME-pressa og kommet ut igjen på andre siden som småkvapsete og pretensiøse, og med intensjoner om å være verdens beste band. Oasis gjorde dette på midten av 90-tallet, og antallet som har gjort det etter år 2000 har jeg ikke en gang tid eller ork til å starte på.

Heldigvis virket guttene noe mer opplagte, på tross av noe som de karakteriserte som en dårlig konsert i Sverige dagen før. Det gjorde at gruppen virket feststemte og ute etter å vise seg frem. Noe glissent oppmøte til tross var helhetsintrykket mitt at de virkelig prøvde, men at det er musikken i seg selv som gravla Foals fremførelse denneettermiddagen; det var rett og slett ikke riktig publikum. Ikke alt av britisk hype treffer så mye bredere enn eget kontinent heller, og noe er litt for særbritisk til å ha full effekt hos den norske musikkpressen. Det ser man av den beskjedne omtalen gruppen har oppnådd her til lands, som med unntak av henrykte superlativer i PlanB og lignende hypeblekker har gått de fleste ganske stille forbi.

The Dubliners
Thousands of years a go, your forefathers invaded our country, but tonight we will invade yours!
Bob Schmidt, Flogging Molly.

Det var ikke publikum det var noe galt med, for så snart veteranene i Flogging Molly åpnet slusene for sin forførende irske festpunk var unge som gamle på plass, og stemningen ble mildt sagt løssluppen. Etterhvert ble Amfiscenen så fullpakket og intenst drevet av en svært karismatisk fremførelse fra scenen at det knapt var mulig å få plass: her skulle Foals ha spilt: Flogging Molly burde fylt Hovedscenen.

Ryktet gikk også om et tomt lokale nede på teltscenen hvor den fjollete eksperimenterende Magne Furuholmen hadde fått den utakknemmelige oppgaven å være et alternativ til Flogging Mollys folkefest; her var det maks 20 mennesker innom, en av dem vår egen kulturminister som visstnok løp med halen mellom bena så raskt han forsto dette ikke var festivalens største happening.

Tilbake på Amfiscenen erobret Flogging Molly bokstavelig talt mange nye lyttere, tilogmed politiet var møtt opp for å høre Bob Schmidt gjøre honnør til alt fra Joe Strummer til sin avdøde far, hele tiden med et bevisst grep på de oppmøtte; det ble mye dansing og mye sang og de fleste var nok enige om at dette var blant de beste konsertene avholdt under årets Hovefestival.

Boring Horses
Ben Bridwell og resten av gjengen i Seattle ensemblet Band of Horses var på plass på Hovedscenen rett etter Flogging Molly og forventningene var skyhøye hos mange. Selv har min interesse for gruppen dalt til et absolutt lavmål, og det blir stadig vanskeligere å overbevise meg om hvorfor dette skal være noe man må følge med på videre.

Allikevel tasset jeg ned til Hovedscenen og ble ikke akkurat mer positivt innstilt av denne smådvaske fremførelsen, hvor Horses stilte med en blåkopi av settet de spilte på Rockefeller for ca. 6 måneder siden. Det sier en del om hvor trygt, overkalkulert og kreativt stillestående disse guttene har blitt. De har fremdeles sine hits som klarer å bevege mange, men med svært lite, eller intet publikumsfrieri, overraskelser eller videre engasjement fra scenen ble det hele som forventet ganske daft.

Jeg tenkte for meg selv at om gruppens konsert på Øyafestivalen også igrunn var småslapp var den i alle fall tidsriktig den gang. Nå må vi nesten kunne forvente mer, synes jeg.

Just a Punk Rock band!
Throughout our long career we've been experiencing some really weird things, but we never ever thought we would be sharing the same stage as Jay-Z, - that proves that some things are truly stranger than fiction.
Greg Graffin, Bad Religion.

Sannelig er det spennvidde i Hoveprogrammet; den ene dagen noen gir seg over av begeistring for spillende artister kan det neste dag være noen som river seg i håret av frustrasjon. Bad Religion derimot er et band som har strukket seg over snart 30 år, og appellerer derfor til en svært stor bredde av aldersgrupper.

Deres tidligste fans har nå flyttet seg lengre tilbake i folkemengden, hvorav nye og yngre fans har tatt plass i front. Det viser at Bad Religion sitt ateistiske og opprørske budskap lever videre i beste velgående, og at de fremdeles kan tjene gode penger på t-skjorter og lignende promomateriale for nye generasjoner i årevis.

Live står de ikke noe tilbake for å kunne være definerende for mange, og med et program bestående av endeløse rekker med hits var det mye å glede seg over for de mange oppmøtte, sammen med Flogging Molly leverte Bad Religion det mest inkluderende og morsomste showet denne onsdagen. Det viser at de gamle er fremdeles eldst, men at de kan sparke fra seg på en måte som mange andre nye artister trenger årevis på å trene inn.

We dance alone
My grand-grand father was a Norwegian shipsman, I think he used to sail out from around here, so in some way it is great to be back.
Beck Hansen

Jeg har aldri forstått greia med Beck, det må nevnes i første omgang for det farger mitt syn på mannen, myten og konserten. Jeg har alltid sett på han som en eksperimentell freak som har gjort det til sitt varemerke å gå «nye» veger i landskap hvor mange andre har vært klart mer definerende. Det var allikevel mange som så frem til dette, så jeg stilte opp med bred optimisme; kun for å få bekreftet alle mine fordommer ytterligere en gang: Beck er en kjiping.

Han entrer scenen litt småkeitete, halvinteressert og sliten. Stirrer forvirret rundt seg som om han aldri hadde stått på en scene med så mange mennesker foran seg, og spiller sitt instrument som om det skulle være å elske med sin gamle oldemor. Heldigvis for han har han mange hits for elskere av den påtatt "alternative" rocken hans, men da han avleverer uinteressante versjoner av E-Pro og Loser, må selv de mest innbitte fansene bite i det umodne eplet og innrømme at dette var ikke ikonet deres sin store kveld.

Riktignok tok engasjementet seg opp etterhvert, men Beck Hansen var ikke verdt sin godt lønnede opptreden denne kvelden, og ble istedet redusert til en fylledrøm for svært få av de oppmøtte.

Oppsummering
Hovefestivalens tredje dag var kanskje ikke den som innfridde mest, påtross av mange store og gode navn. Undertegnede fikk seg allikevel noen svært positive overraskelser i form av mer klassiske aktører på musikkscenen som Flogging Molly, Dimmu Borgir og Bad Religion. Og de danseglade elektrovennene mine kan rapportere om en svært god performance av Count & Sinden.

Ellers fortsetter godværet her nede, og selv om jeg fremdeles leter etter den massive konsertopplevelsen Arcade Fire leverte i fjor, har det vært jevnt over svært gode resultater fra scenene. Ting flyter svært godt tidsmessig, og de fleste virker tilfredse med arrangementet. I hele går spaserte de heftige guttene i Yeasayer rundt på området og smilte fra øre til øre, og jeg benyttet muligheten til å spørre hva de syntes om festivalen og responsen var ikke vanskelig å si seg enig i:

This is just about the greatest, this is all what summer is about!

NRK Lydverket og NRK P3 har lagt ut konsertene på sine sider, og de kan beskues her.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Chemical Brothers - Push the Button

(Virgin)

Ta vekk Basement Jaxxs skremmende monstersex-elementer, pluss på enda en liten dæsj indie og litt østlig krydder, og du har The Chemical Brothers.

Flere:

Devendra Banhart - Niño Rojo
Throw Me the Statue - Moonbeams