Konsert: Jesus Lizard

They don't make lizard like Jesus anymore. John Dee, 17. september 2009.

Foto: Bjørn Hammershaug/groove.no

Chicagos Jesus Lizard har reist seg fra glemselens askehaug, og er i disse dager på veien igjen med originalbestningen som ga oss noen aldeles fabelaktig fine skiver tidlig på 90-tallet: powerbassist David Wm. Sims, gitarfenomenet Duane Denison, motortrommis Mac McNeilly og den ustyrlige vokalisten David Yow.

Jesus Lizard har røtter i tidlige støyrockband som Scratch Acid og Rapeman, band som bidro til å definere den tidlige alternative 90-tallsscenen i USA som kommersielt tok av med grungen og Nirvana. Deres gullalder var årene med Touch & Go, som ga oss plater som Head, Goat og Liar. Fra midten av 90-årene gikk Lizard over til et majorselskap (Capitol), i likhet med mange alternative band fra den tiden, og de ble offisielt oppløst i 1998. Medlemmene gikk hver til sitt (Tomahawk, Scratch Acid igjen, U.S.S.A for å nevne noen), men tidligere i år fant de sammen igjen, og har spilt på festivaler i USA og Europa - og altså John Dee.

Det var et band i god shape som stod på scenen i Oslo. Jesus Lizard er 3/4 disiplin og kontroll, 1/4 anarki og galskap. Sistnevnte er det altså Yow som står for, og hans liveopptredener var legendariske for 10-15 år siden. Med en aura som er dels Nick Cave, dels Iggy Pop er han en frotnfigur av den konfronterende typen, aldri langt unna å selv bli en del av publikumsmassen. Jesus Lizard er ikke akkurat ungsauer lengre, og det var noe geriatrisk over Yows opptreden, men likefullt imponerende. Han har bikket de 50, viser ingen tegn til å kompromisse selv om vel ble noe sliten etter hvert. Ellers spyttet, drakk og freste han som i gamle dager.

Det er noe utpreget 90-talls over både Lizards skramlete lydbilde, deres start-stopp post-industrielle hardcore/støyrock og Yows tendens til å dykke ned i folkegapet, som bragte minnene tilbake til konsertene på Alaska og RockAll tidlig i 90-årene. Det ble da også en kveld som både egnet seg for minneboken, de dro et godt sveip gjennom karrierehøydare som Killer McHahn, Mouthbreather, My Own Urine, Puss og Here Comes Dudley. De satt fremdeles som ei kule.

Ellers kan det bemerkes at Jesus Lizard fremdeles er et lite imøtekommende band, de kaster ikke bort tiden med å bonde med publikum. Yow lirte av seg et par fraser som "Hello Bergen" og "Hello Stockholm", ellers var det musikken som stod i fokus denne kvelden. Jeg er veldig glad for å se Jesus Lizard, og jeg tror jeg har de fleste i den nesten fullsatte salen med meg på at de har kommet godt ut av gjenforeningen.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo