MSTRKRFT, Blå 29. mai

Referansesuppe og feststemning inne og ute på Blå denne lørdagen, hvor MSTRKRFT tok roret.

Tekst: Robin Sande

Alt lå til rette for en real festkveld på Blå. Det er egentlig rart hva litt sommer kan gjøre med frosne nordmenn. Plutselig blir alt så bedagelig, langsomt og hyggelig. Slik var det også på Blå fredag 29. mai. Uteserveringen var fullstappet, og det var lang kø for å sikre seg billett til kveldens konsert med MSTRKRFT.

MSTRKRFT, som består av Jesse F-Keeler og Al-P, er kjent for å spille energisk musikk med tunge house beats og sterke referanser til punk og rock. At Keeler også var en del av Death From Above 1979, bekrefter bare hvor sterkt punken inspirerer. Duoen slapp tidligere i år albumet Fist of God, til noe blandede kritikker fra musikkpressen. På skiven har de for øvrig med seg et helt arsenal av gjesteartister, som blant annet rapperen E-40 og John Legend.

Det første som slo meg denne kvelden var egentlig hvordan den house-orienterte elektronikaen har brukt rock som stilistisk inspirasjon. Allerede i oppvarmingssettet til franskmannen ILLSTM, var publikum invitert opp på scenen. Tar jeg ikke helt feil, så var dette en form for sosialistisk publikumsfrieri punkerne drev med på 70-tallet. MSTRKRFTs broderlige deling av en flaske Jack Daniels sier vel også sitt.

Uansett, når MSTRKRFT gikk på scenen var publikum trygt tilbake på dansegulvet. Allerede med åpningslåten Vuvuvu, hentet fra den nye skiva, beviste MSTRKRFT hvorfor de er en av de store innen elektronisk musikk. Mixen av techno, house, punk og funk (puh!) gjør at musikken spenner over så mange interesseområder at det er nesten umulig ikke å finne elementer som apellerer. Både rockeren og klubberen kan enkelt kose seg med denne musikken. Når MSTRKRFT i tillegg, etter en god halvtime, drar av hiten Bounce, har de selvfølgelig publikum i sin hule hånd.

Det er altså ingen tvil om at MSTRKRFT kan sette Blå på hodet. Allikevel sitter man med en følelse av at MSTRKRFT mangler det lille ekstra som deres idoler Daft Punk og Justice har. Om det er apell, musikalsk kvalitet eller timing, er ikke så lett å sette fingeren på. Muligens blir MSTRKRFT med sine kilotunge beats og åpenbare referanser vel forutsigbart etter hvert. Remixene de spiller av både Justice og Daft Punk får selvfølgelig umiddelbar respons. Hvem danser vel ikke til låter de har hørt tusen ganger før, og gjerne vil høre tusen ganger til?

Allikevel må det være lov å spørre hvor lenge det er mulig (og lov) til å spille på en bølge som snart må være i ferd med å skylle på land. Konklusjonen blir vel noe sånt som at dette var underholdende og god dansemorro, men langtfra noen kveld som huskes for lenge.

Jeg sier meg derfor enig med vedkommende som mente dette var klubbhodenes svar på populærmusikk. Klassikere kan spilles i evigheter, men jeg er ikke helt sikker på om det er MSTRKRFT sin jobb?

Alle bilder er hentet fra gruppens myspace-side



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky

(Constellation)

Elsk eller hat: nok et post-apokalyptisk manifest fra kanadisk kollektiv.

Flere:

Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People
My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light