Beth Hart, Rockefeller 8. oktober 2010

Det var duket for en svimlende berg-og-dalbane-aften da norgesvennen Beth Hart inntok Rockefeller med både gamle hit'er og nytt låtmateriale.

Relaterte sider:

Beth Hart

Foto: Thea Melberg

Ifølge Beth Hart selv var Rockefeller nesten folketomt første gangen hun besøkte hovedstaden, men det var tydeligvis før det norske publikummet lot seg fenge av megahiter som Leave the Light On og Learning to Live. Denne fredagskvelden hadde nemlig en betydelig mengde fans funnet veien til et nesten utsolgt Rockefeller for å se bluesrock-dronningen i fri utfoldelse.

Og fri utfoldelse skulle det virkelig bli. Mye kan sies om Beth Hart, men at hun er ei dame som holder tilbake når hun går på scenen, kan i alle fall ingen anklage henne for å være. Fra det øyeblikk hun satte sine bare føtter på scenegulvet var hun i nærmest non-stop dialog med publikum, både musikalsk sett, og med mer eller mindre forståelige anekdoter mellom låtene. Hun er en energibunt i konstant bevegelse. Danser, snurrer, kaster på håret, krabber, spreller med beina og ruller rundt der det finnes plass for det.

Umålbare mengder av energi til tross, det virket som om Beth Hart slet litt med å få taket på publikum denne kvelden, eller var det kanskje publikum som ikke helt fikk tak på henne? Karakteristisk for opptredenen hennes på Rockefeller var hvordan hun gang på gang dro stemningen opp i velkjent bluesrock-stil for å kræsjlande i neste øyeblikk med en lavtempolåt ved pianoet. Riktignok stod tekniske problemer hos gitaristen for en av årsakene til Beth Hart måtte bære en stor del av konserten alene ved pianoet, men det unnskylder allikevel ikke den tilbakevendende følelsen av å vært med på en session i selvterapi, mer enn en konsert.

Joda, man skjønner at Beth Hart som eks-rusmisbruker har gått gjennom mye tøft, men når hun blir liggende på magen på scenegulvet og vinke til publikum med tærne sine, da lurer man på hvem hun egentlig gjør dette for? Synd at hun ikke klarer å engasjere gjennom en hel konsert, for når hun er på sitt beste er det virkelig ingen som kommer i nærheten av å være i hennes liga. Hun har en gigantisk stemme og en musikalsk forståelse som langt i fra er alle vokalister forunt. Beth Hart er utvilsomt en talentfull musiker, men det betyr ikke at alle konserter blir like vellykket.

Fredagskvelden på Rockefeller med alle sine oppturer og nedturer i ren berg- og dalbanestil, kunne med fordel vært avsluttet tre låter tidligere. Når til og med Beth Harts ektemann begynte å vinke utålmodig på henne fra sidelinjen mens Beth selv bare ville ta «one more song», sier det seg selv at kvelden var moden og vel så det. Tidvis glimrende fra Beth Hart denne fredagskvelden på Rockefeller altså, men for ujevnt og langdrygt til å kunne kalles en live-suksess.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo