• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Julie Doiron, Mono 12. oktober

Den canadiske singer/songwriteren Julie Doiron bergtok Mono med en sjarm og et låtmateriale som lå over all forventing.

Isabella Greffel 

Del på Facebook13.10.09

Alle bilder: Kristin Svanæs
Du finner mange flere i galleriet

For første gang i historien stod Julie Doiron på en scene i lille Norge. Noe ikke bare publikum var takknemlig for, Doiron selv var i ekstase over å «finally be here». Dermed både startet og avsluttet hun konserten med et bredt smil og en litt sjenert knising, og i mellom ga hun virkelig alt – og litt til – av seg selv.

At Doiron skulle begynne den nesten to timer lange opptreden alene med gitaren var ikke uventet. Men at hun som låt nummer to skulle presentere en cover av noen venner hjemme i Canada, det var vel alt annet enn forutsett. Men som Doiron selv påpekte, så var sangen faktisk veldig fin. Og ikke minst en god pekepinn på hvordan resten av kvelden skulle bli. For som nevnt sparte ikke Doiron på noe, verken kommunikasjon med publikum, smil, latter eller fantastiske låter.

I hovedsak spant konserten rundt Doirons siste plate, den flotte og meget solide I Can Wonder What You Did With Your Day, med høydepunkter som rolige Tailor og Nice To Come Home, og litt mer rocka Consolation Prize og Spill Yer Lungs. Det ble selvsagt servert litt annet småsnacks også, som for eksempel en riktig trivelig, trestemt folk-låt som fikk de fleste til å trampe takten og smile litt ekstra. Det trakk heller ikke ned at Doiron oppfordret publikum til å ønske seg en låt, for så å innfri ønsket umiddelbart, uten noen som helst form for betenkningstid. Slik fikk vi høre I Left Town, og slik fikk Doiron vist sin takknemlighet ovenfor et sjarmert publikum.

Det hører til sjeldenhetene å oppleve artister som har beina så trygt plantet på jorda som det Doiron virket å ha, og det hører enda mer til sjeldenhetene at artister utstråler en så overbevisende grad av takknemlighet som det Doiron gjorde. Det var aldri tegn til noen form for nykker, og opptredenen var sjarmerende nøkternt lagt opp. Nesten litt for nøkternt. Fred Squire underbygget dette ved å bruke en godt brukt, plastlighter som bottleneck til å slide med. Men på tross av at Doiron og band virket nøkterne og avslappet, var det som ble levert fra scenen langt fra puslete. I hver eneste strofe, i hver eneste akkord og i hvert eneste taktslag var den en hjertens varme, en overveldende spilleglede og en ydmykhet som trollbandt et velfylt Mono.

Og når Doiron i tillegg småsjenert dro frem merchandise-bagen og solgte plater fra scenekanten etter at konserten var over, bekreftet hun langt på vei inntrykket om en fantastisk artist, som langtfra har fått den oppmerksomheten hun fortjener her til lands.