groove på Øya

groove følger årets Øyafestival. Her får du fortløpende omtaler av noen av årets konserter. Artikkelen fylles opp kontinuerlig.

Lørdag 9. august

The Sonics
Med en viss spenning i kroppen dreide lørdagen seg om The Sonics. Bookingen av garasjerocklegendene som har vært borte i drøye 40 år, var og er glimrende fra Øya – selv om jeg ser enkelte bruker ord som geriatrisk gubberock og dansebandfeeling. Selv om starten riktignok var ørlite famlende og at de dessverre gjorde en ny og unødvendig låt, vil utvilsomt konserten gå inn blant klassikere på Enga. Det er selvsagt mulig å hevde at de ikke er like tighte som før (skulle bare mangle!), og at låtskriver, vokalist og keyboardist Gerry Roslie sparte stemmen vel mye, men dette blir uvesentlig når vi altså sto på Øya i 2008, med en øl i hånden og med øynene rettet mot det rockehistorisk viktigste bandet som noensinne har stått på scenen på Enga, samtidig som øregangene ble fylt med Louie Louie, The Hustler, Witch og Psycho.

Geriatrisk? Ha! Så langt unna det er mulig å komme, selv om The Sonics kunne vært fedre til oss ikke helt unge og bestefedre til størstedelen av publikummet. De som forsøker å sette dette inn blant gamliskalkuner tar skammelig feil. Man bør virkelig vise mer respekt for et band som ikke bare er garasjerockens viktigste, men som også er helt sentral i utviklingen av punken og mye av rock’n’roll-sjangeren av i dag. Hail to The Sonics, som gjorde lørdagen til en storartet opplevelse og et minne for ettertiden. Kudos også til Øya som fulgte opp The Cramps og Roky Erickson. Men hvem skal ta over denne stafettpinnen? Det blir ikke lett, og kanskje ideen fra introduksjonen "om å koble kraftig strøm i graven til Elvis" ikke er så dum.

Raga Rockers
Herregud Michael Krohn, hva er dette for noe tull? Som på Bukta tidligere i sommer fremsto Raga Rockers i en slapp cocktailversjon, med fokus på b-varer og et åttitall som stort sett fikk være i fred. Alt lå til rette for en kul Øya-avslutning, men Raga var ikke i nærheten av å ta opp hansken som The Sonics hadde etterlatt. Trist av veteranene, som jeg er i ferd meg å gi opp. Selv poden syntes dette var kjedelig, derfor trakk vi tidlig ut – gjennom helvetet til dommedagsmunkene Sunn O))) og inn mot byen, der junior skulle i seng og far videre for irsk garasjerock på Garage.

Herlig å komme innendørs igjen med tøff og fengende rock fra The Urges som satte fyr på det siste kruttet etter mange og lange dager på en overfylt og ujevn festival, der onsdagen og fredagen ikke var all verden – til tross for Grinderman, Fleet Foxes, Kung Fu Girls og My Bloody Valentine. En flott torsdag og en ditto lørdag berget inntrykket, men jeg syntes det er for mye folk inne på området nå, der peset med å komme seg mellom de forskjellige scenene gjør at man dropper noe. Ellers er det mye musikalsk midt på treet, men det er selvsagt hyggelig å være på Øya, der det sosiale er en sentral del av opplevelsen. Festivalen har likevel en jobb å gjøre både når det gjelder kapasitet og booking.
-MJ

Rock er herlig
Siste dag på Øya ble startet med Dark Meat, som jeg heldigvis fikk med meg siste halvdel av. Tøft, energisk og lekende med et ras av folk på scenen – og et musikalsk uttrykk der punk, prog og psykedelia kvernes sammen til en herlig suppe. Veldig bra. Det samme må sies om The Night Marches, som leverte en kraftpakke av klassisk rock’n’roll, og som Hammers så riktig påpeker, med et sett som steg som en rakett mot skyene. Litt lunket i starten, men etter hvert strålende fra et band som også tilfører det energiske materialet sober gitarlyd og melodier som hever dette høyt over det middelmådige.

Holmestrandbandet Master Piece of Cake har virkelig fått vind i seilet i løpet av året. Fra intet kom de til by:Larm – hvor de sjarmerte seg videre til Rockfest (Oslo og Tromsø) og Øya. Ikke dårlig for et ungt band med kun én demo i bagasjen. Konserten i Vika viste et band som har jobbet godt siden sist jeg så de. Flere låter og sikrere fremføring, uten at dette har gått på bekostning av den smittende sjarmen disse retrogutta innehar. Lyden av et svingende sekstitall, kombinert med en skinnende sol, var i alle fall pur hygge fra start til mål. All grunn til å se frem til debutplaten, som vel ikke kan være så langt unna

Pirate Love
I valget mellom kosmiske We og skitne Pirate Love, var det i grunn aldri noen tvil. Kjærlighetspiratene ble prioritert, og det tror jeg var et godt valg. Overgangen fra mørke klubber til Sjøsiden i solskinn ble tatt på strak arm, og en større utgave av bandet låt faktisk ennå fetere utendørs. Kompromiløst angrep banden publikum med møkkete punk, hissig gitarstøy og en fandenivoldsk innstilling som ikke er dagligdags her på berget.

Med sterke Johnny Thunders-vibber ble det beste fra Black Vodoun Space Blues banket ut med fra et band som kombinerer vrede med en musikalsk kraftpakke som deler publikummet i to. Pirate Love er et elsk/hat-band, og mange flyktet fra utblåsningen – men vi som sto igjen fikk desperate Sick of You, snerrende Death Trip og en super Lonely Streets, med en spyttende og kjolekledd Jimmy Benzin i front. Bravo til et band jeg ikke har sett hvassere!
- MJ

Lørdagsrock
Lørdagen stod i all hovedsak i rockens tegn, og avslutningsdagen startet på best tenkelig måte i Middelalderparken. Georgia-gjengen Dark Meat møtte opp manns- og kvinnesterke, 12 stykker i alt med full blåserekke, i fargerike gevanter (eller uten klær i det hele tatt) og parykker. En skikkelig freaky bande med andre ord, men som aldri ble plumpe av den grunn. Tvert om, Dark Meat er fet, seig og saftig southern frihetsrock med musikalsk slektskap til Stooges, Butthole Surfers og Black Mountain - for å favne litt vidt i tid. Mye av materialet var hentet fra deres supre Universal Indians fra 2006 (5/7 her på huset), som først nå er i ferd med å lanseres internasjonalt.

Dark Meat er et slikt band som er i sitt rette element på scenen, og konserten var en påminnelse om at ikke alle hippieband trenger å være introverte, også psykedelikerne trenger en full utblåsning iblant. Hadde de spilt senere på kvelden hadde nok det dansende band skapt enda løsere stemning hos et litt ettermiddagstrøtt publikum.

San Diegos The Night Marchers, med folk fra Hot Snakes og Rocket From the Crypt, leverte autoritær og barsk rock'n'roll. No nonsens, no bullshit fra denne gjengen, som ikke helt tangerte Hot Snakes på samme sted et par år tidligere (nå står vel den konserten som en av de aller beste på Øya noensinne, så det sier ikke allverden), men fett var det nå likevel. En stigende kurve utover i settet ble likevel ignorert til fordel for Yeasayer, som imponerte uten å briljere.

De fire ulike karakterene kan representere de mange stilene som filtreres gjennom dette bandet. Yeasayer er vanskelige å plassere, men desto lettere å like. Ikke minst takket være deres konstante vilje til å prøve ut nye ting og ikke stagnere i etablerte materiale. Vi fikk riktignok servert hits som 2080 og Wait for the Summer fra All Hour Cymbals (2007), men kvartetten evner å gjenskape disse på nytt vis fra scenen. De presenterte også en del nytt materiale, uten at det fikk festet seg skikkelig sånn første gang. Yeasayer fikk spille på den største scenen, men det relativt ferske bandet viste at de fylte det store rommet uten problemer.

No Age har vært blant sommerens heteste navn i såkalte indiekretser. SubPop-bandet kombinerer catchy popmelodier med skranglete støyrock, og har fått flere enn undertegnede til å trekke paralleller til et mer minimalistisk Sonic Youth, Hüsker Dü, Sebadoh og andre relaterte hedersband fra gullalderen. De gikk med andre ord rett hjem til det som må være et av Øyas kjernepublikum denne dagen. Konserten virket da også bra, selv om jeg aldri klarte å presse meg frem til å få sett noe av verdi.

We er stort sett direkte kjedelige, så også her, men til og med de ble friske i forhold til de første låtene jeg hørte av The Sonics. Det var ikke sonisk i det hele tatt, synes jeg, men det vil jeg overlate til min kollega å synse mer om. Kanskje de spilte seg opp, hva vet jeg. Jeg forlot uansett området raskt til fordel for Isis, og ganske snart videre inn i den lille teltscenen Camp Indie. Der ventet The Death Set med sitt forrykende, eh, dødssett. Endelig nærkontakt, poging, svette, energi (vel, jeg satt riktignok i en sofa) - alt som The Sonics og de andre dinosaurene ikke en gang kan drømme om å være i nærheten av.

Death Set sampler Jackson 5 og Beastie Boys uten hemninger, og kjører på med villpunk til blodet - bokstavelig talt - spruter. Et nydelig energikick var det, og med det kunne Sunn O))) ta oss alle sammen inn i den evige natt. Oppslukt av mørket, omgitt av tett røyk og de karakteristiske lavfrekvente droner fungerte faktisk Sunn, her med Lasse Marhaug, Attila Csihar og Ulvers Kristoffer Rygg som gjester, også på en utendørs scene. Det var en perfekt avslutning på en god Øyadag, og et oppløftende trekk av arrangørene, som safet inn med Raga Rockers på hovedscenen, at alle måtte gjennom helvete på vei hjem.
- BH

Fredag 8. august

Halvfredag for Hammers
Øyafestivalens tredje dag vil av meg bli husket som de halve konserters dag. Det skyldes nok både litt festivalslitasje hos en gammel skrott, men også at ingen av konsertene slo meg i bakken (bombe).

Programmeringen var kjipt nok satt opp ganske uvennlig for oss arbeidsfolk. To av de potensielt mest spennende bandene var nemlig lagt samtidig - og det i firetiden på ettermiddagen. Jeg stresset forsinket til feil scene, og havnet midt inne i en feedback-orgie sammen med A Place to Bury Strangers. Det hørtes mildt sagt tøft ut, men jeg måtte snu etter få minutter for å rekke avslutningen til Health (bildet). Det holdt med knapp margin, men de 10-12 minuttene jeg fikk med meg var dagens klart beste. Endelig et band som rev meg halvt over ende! Ekspertene mente de var enda heftigere på Spasibar nylig, men det ødela ikke gleden over å overvære denne primale seansen.

Supersilent med Nils Petter Molvær fungerer ikke som bakgrunnsmusikk, og jeg fant ikke rom eller ork til å presse meg frem i passe avstand til scenen. De burde vært satt opp etter mørkets frembrudd, ikke i ettermiddagssola. Jeg hørte med et halvt øre på Dirty Pretty Things uten å få lyst til å åpne det andre, inntil de ble erstattet med Thom Hell. Med fullt band og sommerlige melodier kom hans vestkyst-baserte pop til sin fulle rett på hovedscenen.

N.E.R.D fikk massen til å gynge, og særlig piker av den yngre sorten lot seg rive med av Pharrells åpnebare flørting. Jeg kan styre meg for kombinasjonen av hip-hop og tunge gitarer, og valgte etter hvert Fleet Foxes. De brukte det meste av sin tilmålte tid til å snakke om Hitra(!) og ellers planke låter fra sin siste skive. De sympatiske skjeggmenn med ruteskjorter var på ingen måte et spennende skue, men det var ikke utrivelig med et gjenhør fra årets fine debutplate. Jeg har aldri vært noen stor fan av My Bloody Valentine, og det var vel særlig nostalgikerne som fikk sitt under deres konsert.
- BH

Fleet Foxes
Fra min forhåndsomtale for Øya: "Lyden av sommeren 2008 presentert fra en scene fremkaller varme smil, et lett bankende hjerte og harmoni herfra til pophimmelen. Seattles beste orkester vil få fuglene til å synge og for en stakket stund forvandle trafikkmaskinen i Bjørvika til grønnfarget idyll, der sola bare MÅ skinne."

Mye klaffet i forhold til mine håpefulle forventninger. Fredagen var tid for kortbukse og med en varm sol som endelig strålte på Øya lå absolutt alt til rette for en harmonitripp av dimensjoner. Fleet Foxes’ sommergrønne lykkepille av et album hadde selvsagt spent buen til bristepunktet, og forventningen til bandet første konsert i Norge var farlig stor. Synd da å måtte konstatere at revene er klart best på plate, selv om det var mange som dirret av glede etter konserten på Sjøsiden.

Som sine by- og labelkolegaer Band of Horses på samme scene to år tilbake, viste Fleet Foxes at de ikke helt klarer å overføre platens eleganse og himmelske flerstemte vokalharmonier til liveuttrykket. Nå ble riktignok bandet stoppet av klokken, men det må da være mulig å stramme inn settet og forholde seg til avtalt tid. Den keitete sjarmen og den oppriktige flørten med publikum klarte ikke å skjule at den helt store musikalske magien uteble, selv om det var flotte øyeblikk med Your Protector, Oliver James, Mykonos og Sun Giant.

Helhetsinntrykket var likevel ikke mer enn bra, og kanskje litt til, men dessverre ikke i nærheten av hva jeg hadde forventet.

Konserten til Fleet Foxes var uansett blant de beste på et svakt fredagsprogram, der riktignok skotupptitterne fikk sitt med et støyende My Bloody Valentine.
- MJ

Torsdag 7. august

Dodos
Den amerikanske duoen Dodos står bak en av årets freskeste skiver med sin Visiter. På Øya stilte de for anledningen med en fyr på vibes i tillegg til sitt oppsett av trommer og gitar.

Vokalist og gitarist Meric Long er en sjarmerende fyr, en litt mer behersket utgave av Conor Oberst, som sammen med trommeakrobaten Logan Kroeber skaper en smittende stemning av folk, akustisk punk og deltablues. Energi, meloditeft og sjarme går hånd i hånd hos Dodos.

Det var fint å høre sommerslagere som Fools og Paint the Rust igjen, men for de av oss som kjenner til bandet fra før overrasket de ikke på scenen. De hadde nok passet enda bedre i en liten svett klubb. Lyden var dessuten noe i overkant buldrende foran, og lenger bak var det ikke mulig å se annet enn luggen til den sittende frontfiguren. Trivelig var det lell, men ikke så veldig mye mer.
- BH

Okkervil River
Texas-bandet har stillferdig slått seg opp den harde veien, fra å være en utpost i utkanten til å nærme seg hovednavn-status på de store festivalene. Med en voksende diskografi uten svakhetstegn er det en fullt fortjent status de har opparbeidet seg.

Øyakonserten ga oss et noe mer sedat orkester enn det som stod på Garage for et par-tre år siden. Det synes jeg da også er en form som kler Okkervil bedre. De har supersolid låtmateriale å velge fra, men settet var ikke unaturlig konsentrert rundt de to siste platene, deriblant en nydelig versjon av Girl in Port og Unless It's Kicks som avslutning. Frontfigur Will Sheff kunne ellers fortelle at han på grunn av sin pågående masteroppgave om norrøn mytologi (tror jeg det var) var spesielt interessert i Norge. De kom derfor en dag tidligere enn planlagt, slik at han fikk med seg både Vikingskipsmuseet og Mayhem-konserten. Godt humør, godt sett og en god konsert fra Okkervil River denne gangen.

"De høres ut som noe fra 80-tallet" påpekte fruen, som mente de kunne minne litt om Midnight Oil. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det faktisk ikke var så langt fra sannheten, og hutret meg vekk fra området før flere slemme tanker fikk feste seg.
- BH

Tommy Tokyo & Starving For My Gravy
Dagens andre store opptur - etter Haust - var konserten med Tommy Tokyo og hans Starving For My Gravy.

Tokyo er en av landets beste tekstforfattere, ser ut en stjerne, har med seg et band som er akkurat passe sjøsykt og han synger som en gud. Øyakonserten bestod i hovedsak av tidligere innspilt materiale, men for mange var nok likevel dette det første møte med Fredrikstad-mannen. Han beveger seg med naturlig autoritet et sted mellom Nick Cave og Roger Waters i uttrykket, men har så absolutt funnet sin egen stemme. Tommy Tokyo bør gjerne komme tilbake på Øyafestivalen. Da blir det nok også på en større scene.

The National
New York-bandet vil forhåpentligvis etterlate oss svimeslått av lykke, skrev jeg i forkant av konserten, og det er gledelig å konstatere at forventningene ble innfridd – og vel så det.

I livetapping er det et råere og mer desperat uttrykk som råder, sammenlignet med de blåfargede og sobre tonene platene innehar. Og det kledde bandet! Virkelig, for selv om låtmaterialet hentet fra de to siste platene, Alligator og Boxer, er deprimerende sterkt og smygende vakkert, var festivalutgaven mer direkte der de fjernet grenser og slapp sangene fri i støyende eleganse – og med det kommuniserte sterkere med festivalpublikummet.

Med en karismatisk Matt Burninger i front feide bandet gjennom røykfylte barer, der sorger druknes og håpet om lykke forsvinner i takt med at natt blir dag. Med nervene utenpå kroppen er The National ganske så unike, selv om spor av spesielt Stuart Staples og Tindersticks er påfallende. Med blåsere, fiolin, orgel og et hav av gitarer var tristessen til å hulkende føle på, men en øsende larme varslet om et band som så definitivt også har en porsjon støyende vrede innabords.

Veldig, veldig bra fra The National, som står frem som noe av det mest spennende på dagens globale rockescene. Også så deilig med band som innfrir da!
- MJ

Sonic Youth
Legendene ankom Øya proppfulle av inspirasjon, og tok publikum med seg i et dykk tilbake til 80-tallet og det beste i sin katalog.

Med en tilnærmet hitparade fremsto de evigunge veteranene som det friskeste på festivalen torsdag. I en verden av trender som kommer og går, er det noe tidløst og stort over Sonic Youth, som uanstrengt og lekende gav oss det vi håpet på. Vel, nesten da. Savnet Teenage Riot, spesielt da de feide gjennom nesten halve Daydream Nation. Men dette ble nesten oppveid av 100% fra Dirty og materiale tilbake til tidlig 80-tall og Confusion is Sex.

Torsdagens utblåsning var mye, mye bedre enn sist de gjestet Øya, og for min egen del tror jeg ikke jeg har sett de hvassere siden 2000. Med strålende lyd og delt vokaljobb mellom Thurston Moore, Lee Ranaldo og Kim Gordon var det periodevis magi å spore på Enga, og jeg tror virkelig alle var strålende fornøyd etter denne utblåsningen. Bandet ønsket selv å spille på Øya i år, og selv om de har hatt klippekort på festivalen er det ingen grunn til å ikke invitere de igjen, i hvert fall så lenge Sonic Youth leverer konserter som dette.

Thurston Moore var for øvrig i aksjon på ØyaNatt sammen med et støyende Original Silence. Tror ikke jeg er den rette til å mene noe som helst derfra, men det var fysisk og høyt. Jævlig høyt. Og jeg tror redaktøren likte det, eller hva?
- MJ

Turboneger
Veteranene markerte tiårsjubileum på plata som kanoniserte bandet. Apocalypse Dudes fra start til slutt måtte vel bli bra – og det ble det. Som hjelp til denne teksten trår Håvard på 11 år til.

Han har sett bandet en gang før, men konserten på Enga tok likevel kaken. "Tøft" er hans karakteristikk. "De viste oss at de fortsatt kan, og det var stilig med gjestevokalistene Ebbot og Nick Oliveri. Drittøft også med all pyroen. Beste låter var Get it On og Rock Against Ass, selv om egentlig hele platen er veldig bra."

Med nyinnkjøpt Turbo-T-skjorte fastslo han at dette var beste dag på festivalen så langt, med Sonic Youth og The National som andre høydepunkt. Far er enig, og legger til Okkervil River – på en riktig så fin torsdag
- MJ

Haust
Onsdagen ga meg ingen voldsomme musikalske opplevelser, der Saviours (ingen omtale, så bare deler av den konserten) og tidvis The Mae Shi sitter igjen som det beste, sammen med en strålende søtpotet-suppe. Torsdagen startet hyggelig nok bedre, i selskap med Notodden-bandet Haust.

Tight, hard screamo/hardcore med elementer av metall og 90-talls gjørmerock av Amphetamine Reptile-skolen (Guzzard, Hammerhead) kan være et forsøk på å oppsummere dette bandet. Eller som min sidemann, Aftenposten Harald Fuzz, ganske så passende kommenterte: "Endelig et band som kombinerer det beste fra Blitz og Elm Street, med en dæsj RockAll."

Haust imponerte i hvert fall med sitt korte, intense, men likefullt dynamiske sett. Desperasjon og råskap gikk aldri på bekostning av teknisk dyktighet, og når man i tillegg er tilgodesett med en karismatisk (og morsom!) frontfigur er det ikke mye annet å sette fingeren på enn tommelen opp. Plata som er sluppet på Tigers nystartede etikett Fysisk Format ligger fremdeles i lyttebunken min. Det er på tide å ta den frem - og for dere som ikke har sjekket den å gjøre noe med den saken pronto. Hausten har kommet.
- BH

Onsdag 6. august

Mogwai
Mogwai utførte mirakler på Øya. Men ikke nødvendigvis av musikalsk art.

Mogwai og himmelen åpnet omtrent samtidig. I øsende regn startet skottene sin times lange marsj, etter en mal de har virket mer inspirerte i ved tidligere anledninger. Men de leverte som forventet vakre, melankolske instrumentaler som bygger seg opp i krabbegir og av og til eksploderer med full styrke. De er blant foregangsbandene på denne teknikken, men på Øya virket de ikke akkurat sprudlende engasjert eller merkbart energiske. Det smittet over, i hvert fall på meg der ute på engen, og inntrykket av at de spiller den samme låten igjen og igjen begynte tidlig å feste seg. Noe tekniske problemer bidro ikke til å løfte konserten til de store høyder. Dette var en trivelig ettermiddagskonsert, men mest en dag på jobben for Celtic-fansen fra Glasgow.

Mest mirakuløst var at de spilte frem sola en liten stund, før himmelen igjen svartnet over oss i det de forlot scenen.
- BH

The Mae Shi
The Mae Shi fra Los Angeles spilte på Øyas nye scene for året, den mellomstore Odden.

Mae Shi har allerede en lang historie bak seg, og er på ingen måte nykommere selv om de nok er et ubeskrevet navn for de såkalt fleste. Deres tredje og hittil siste skive, HLLLYH (2008), anbefales for øvrig litt mer enn halvvarmt. De har tilknytning til solide etiketter som 5RC og Moshi Moshi, og musikalske paralleller til band som Rapider Than Horsepower og Racebannon - og slik bidrar jo ikke akkurat til å senke forventingene.

Og morsomt var det. I hvert fall en stund. Med trekkopp-energien til Blood Brothers og allsang-gleden til Akron/Family som to ytterpunkter, samt en ikke uvesentlig del synth-leven eller videospill-radbrekking, ble dette såpass tettpakket og heseblesende kaosrock at jeg etter noen låter ikke helt maktet å dele deres tilsynelatende aldri sviktende innsatsvilje. Trekkoppskruen til Mae Shi var med andre ord noe kraftigere enn min egen.
- BH

Iron & Wine
Silkestemmen Sam Beam har tatt fatt på en mer omfattende musikalsk reise enn man kunne bli forledet til å tro for noen år siden. Han har alltid vært mer av enn kameleon enn mange av sine samtidige singer/songwritere, men veien er likevel ganske lang fra det noe spartanske og akustiske uttrykket tidlig i karrieren, til nimannsbandet som stod på Øyas Sjøside og med markerte starten på sin Europaturne.

Beam har også benyttet anledningen til å omstruktere litt på sin vakre låter. Boy With a Coin fremstod her nesten i reggaedrakt, og med tidvis tre perkusjonister ble det lagt opp til en rytmisk og organisk utgave av Iron & Wine. Fokuset var på de allerede mer uptempo sakene, og det kledelig store lydbildet passet godt til låter som Woman King og Wolves (som strakk seg ordentlig godt ut i lengde).

På en tettpakket klubb med god lyd kunne dette vært enda bedre enn det ble her. Sjøsiden er igjen belemret med litt dvask lyd, og til å være så mange (samt at Beam har begynt å heve stemmen noe mer) skulle man forventet litt mer trøkk. Med det i betraktning fremstod det litt tamt, og bandet hadde en tendens til å bli i overkant utflytende på sine jam-partier. På sitt beste fremstod Iron & Wine her som et slags folkrockens ekvivalent til Miles Davis' elektriske periode på slutten av 60-tallet - men uten den forløsende kraften som kreves for at det skal fungere optimalt.
-BH

Kung Fu Girls
Talentet som ble ofret på platebransjens alter. Kung Fu Girls hadde alle forutsetninger til å bli et sentralt og viktig band på nittitallet med musikk fylt av huggende gitarer og himmelske melodilinjer. På majorlabler ble det to album i ’93-94 før et av tidenes fineste norske fuzzpop-band var historie. Så ble det stille. Lenge. Men Øya klarte å lokke bandet til comeback, og vi var mange spente på Sjøsiden i går ettermiddag. Ville Kung Fu Girls holde mål i 2008?

Ja, ja, ja! Den huggende gitarlyden, overgangene og de intrikate melodilinjene satt som smurt fra et band som riktignok låt litt rustent, men likevel tinte opp i takt med bredere og bredere smil fra fansen som har ventet i mange år på å få høre lyden av Oslo og tidlig nittitall igjen. Åpningen med Parrot Pop slo fast at kvartetten anført av Andreas Grøtterud så vist ennå har noe å melde, og et entusiastisk publikum (i alle fall lengst fremme) fikk nok Kung Fu Girls til å senke skuldre der de serverte gylne og fengende øyeblikk som Nineteen Years og Maria is Beatiful.

Nostalgisk? Å ja, men ikke bare det. Tanken på hvor langt dette bandet hadde fortjent å nå, med flinkere folk rundt seg, er forstemmende. Kung Fu Girls ble ofret (av plateselskapet) for Seigmenn, og selv om Tønsberg-bandet nok nådde lengre var de aldri i nærheten av den smittende elegansen som kultbandet representerte.

Flott av Øya, flott fra bandet – der var deilig å se de igjen!
-MJ

Grinderman
Første dagen på Øya var mest preget av hygge og musikk som ikke helt forløste sitt potensiale, der Iron & Wines folksomme Sjøsiden-opptreden kan stå som et godt eksempel. Men da mørket senket seg sto Nick Cave og hans Grinderman frem med pondus, stramt sinne og en glødende tilstedeværelse få tangerer. Dresskledd og elegant fremsto Cave i praktfullt slag, der han i front for et supertøft band feide gjennom fjorårets album, samt drypp fra nytt materiale – og jammen fikk vi ikke en mektig Tupelo som bonus også.

Det var aldri noen tvil. Cave var i særklasse best den første dagen på festivalen, der han inspirerende pisket bandet gjennom skitten garasjeblues og rasende elektrisk glede. At Grinderman, som et barbert The Bad Seeds, har gjort godt for en låtskriver som var i ferd med å gå seg vill i veike ballader er hevet over enhver tvil. Konserten på Enga viste til fulle et inspirerende og støyende band, som virkelig slapp seg løs, og gjorde denne konserten til den maktdemonstrasjonen den ble.

Av store øyeblikk, fra en Cave som har byttet ut piano med gitar, må rasende Get it On, signatursporet Grinderman, fenomenale Honey Bee og skitne No Pussy trekkes frem. Aller best likevel var dykket tilbake til 80-tallet og hypnotiske Tupelo, der Cave hyller Elvis og står frem som den naturlige arvtaker.

Fenomenalt fra Grinderman, som reddet onsdagen fra å være et hvileskjær for Øya.
-MJ

Foto:
Magne Johnsen (Grinderman, Kung Fu Girls, Fleet Foxes, Pirate Love)
Thomas Brady (The Mae Shi)
Bjørn Hammershaug (Haust, Dodos, Tommy Tokyo, Health, Dark Meat, Death Set)
Bjørnar Haaland/Øya (Sonic Youth, The National, Okkervil River)
Espen Stranger Seland/Øya (Mogwai)



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.