Kitchie Kitchie Ki Me O, Rockefeller 1. april 2011

Man vet hva man får når man går på en konsert med en gjeng som dette, men på mørkt og mystisk vis greier de å levere så inn i hampen solid. Tronen er inntatt.

Foto: Ole-Tommy Pedersen (klikk på bildet for tilgang til galleri)

Det som skjedde denne kvelden er egentlig drøyt på mange måter. At et band som ikke har sluppet én eneste låt trekker nesten fullt hus på Rockefeller er imponerende, og kunne nesten gått for å være en aprilsnarr. Det var det imidlertid ikke. Langt i fra. Og det er jo tross alt ikke nybegynnere vi har med å gjøre når det gjelder Kitchie Kitchie Ki Me O heller. Når historien til medlemmene strekker seg over Madrugada, Ricochets og My Midnight Creeps så vet man to ting umiddelbart. Det ene er at det handler om tidløs rock. Det andre er at det mest sannsynlig er fjellstøtt.

Vi har egentlig alltid vært gode på dette, det har jo faktisk også blitt et sjangerbegrep. Nå har ikke Kitchie Kitchie Ki Me O særlig å gjøre med norwegian depression da, det skal være sagt. Dette er så mye råere og skitnere enn som så. Sånn som når en låt som Hey Honey! setter i gang og man piskes med en skarp og syrete saksofonsolo med en gang, før Alex Kloster-Jensens umiskjennelige riffing tar over. Låten er også å finne på EP-en som bandet ga bort til publikum på Rockefeller. Fire låter, hvorav to vil være å finne på det kommende debutalbumet - i tillegg til to eksklusive for denne utgivelsen. Forgotten, et av sporene jeg tipper er ment for albumet, er noe av det mektigste jeg har hørt av klassisk norsk rock på en god stund.

Med navn som Vishnu, Navigators, Le Corbeau, og etter denne kveldens oppvarmingsjobb kanskje også André Holstad i tillegg, har den mørkere delen av norsk rock fått et solid team som leder an. Denne konserten fjernet imidlertid all tvil om hvem som skal lede an dette lasset. Ryktet om livebandet Kitchie Kitchie Ki Me O er allerede ekstremt sterkt, og ble ytterligere forsterket av denne konserten.

Det har åpenbart skjedd ting i bransjen når et band kan tillate seg å gjøre noe som det Kitchie Kitchie Ki Me O gjorde her. Markedet har på mange måter flyttet seg fra studio til scene, men det er ikke mange andre som kunne fulgt opp dette stuntet. De har generelt vært smarte hele veien denne gjengen, og de greid å bygget opp en mystikk rundt bandet, spesielt med sparsommelige og nøye utvalgte konserter. Forberedelsene kunne med andre ord ikke vært gjort bedre i forkant av debutalbumet. Et album det nå virkelig er lov til å glede vettet av seg til etter dette. Smakebiten med disse fire låtene fikk imidlertid stilnet abstinensene litt heldigvis.

Det er lite som overrasker med noe av dette, nesten minst av alt musikken. Men dette er så inn i hampen solid at hvem bryr seg egentlig.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Sakuteiki

(Rune Grammofon)

...hvis linjen blir avbrutt, vil det ødelegge kunstverket...

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
Thule - Liquid (Rock and Roll Dream)