• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: DKT/MC5

Rockefeller, Oslo 16/9-04

Jonas Prangerød 

Del på Facebook18.09.04

De tre medlemmene fra MC5 (Michael Davis, Wayne Kramer og Dennis Thompson) holder liv i sin fortid ved å turnere under navnet DKT/MC5 og utelukkende spille gammelt MC5-materiale. For å gjøre det hele litt mer interessant benytter de seg av ulike gode hjelpere. Nicke Andersson fra Hellacopters er med som et fast fjerde medlem på gitar og noe vokal, mens andre bidragsytere varierer fra turné til turné. Evan Dando (Lemonheads) og Ian Astbury (The Cult) er blant de som tidligere har lånt sin stemme til prosjektet, men de var ikke med til Europa i denne omgang. Showet er en mellomting mellom mimrekonsert og tributeaften. Dette er det nærmeste man kommer å se MC5, og en nødvendighet for alle fans.

Først skulle svenske Dollhouse spille noen låter. Det var en meget MC5-inspirert kvartett. De lå nesten litt for nært opp til hovedatraksjonen, og mottagelsen var lunken fra de som hadde kommet tidlig. Bandet hadde nok vært en større suksess på en av byens mindre scener, som Elm Street eller Last Train. De gjennomførte et kort og helt greit sett i Detroit-ånd.

Rockefeller var kutta ned til et minimum av kapasitet, noe som passa bra. Det var nemlig aldri trangt, men svært trivelig. Unge og gamle koste seg sammen. En viss bevegelse og noen underlige krumspring fant sted foran scena, men de fleste forholdt seg rolig og beundrende.

Wayne Kramer starta med å fortelle at hver note de kom til å spille denne kvelden var dedikert til Johnny Ramone, som døde dagen før. Deretter satte moroa i gang. De tre MC5 gutta har blitt gamle menn, men holder seg overraskende godt, spesielt Wayne Kramer. Kramer dro i gang Ramblin Rose, hvor han sto for vokalen sjøl. Dertter bidro Michael Davis med kveldens svakeste vokal på I Can Only Give You Everything. På Tonite fikk Nicke lov til å synge. Deretter var det klart for den første store gjesten. Mark Arm (Mudhoney/Monkerwrench) kasta seg ut i Sister Anne. De var rart å se fyren være frontfigur uten gitar. Han passa perfekt inn i rollen som løssluppent og smått dansende midtpunkt. John Walker (Soledad Brothers) spilte munnspill på denne og flere andre låter. Arm fortsatte på Over and Over, før BellRays' vokalist Lisa Keukaula kom på for å gjøre Motor City Burning, Looking At You og Shakin'Street. Slik fortsatte settet, med vokalister som gikk av og på. Johnny Walker fikk til og med prøve seg på High School.

Wayne Kramer var en slags bandleder og så utrolig godt ut. Med sine ledige bevegelser og gode humør var han i en form de flese 35-åringer kan drømme om (han er 56). Lisa var også et syn, med sin nesten skulderbrede afro. I tillegg har hun en stødig stemme som står perfekt til MC5. Hun var nok det nærmeste man kom skikkelig Rob Tyner-feeling denne kvelden.

Blant høydepunktene videre var Mark Arms forrykende versjon av Call Me Animal og Kick Out the Jams med alle på scena. Å se hele gjengen samla fikk meg til å tenke på hvilken drømmebesetning man var vitne til. Gjengen er et allstarteam for alle med et snev av interesse for garasjeinspirert rock. På sitt mest energiske er denne musikken en rastløs blanding av soul, blues, rock og pre-metal i samme øyeblikk. Under Rocket Reducer No. 62 (Rama Lama Fa Fa Fa Fa) klarte Kramer å dra publikum skikkelig i gang med allsang. Bandet småjøgla, dansa, fleipa og storkoste seg.

Som ekstranumre serverte de balladen Let Me Try og en eksplosiv utgave av I Want You Right Now, hvor Arm og Kramer bevega seg ut blant folket. Der satte de seg ned med deler av publikum en liten stund før de rocka løs igjen. Kvelden avslutta som den begynte med Davis, Kramer, Thompson og Andersson. Sistnevnte fikk æren av å avslutte ved mikrofonen med American Ruse, som han selv har spilt inn med eget band.

Denne kvelden på Rockefeller fikk jeg alt jeg hadde håpet på og mye mer. Alle som sto på scena viste respekt for låtmaterialet og en enorm spilleglede. Det ble hygge og mimring med sting og futt. Flere av låtene ble spilt med såpass mye trøkk og innsats at man skulle tro det var et ungt, sultent band man hørte. En hver som har hylt Kick Out the Jams i en blanding av glede og vrede har å komme seg på et DKT/MC5-show før det er for seint.