Konsert: Hopeful Monster/Sufjan Stevens

Mono, Oslo 29/6-2003

I skyggen av de store festivalene som pågår landet rundt fikk Oslo og Mono fint besøk denne juni-kvelden av to særegne "singer/songwritere". Canadiske Jason Ball og amerikaneren Sufjan Stevens underholdt et både tallrikt og intenst lyttende publikum.

Jason Ball er vokalist og låtskriver i Hopeful Monster, som platedebuterte i 2001. De/han er forøvrig snart aktuell med ny plate på Egersunds oppegående label Hype City. Ball fremførte et fint sett av velklingende popmusikk, der han bevegde seg fra pianoet til kassegitar og til slutt el-gitar. Han har vel sans for noe større arrangementer enn han kunne gi denne kvelden, og stoppet en gang for å fortelle at her måtte vi selv tenke oss lyden av strykere og blåsere. På plate kommer dermed sporene av eksempelvis Beach Boys, Burt Bacharach og High Llamas bedre frem, men stående ensom på scenen som på Mono avslørte han hans melodiske teft og inderlige låter også egner seg godt i mer nedstrippet format. Ball avsluttet med en versjon av Warren Zevons Mohammed's Radio, og hadde jeg ikke stått med en sitrende vissheten om at Sufjan Stevens trippet etter å komme opp på scenen, hadde jeg vel brølt etter et par ekstranummer etter den fremføringen.

For Michigans nye favorittsønn er aktuell med platen Michigan (Asthmatic Kitty), et imponerende cocktail av storslagen pop og orkestrert post-rock. Også multi-instrumentalist Stevens måtte tone ned en del av disse sidene under kveldens konsert, og holdt seg til kassegitar og banjo. Dermed fikk vi høre hans nydelige låter i en mer strippet utgave, og det skadet ikke i det hele tatt.

Stevens var en stillferdig og høflig mann, for anledningen kledd i speiderdrakt fra Michigan. Settet begrenset seg stort sett til å innholde viser fra hans nyeste plate, og Sufjan innledet hver låt med å vise på et lite kart hvor historiene fant sted, krydret med noen anekdoter om tekstenes opprinnelse. Ikke så rent lite moro altså, og hele tiden inderlig og nært. Låter som Romulus og The Upper Peninsula ble om mulig enda vakrere i denne enkle formen, mens den nye låten Seven Swans bar bud om at han fortsatt har mange gode kort gjemt i speideruniformen.

Både Sufjan Stevens og Hopeful Monster leverte relativt korte sett, men innhold og kvalitet ga oss som så på et minne som vil leve lenge.


comments powered by Disqus

 



Erlend Dietrich
2004-01-23Sufjan er den beste!!!

Og så visste jeg ikke at han var her!! Neii!!! KRISE!!!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo