Analogt sanseangrep

Intervju med Mr. Oizo aka Quentin Dupieux, sommeren 1999

Sommeren 1999s mest overraskende, positive, men samtidig også mest enerverende toppslager har vært Mr. Oizo’s Flat Beat. Låten med sin brummende, upolerte og svært monotone technolyder appellerte til et overraskende stort publikum, og fikk samtidig gamle damer i helspenn, ettersom låten ble spilt i beste sendetid på allverdens radiostasjoner. Sveriges P3 mottok flere brev fra lyttere som truet med å si opp sin lisens om ikke produsentene sluttet å spille denne låten. Samtidig gikk Levi’s reklameinnslag signert samme mann med den umåtelig hoderistende tøydukken Flat Eric på høygang på MTV og andre kommersielle tv-stasjoner. Nå er endelig den oppfinnsomme franskmannen bakom dette genistykket av en kortfilm her med sitt debutalbum, Analog Worms Attack.

Et spennende, annerledes og alt annet enn kommersielt album. Undertegnede tok en telefon til F Communication’s hovedkvarter i Paris, og fikk noen ord med denne egensindige franskmannen som står oppført som Quentin Dupieux i folkeregisteret.

- Flat Eric og Levi’s-reklamen har vært fantastisk for meg. Nå vet alle hvem jeg er og alt om hele denne greia. Det har gjort det mulig for meg å slippe mitt svært ukommersielle debutalbum, som er alt annet enn det hit-albumet som folk kanskje skulle kunne vente seg etter Flat Beat, sier Dupieux med et flir.

- Det er i grunnen ganske morsomt at jeg som ser meg selv som ganske mye av en undergrunnsartist, og som vel også står musikalsk nærmere undergrunnen, har solgt 3 millioner singler med en type musikk som er alt annet enn kommersiell, fortsetter han.

Når dere hører albumet Analog Worms Attack forstår dere hvorfor. Musikken til Mr. Oizo er så å si utelukkende instrumental og låter alt annet enn polert. Det vi serveres er den råe lyden av et hjemmestudio og en vill blanding av elektronika, hiphop-scratching, jazz og techno som man knapt har hørt før.

- Jeg vil ikke forandre på mitt musikalske uttrykk. Jeg vil at det skal låte som "hjemmemusikk", utilgjort og røft. Musikken skal ikke lyve. Jeg vil at folk skal høre det sånn som jeg hører når jeg gjør musikken. Det er for meg å være ærlig mot publikum og meg selv, sier Mr. Oizo.

Instrumenteringen til Mr. Oizo er i stor grad 3 keyboards og en sampler. En sampler som tar opp små lydkutt med gitar og trommer. I tillegg hører vi noen små samples fra filmer og en sample folk vil kjenne igjen fra en Fatboy Slim hit, men som egentlig er et kutt hentet fra Public Enemy.

- Joda, det stemmer det jeg har noe sånn breakbeat-skit der, mellom ett par av låtene. Jeg liker dette med Public Enemy, men egentlig så er ikke det bandet noen stor innflytelse for meg. Det var bare noe som jeg følte for å legge inn der og da, forteller han

Mr. Oizo er nesten uten unntak instrumental musikk; et dette et bevisst valg?

- Det er det egentlig ikke. Mine plater har ingen stemmer, men det er bare fordi jeg ikke kjenner noen som kan synge, og jeg har ikke hatt noe ønske om å velge ut eller spørre noen om å synge til min musikk. Det er et risikomoment forbundet med det å hente inn en vokalist; en risiko for å tape noe av kontrollen over soundet og dermed ærligheten ved musikken. Jeg vil ikke ha en vokalist som jeg ikke har noe personlig forhold til, og som ikke har noe forhold til musikken min og det jeg driver med. Derfor er det ikke vokal på førsteplaten min, men det er ingenting som sier at jeg ikke kommer til å bruke vokal på den neste, forteller Dupieux.

Men Mr. Oizo er ikke helt alene om den musikalske frembringelsen. En scratcher setter sitt tydelige preg på lydbildet her og der. DJ FEADZ en person som Mr. Oizo har kjent en stund og har et slikt personlig forhold til.

- Han er en ung fyr som jeg har kjent i to år. FEADZ har sterke følelser involvert i sin scratching og scratcher ulikt på ulike kutt. Det er veldig viktig for meg, da musikken min skal fremme sansebilder. Han har også et sterkt forhold til min musikk, og er nesten besatt av noen av tingene jeg gjør. Samtidig så scratcher han bare på de låtene som han virkelig liker, forteller franskmannen.

Dupieux er en mann av paradokser og en person som liker å plassere seg nært det udefinerbare. Musikken og låttittlene hans beveger seg mellom det morsomme og det seriøse, og kan innebefatte mer enn en betydning. Et bevisst grep viser det seg. Albumet til Mr. Oizo har fått det assosiative, og lite signifierende navnet Analog Worms Attack. Hva er dette for noe?

- Det er vel bare en måte å kommunisere på. Jeg liker å gjøre folk sprø. Det skal være litt morsomt og samtidig litt alvorlig på en gang, mener han.

Jeg kommenterer at han tidligere har beskrevet musikken sin som et slikt analogt orme angrep i et intervju med den britiske musikkavisen Muzik.

- Egentlig er navnet inspirert av en låt med OUI Players som heter Funky Worms, der de gjør bruk av en masse elektroniske lyder. Musikken min er jo analog og inneholder en masse ulike lyder, og dette med "worms" betegner på en bra måte disse ulike lydbølgene uten å være for spesifikk. Dette med angrep har utgangspunkt i det at mange av sporene jo er ganske aggresive, men egentlig ikke likevel, forteller han.

Jeg istemmer at musikken og kortfilmene hans synes ofte å ha en slikt tvetydighet. De er på ene siden lekne, ironiserende eller humoristiske og på den andre siden mer alvorlige.

- Jo, det stemmer det. Jeg liker meg i midten på en måte, der ting både er og ikke er noenting. Der ting er morsomt, men egentlig ikke, og der ting er seriøse men egentlig ikke likevel, mener multikunstneren.

Noe av denne ambivalensen og tvetydigheten forsvinner når ting eksponeres i den grad at folk får drøvtygget på materialet. Da gjøres nyansene usynlige. Kan dette også ha rammet Dupieux selv? Eksponeringen av dukken Flat Eric i alle mulige tenkelige og utenkelige sammenhenger er kanskje ikke noe som Dupieux er udelt begeistret for.

- Levi’s er ikke i det hele tatt opptatt av meg, min musikk eller dukken Flat Eric, de vil simpelthen bare selge flere dongeribukser, og gjør alt som står i deres makt for å få dette til. Jeg må passe på at de ikke "dreper" dukken ved å sette den inn i alle mulige og umulige sammenhenger. Det er ikke bra når kortfilmen vises 8-10 ganger om dagen. Samtidig er det slik at jeg har gjort hele prosjektet på egenhånd uten deres påvirkning. Jeg regisserte filmen, opererte dukken og gjorde musikken. Jeg skulle aldri i dag ville selge min musikk til bruk i reklame, men står likevel innefor alt som har hatt med Flat Eric å gjøre ettersom jeg har hatt kontroll med dette fra start til mål. Det er vel mer slik at Flat Eric og Levi’s-reklamen har gitt meg en unik mulighet til å nå ut med min musikk, og fungert som et slags distribusjonsapparatt for mine kortfilmer som i dag vises over hele Europa, mener Dupieux.

Tro for all del ikke at Mr. Oizo er noen musikalsk novise tross sin unge alder av 25 år. Faktum er at franskmannen har holdt på en stund både med musikk og med film.

- Det hele begynte med at jeg 12 år gammel begynte å lage kortfilmer. Fremdeles i dag regner jeg meg heller som kortfilm-regissør enn videomaker. De musikkvideoene jeg har gjort er også egentlig en form for kortfilmer; som noen småhistorier. Dette med musikk oppstod og kom til mye senere, da jeg fant ut at jeg trengte musikk til mine kortfilmer. I 5 år har jeg holdt på med musikk. Mine store influenser er Elektronisk Jazz. Det vil si jazz-musikk fra 70-tallet spilt på elektroniske instrumenter. Miles Davis-skiver som Big Fun og On The Corner har satt sitt preg på tingene jeg gjør, forteller en tydelig nervøs og derfor overstadig sprudlende franskmann.

Vi kan bare føye til minimalistisk techno og hiphop. Hans musikk har også det som formål å skape bilder i folks hoder og kunne knapt ha eksistert uten film og hans kortfilmer.

- Det er ikke det at jeg må lage filmatiske illustrasjoner eller følgebilder til min musikk. Jeg har ikke en gang tenkt å gjøre det. Musikken min kan forhåpentligvis stå på egne ben og for seg selv. Men uten filmen tror jeg aldri at jeg hadde gjort musikk. Inspirasjonen til å gjøre musikk kommer fra når jeg arbeider med film, kommenterer han. Jeg vil skape sanselige sensasjoner. Hvert spor skal få i gang fantasien og skape bilder hos meg. Musikken handler om og hentyder ting det ikke går å forklare, eller som kan tas på. Jeg håper også at musikken min kan fungere slik for andre.

Det må vi vel absolutt kunne si. Musikken til Mr. Oizo er som en forunderlig reise inn i en uanet musikalsk univers, et ikke spesielt franskt univers.

- Jeg har liten kontakt med folkene på F. Communication, foruten Laurent Garnier som jeg jo laget kortfilmer for allerede før jeg gjorde musikk for ham. Den andre jeg kjenner er Eric Moreaux. Alt dette med en ny fransk bølge og Fransk House handler bare om mote, og har ingenting med musikk å gjøre. Visst finnes det noen gode artister her i Frankrike, men det gjør det også andre steder. Etter min mening har det ikke skjedd noe siden Daft Punk her i Frankrike. Min musikk oppfatter jeg ikke som spesielt fransk. Den kunne like gjerne vært tysk, mener Dupieux.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4

(Mego)

Jeg er glad. Jeg synger. Og 1,2,3 nydelige kutt fra alternativscenens vidunderbarn.

Flere:

In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat
Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki