Konsert: End of Loop

End of mediocracy! Mono, 24. april 2004

Selv om End of Loop er et nytt band med eget låtmateriale er det vanskelig å utelukke referansene til Munch fra Kristiansand, som la inn årene på dagen etter fem år som band i 1991. Denne presisjonen har Ivar Mykland tatt med seg videre; presis kl. 2200 gikk End of Loop på scenen på Mono, som annonsert.

Munchs tidligste plater, Munch og Excessive Mobility, reflekterte i stor grad et anti-autoritært, ekspresjonistisk og angstfylt budskap basert på post-apokalyptiske scenarier. Vi må huske at dette var under Den Kalde Krigen og at faren for total atomkrig faktisk var reell. Depresjonstidene som herjet den vestlige verden var også et faktum i Norge. Mykland og Munch tok dette på alvor og tok med seg disse stemningene inn i et tungt industrielt rocklandskap, med en del eksperimentelle elementer som de senere utviklet. Tenk for eksempel Einstürzende Neubauten eller Coil. Dette ble til slutt til samlealbumet Tree, som er et av de mest originale album i en rockkontekst i Norge. Lange strekk utelukkende med field recordings, jazzlignende improvisasjoner, samplebasert stoff, hard metall, ambient droning og helt far out-saker, abstrakt som bare absurde drømmer og mareritt kan være. Rundt Tree hadde Mykland også utviklet tekstamterialet til å bli mer "personlig", i den grad den ytre rammen er mindre synlig. Låter som Guilt, Strangle og Addicted bar med seg sterke elementer av fremmedgjøring, mens Numb Thoughts er en klassiker, mer abstrakt, noe enklere og mindre håndgripelig enn flere av Joachim Nielsens beste, men like stemningsfull, sterk og besk. Munch gjorde altså en del ting for første gang i Norge, og Munch kan ha beredet veien i form av å være en naturlig forløper for eksempelvis Motorpsychos Demon Box.

Myklands intensitet og performance-aktige opptreden som vokalist og blikkfang har kanskje sin parallell i Joy Divisions Ian Curtis. Jeg var antagelig ikke den eneste som så for seg at Mykland skulle ta et rituelt selvmord på scenen under låta Strangle på avslutningskonserten for Munch i 1991. Det var selvsagt hysteriske å tenke noe slikt, men det er noe med Myklands blikk, og evne til å manipulere de som vil la seg forføre. Myklands selvmord som et siste artistisk statement ble heldigvis ikke noe av i '91. Som End of Loops vokalist var Mykland plutselig tilbake i den verden han forlot med Munch. Han er den perfekte frontfigur; intens, direkte, kroppslig, suggererende, messende, røff. Yppersteprest og seremonimester i en den illusjonen han ville dele med publikum, som deler seg. Noen lot seg rive med, andre beholdt avstand. Tekstene handlet om noe essensielt; psykologiske temaer, fremmedgjøring, evig aktuelt selv om den ytre rammen 80-tallet tilbød er erstattet.

End of Loop baserte mye av musikken på programmerte lyder, supplert med tette gitarvegger og stødig rytmisk bass og perkusjon. Scorn, Godflesh. Et direkte og høylytt uttrykk, riktignok med mindre variasjon i materialet enn Munchs samlede diskografi, men like virkningsfullt. Innenfor den rammen framførte Mykland bruddstykker fra en ny sosial virkelighet, almen og personlig, med den typiske og stemningsskapende engelske aksenten som gjør ham til en Jack the Ripper eller en annen bøddel fra engelske industrielle revolusjonens bakgater. Flott, det er slik jeg vil ha mine rockestjerner.

Til forskjell fra andre levninger fra den norske 80-tallet som fortoner seg som nostalgiske tripper når de planker gamle hits, har End of Loop greid å skape noe relevant, nytt og massivt som forhåpentligvis vil nå et større publikum i all sin kompromissløshet.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo