Ekstranummer #43: Like før rocken

Kun spesielt interesserte var klar over rockfenomenet før 1955, og hvordan var egentlig plateutvalget i norske platebutikker i tida rett før rocken gjorde sin entre?

Midt på femtitallet gjorde rocken seg gjeldende. Den meldte sin ankomst med et brak og oppfattes i dag som den viktigste populærkulturelle merkestein i etterkrigstida. I rockens kjølvann formet ungdomskulturen seg. Generasjonskløfta ble et estetisk like mye som et verdimessig eller normativt anliggende. Et helt begrepsapparat og en egen utviklingspsykologi ble konstruert rundt overgangsfasen mellom barn og voksen. Å dannes som voksent individ ble tillagt en helt ny mening og dybde utover skolegang og yrkesvalg. Den unge ble i økende grad forstått som et fritt, velgende individ.

Før het det at poden var forventet å tåle kaffe når han var konfirmert, nå ble det snakk om å ville “prøve seg fram”, finne ut hva “han ville bli i livet”. For jenter var mulighetene foreløpig snevrere. På femtitallet var yrkesmulighetene for kvinner forbeholdt omsorg og pleieyrker, trikotasjeindustri, sekretærstillinger og butikkarbeid. Selvsagt fantes det unntak, men svært mange kvinner forlot yrkeslivet i det øyeblikk de satte barn til verden. Dette var familiens orden, og familien var samfunnets kitt og lim. Barnehager fantes knapt, og var forbeholdt folk i frie yrker og den tallmessig beskjedne urbane middelklassen.

Fra midten av femtitallet ble ungdommen i økende grad tillat å prøve seg fram og nyte livet “mens de fortsatt var unge”. Overgangstida mellom barn og voksen ble til tenåra, en livsfare som etter hvert strakk seg utover tjueårsalderen. I dag, over femti år senere, er man ung så lenge man vil. Om man er ung eller ei, er noe folk helt og holdent definerer sjøl. Snart rynker ingen på nesa av karrierefolk som tar “sabbatsår” for å surfe i Australia eller femtiåringer med hestehale som dundrer nedover Markveien på Grünerløkka på rollerblades. Denne bydelen er nettopp apoteosen av undomskulten, en egen verden av unge som inngår i et fellesskap der uteliv, fest, populærkultur, inneforståtte referenser og ren overflate dominerer. I hvert fall ser det slik ut for utenforstående betraktere. De fleste vestlige storbyer har en slik bydel, små avleggere av New Yorks Tri-Be-Ca, der alle er unge, hver dag i livet, til all evighet.

Man tror seg å ære det evige forår i livet, men agerer som om foråret ingen ende har.

Rocken og den nye ungdomstida, der ungdom ble et mål og en kvalitet i seg sjøl, er blitt så nært forbundet at de er uatskillelige størrelser. Klær, væremåter, attityder, språk og sjølforståelse blant etterkrigstidas første ungdomskull hentet så mange former og forbilder fra rockmusikken og dens utøvere at liv og kunst går opp i en gjensidig reflekterende totalitet. Fra en sped start med begrenset innvirkning, utviklet rocken seg til å bli en stadig sterkere katalysator for inntrykkssulten ungdom utover sekstitallet. Prosessen er nøye forgrenet med den stadig stigende tilgang til fritid som avtalene i arbeidslivet muliggjorde, framveksten av en kjøpesterk middelklasse og ungdommens egen privatøkonomi. Det var noe helt nytt at unge utenfor arbeidslivet fikk egne penger å rutte med. Tidligere hadde alle slike inntekter gått inn i familieøkonomi og husholdningskasse. Nå fikk mange så god råd at avkommet kunne disponere deler av skillingene de sjøl hadde tjent. Slik finansierte ungdommen egenhendig framveksten av ungdomskulturen og unge voksne ble oppfattet som en ny og interessant forbrukergruppe. Det å være ung ble for mange et overskuddsprosjekt, en livsfase å feire og nyte, en pause mellom oppdragelse i barndommen og forpliktelse i voksenlivet. Rocken, som ungdomskulturen generelt, fikk økonomiske muskler gjennom en generasjon barn og unge med rot i en voksende middelklasse. Uten deres lommepenger hadde ikke underholdningsindustrien funnet markedet for rocken verken stort eller profitabelt nok. Vi vil så gjerne forstå rocken som opprør nedenfra, som proletær og subversiv. I rockens formspråk og iscenesettelser finnes selvsagt elementer av dette, men ingenting kan komme fra ingenting, og vi overser arbeiderklassens tradisjonelt konservative forhold til populærmusikk. Rocken ytet motstand og brøt med konvensjonene i samtidas underholdningsmusikk.

Men piggtrådmusikkens motstand og opprør er det siste man trenger i øret etter et hardt åttetimers skift på smelteverket. Overskuddet som krevdes besatt middelklassens framhaldsskole- og gymaselever, der de snurret egenkjøpte rocksingler på den bærbare Bambinoen på gutte- eller pikeværelset etter skoletid.

ROCKEN - LIVSSTIL OG KONSUMPRODUKT

Helt fra begynnelsen var rockens ytre kjennetegn like viktige som musikken. Brylcreem i håret var ikke noe nytt blant gutta, men at de første rockutøverne klinte ned hårveksten med seigt fett skapte en så sterk kobling mellom rock og grease at Bryl snart ble synonymt med rock. Skinnjakke, skinnlue, motorsykkel, Dorisjakke, dongeriklær, sneip i munnviken og ballongtyggegummi fulgte hakk i hæl og ble tidløse elementer i rockens garderobe. Musikken og rockatributtene ble likestilte størrelser. Rocken ble en livsstil. Så vel musikken som “tilbehøret” ble raskt gjort til konsumprodukter i en ekspanderende underholdningsindustri.

Denne industrien hadde inntil midten av femtitallet konsentrert seg om populærmusikk av et annet slag. Flere andre slag, faktisk, da jazz og dansetoner, swing og instrumentalmusikk utgjorde vitale og populære musikkgenre. Dette var musikktyper som holdt seg populære lenge etter at rocken meldte sin ankomst, men det nye med rocken var at den med tida så totalt kom til å dominere markedet for popmusikk. Rocken tok etter hvert så mye plass på bekostning av andre popmusikalske ytringer at hele markedet forandret seg. En langtidsvirkning var at musikk for “godt voksne” (viser, easy listening, sing-a-long osv) ble marginalisert og falt ut av plateselskapenes utgivelsesplaner. Mainstreammusikken ble giret inn mot ungdommen og fortjenestene var, særlig på søtti og åttitallet, tildels enorme. Andre konsumentgrupper måtte underselskaper og småoperatører forsøke å få i tale på langt mindre markedsføringsbudgetter enn de tunge aktørene rådde over. Rocken skapte en monokultur i musikkindustrien, parallelt med den såkalte blockbustermentaliteten i Hollywood, der kjernepublikummeren ble identifisert som en ugift, barnløs mann mellom 15 og 25. Store potensielle kjøpergrupper ble definert ut av markedskalkylene for å høste kortsiktige profitter på heite rock acts og, i filmindustriens tilfelle, påkostede popcornfilmer for ungdomssegmentet.

Musikkbransjen gjennomgikk i takt med rockens framvekst en frivillig infantilisering der det ble brukt mye møye på å finne ut hvordan man skulle klare å skille de stadig mer kjøpesterke tenåringene av med lommepengene deres. Popmusikk og ungdom ble synonyme begreper, noe de ikke hadde vært før rocken begynte å riste på foten.

Det er i denne sammenheng ikke så interessant å spikke fliser i debatten om når de første “ekte” rockinnspillingene kom ut i butikkene. Kun spesielt interesserte var klar over rockfenomenet før 1955. Plateindustrien var på dette tidspunkt drevet etter prinsippet om diversitet, hvor genrespredningen var stor og tanken på at ett eller to særskilt ungdomsorienterte musikkuttrykk skulle dominere hele bransjen var fjern. Selvsagt eksisterte nisjeselskaper, men de store aktørene var litt som de gamle landsens krambuene og førte musikalske varer for enhver smak. Dette garanterte et bredt og variert utvalg.

Alt dette skulle med tida forandre seg. Men hvordan var nå egentlig plateutvalget i norske platebutikker i tida rett før rocken gjorde sin entre? I mangel av operativ tidsmaskin (grooves gamle modell er på verksted for tida) tyr vi til plateselskapenes egne nyhetsbrev. Dette var små kataloger som ble utgitt i svart-hvitt eller tofarget trykk med jevne mellomrom vår og høst. Studier av disse små trykksakene forteller hva bransjen hadde å by det musikkinteresserte publikum. Vi vil holde innspillingene med klassisk musikk utenfor, da rocken først og fremst etablerte seg på bekostning av allerede godt kjent og innarbeidet angloamerikansk genremusikk. Men det var så mye annet som solgte godt, eller som gikk jevnt og trutt. Musikk innen nisjer for allment eller spesielt interesserte. Et lite knippe kataloger fra høsten 1954 gir innblikk i hvordan situasjonen var i norske musikkhandleres platedisker rett før rockens komme. Hva var det folk kjøpte? Vi skal studere platetilbudet hos norske musikkhandlere på midten av femtitallet.


COLUMBIA

Høsten 1954 kunne Columbias katalog nr 3 dette året friste med et noe vovet bilde av sangerinnen Billie Anthony på forsida. Hun var en av selskapets satsninger i høstsesongen og to singler/78-plater ble sluppet. Her gjøres oppmerksom på at 78-platene i 1954 fortsatt var det dominerende formatet, fordelt på 10-tommere for popmusikk og 12-tommere for lengre innspillinger. Så å si alle innspillinger på tolvtommers format var forbeholdt det klassiske repertoaret. Singleplata på vinyl og 45 omdreininger pr minutt var på vei inn i markedet, men det tok tid å få byttet ut “maskinparken” av platespillere i de tusen hjem. Det krevde en anselig pengeinvestering å bytte ut sveivegrammofon eller elektrifisert 78-spiller med moderne strømdrevne spillere og kabinetter. Langspillplata på vinyl, LP, var anno 1954 en luksusgjenstand som takket være høy utsalgspris og få platespillere i hjemmene, inntil videre forble et statussymbol for de velbeslåtte blant middelklassen eller levemenn i ungkarssjiktet.

Få husker vel sangerinnen Billie Anthony i dag, men hva med andre blant Columbias satsninger? Ringer det noen bjeller når navn som The Coronets, Katie Stevens eller Diana Decker bringes på bane? Alle var de håpefulle nye navn i Columbias artiststall denne høsten. Under kategorien “Engelsk og amerikansk” finnes kjente og tidløse navn som Glenn Miller med Moonlight Serenade og Jo Stafford med Blue Moon. Miller hadde i 1954 vært død i ti år allerede, og de stadige reutgivelsene av hans innspillinger utover femti-, seksti- og søttitallet kan sammenlignes med de årvisse relanseringer av klassisk rock i vår tid. EMI skal ha solgt hele 13 millioner av Beatles-boksene som kom i 2009.

En særskilt populær plate i Columbias sortiment denne høsten var Eddie Calverts Mannen med den gyldne trompet, som solgte lassevis av 78 og singleplater med sin klynkende sentimentale versjon av tårepersen O’ Mein Papa. På baksida: Den like smektende September in the Rain.

Norske utgivelser dominerte hos Columbia. Norsk populærmusikk, framført i norsk språkform, opplevde noe av en oppblomstring i etterkrigstida. Dette ble en liten gullalder, og de heimavla idolene ble først fortrengt av artister som sang på engelsk et stykke ut på sekstitallet. Engelskkunnskapene var da heller ikke så utbredt ennå, så språkpreferansene ga seg sjøl. Obligatorisk grunnskoleundervisning i engelsk var ennå ikke innført, og de populære amerikanske filmene på kino var tekstet. Utenlandske filmer hadde til og med forståelige og beskrivende norske titler! Mange populære norske innspillinger var oversatte engelske og amerikanske låter som folk var blitt kjent med gjennom utenlandske radiostasjoner. Oversetterne sørget som regel for å gi de engelskspråklige sangene en “norsk vri”, noe som økte tilgjengeligheten og populariteten. Tekstuniversene ble forflyttet fra “junaiten” til hjemlige trakter, engelskklingende navn ble byttet ut med norske, men kjærligheta var den samme gamle i begge versjoner.

Norske artister på Columbia høsten ‘54 var bl.a Solveig Skramstad med Si at du mener meg, en “glimrende norsk innspilling av verdensslageren Ricochet som lanseres av Columbias nye kvinnelige vokalist”. Kåre Christer utga Texas-Ole/Joddel-polka med Karl Westbys kvintett. Utgivelsen var ledd i en satsing på en musikalsk motebølge som Columbia beskriver slik: “Tidens store mote i slagerverdenen er cowboymelodier og jodling. Columbia lanserer en ny artist som treffer midt i blinken med to feiende friske melodier”. Jodling var populært i flere tiår, likeså enkle, melodiøse countrysanger som hentet tekstmessige motiver fra de mange filmene med syngende cowboys som gjorde lykke på kino. Dette var den gang “alle” visste hvem Hopalong Cassidy og Roy Rogers var. Selveste Arne Bendiksens egen solokarriere skjøt fart takket være innspillinger innen den spirende “cowboymelodi”-genren.

Gilbert og Odd Kjell Helgeland var “To sangere fra Haugesund som er godt kjent blant publikum ved sine opptredener i kringkastingen”. Helgelands hadde hele fire single/78 ute denne høsten, hvor Å Piccolino vel ble den mest kjente. Låta blir i nyhetsbrevet beskrevet som “En av Tysklands siste store tangosuksesser”. Tango var populær musikk, om ikke like stort som jodling. Helgelandguttas appell lå nok først og fremst i deres varme, behagelige og harmoniske mannsvokal. De fine melodiene og det hjemmekjære preget fikk feste i brede lag av befolkningen gjennom brødrenes jevnlige opptredener i NRK.

Den flittige og folkekjære Alf Prøysen var et av Columbias store navn. Han var ute med ny plate denne høsten, Rosenbloms Trio/Spring-stepp. Ikke blant hans mest kjente, ei heller blant de som solgte mest. Trekkspillplater var derimot sikre vinnere, år etter år. Helt fra grammofonplatenes første tid var instrumentet akkordion en gjenganger i plateselskapenes repertoar. Dette gjaldt fortsatt på femtitallet, og så langt som til sent i syttiåra må vi gå for å finne dragspelplatenes solnedgang. Denne instrumentaltradisjonen solgte utallige plater gjennom mye av seks tiår! Mot slutten ble trekkspill eksponert gjennom det nye massemediet fjernsynet. Da ble musikken rubrisert som “gammeldans” og trekkspillet inngikk i nye instrumentsammensetninger og bredere orkestrale rammer. Gammeldans ble en farsott på søttitallet, godt hjulpet av Børt Erik Thoresens voldsomt populære fjernsynsprogram “Gammaldans med nogo attåt”. På søttitallet var trekkspillfantomer som Alf Blyverket og Arnt Haugen de reneste popstjerner. Forfatteren av disse linjer har forståelse for at personer født etter 1980 kan ha lyst til å trekke i tvil sannhetsgehalten ved utsagnet, men det er banna bein!

Men tilbake til ‘54. To av datidas største akkordionutøvere var ute med rykende fersk vinyl/shellack. Den internasjonalt kjente Toralf Tollefsen utkom med to single/78, hvor den klassiske trekkspilltraveren Poranek utgjorde en av A-sidene. Tollefsen tilbrakte store deler av karrieren på utenlandsturneer, var kjent som en virtuos og var en av de første norske artister til å utgi LP-plater. Skivene hans fikk egne pressinger i så fjerntliggende strøk som Sør-Afrika. Kåre Korneliussen utviklet et mer rendyrket nordisk uttrykk enn den kontinentalt orienterte Tollefsen, og utga to single/78 denne høsten.

Den tidligere nevnte cowboy-genren hadde sin egen avdeling i Columbias katalog, med norske pressinger av plater med kjente utøvere som Carl Smith, Gene Autry (syngende cowboy på film, han også) og Lefty Frizzell. Autry framførte I Love You Because som et snaut tiår senere, i Jim Reeves tapning ble en av de største landeplager her hjemme noensinne. Countrymusikken som solgte her på berget i femtiåra var i hovedsak den “polerte” utgaven folk kjente fra de syngende cowboyer på kino. Den mer autentiske roots, rå bluegrass og blues-deriverte country’en hadde allikevel sine fans, mange var sjømenn i utenriksfarten som tok mede slike plater hjem, “over dammen”. Svært få slike ble solgt over disk i Norge den gang sammenlignet med Frankie Laine og Gene Autrys Hollywoodifiserte, innsmigrende svisker om evig fiesta “down Mexico way”.

CAPITOL RECORDS

Dette selskapet sto i sterk vekst høsten ‘54. De hadde en rekke nyoppdagede artister i startgropa av karrieren, en del gamle ringrever som hadde meldt overgang fra andre selskaper, og ikke minst nøt Capitol godt ved voldsomt platesalg av sin nysignerte artist Frank Sinatra. Etter noen års slak helling på karrierekurven, gjorde Frankie Boy et brak-comeback året før, i dag regnet som alle showbiz-comeback’s mor. Det vanket Oscar for rollen i “Herfra til Evigheten” og kjempesalg av LP-en “Swing Easy”. Resten av femtitallet bar The Crownprince of Swoon Capitol på sine skuldre, godt støttet av andre bestselgere som Nat “King” Cole og Whiskeypoeten Dean Martin. Katalogen Capitol sendte ut til høstsalget inneholdt like godt alle platene selskapet utga i Norge 1954.

Trykksaken ble såpass omfattende at det hele måtte ordnes alfabetisk for å lette leserens orientering. En gjennomlesning er som et kjemperiff gjennom noe av den mest forlokkende amerikanske popmusikk fra etterkrigsåra. Capitols artister er selve lyden av det forgjettede Amerika, USA, drømmenes land. USA ble den største kulturelle påvirkningsfaktor på norsk tanke og folkementalitet i disse åra. Utvalget er som nevnt av det fyldige slaget. Easy Listening-legenden og orkesterlederen Les Baxter kom med hele sju (!) single/78-plater på det norske markedet fra januar til oktober (katalogen er datert 10/54). En annen orkesterleder, Ray Anthony, kom med fem. Storbandlederen Billy May, en av Sinatra’s arrangører, fikk også fem utgivelser spredt mellom fjord og fjell. Men alle disse blir slått ned i lakkskoene av el-gitar/cowboy-duoen Les Paul (mannen med gitaren som fikk hans navn) og Mary Ford. Dette paret nøt stor popularitet midt på femtitallet og fikk i Norge i løpet av ti måneder utgi hele 15 single/78. Selskapets regjerende bestselger, The Sultan of Swing, Frank Sinatra, er notert med fem utgivelser så langt dette året.

Capitol forhandlet en rekke kjente navn innen vokal-pop og underholdningsmusikk. Orkester og instrumentalmusikken er fremtredende i utvalget. Mange av utøverne har senere oppnådd klassikerstatus og utgis fortsatt: Nat “King” Cole, Miles Davis, Duke Ellington (jazz sorterte fortsatt under etiketten popmusikk, ikke som frittstående “genre”), Tennesee Ernie Ford (kombinerte pop med kristne “hymns”), Maynard Ferguson, Jackie Gleason, Benny Goodman, Woody Herman, Stan Kenton, Dean Martin, Tex Ritter, Kay Starr, Yma Sumac, Art Tatum, Lennie Tristano... Lista bare fortsetter. Tennene løper i vann, for ei gullrekke! Mange av artistene kommer innunder det vi i dag ville kalt jazz. Utvalget av amerikanske jazzartister tyder på at musikkformen må ha hatt et stort publikum i Norge på denne tida. Jazzen var datidas pop, på mange måter, selv om det blir misvisende å lumpe Miles Davis i samme bingen som Kay Starr og Woody Herman. Når det gjelder den “rene” jazzen, den friere improvisatoriske varianten, solgte denne betydelig mindre. Norge var ikke noe utpreget “jazzland” tidlig på femtitallet. Norske jazzutøvere fikk utgitt lite, men det fantes entusiastiske miljøer og egne klubber i en del byer og de største verdensnavn innen jazzen holdt konserter i landet. Det er den dag i dag mye “Capitoljazz” å finne i annenhåndsmarkedet for 78-plater, noe som viser at platene solgte i sunt monn.

Capitol-katalogen inneholder utelukkende amerikanske og et knippe engelske utøvere. Den utrolige sangerinnen Yma Sumac skiller seg ut. I følge plateselskapets tykt mytologiserte framstilling var hun en prinsesse fra Andesfjellene. Exotica, en musikkmote som muligens kan beskrives som “world music møter easy listening”, var all the rage i statene, delvis utløst av interessen for Thor Heyerdahls Kon-Tiki ferd. Sumac var en frontfigur innen exotica og lå på bestselgerlistene i USA. Et fåtall 78’’ ble utgitt med henne i Norge, men hun fikk aldri den oppslutningen hun hadde fortjent ut fra sitt unike register som sanger, de fremmedartede stemmeklangene og det enorme spennet i hennes “organ”. Hun behersket stemmen over fem oktaver og sang folkemelodier fra Andesfjellene spritet opp med studiostriglet orkesterlyd, etniske instrumenter og ekko-kammer. Sumac var et unikum som mot alle odds erobret et stort publikum i USA. Lytterne var grepet av intensiteten i hennes sang, en eiendommelig framføringsteknikk som formet bilder i sinnene av mystiske steder på kartets hvite flekker, urgamle ritualer og utøylet erotikk i dampende jungelomgivelser.

Capitol tilbød mye fin, senere “klassisk” popmusikk høsten ‘54, men det var plater ungdommen senere kom til å tenke på som “voksenmusikk”: Trygg, harmonisk og romantisk. Rock må man lete forgjeves etter i Capitols repertoar, dette året da Elvis for alvor begynte å rotere med hoftene.

A/S NERA

Dette firmaet var også i vekst på 50-tallet, og var denne høsten norsk forhandler for plater fra selskapene Capitol, Cupol, Metronome, Musica og Sonora. En stor aktør som forsynte markedet med rause mengder plater. En titt i deres brosjyre over utgivelser for august - september ‘54 viser allsidig spredning i tilbudet.

Spesielt profilert på katalogomslaget er den svarte vokalkvartetten The Four Knights, med to nye single/78. Amerikanske mannlige sanggrupper var populære i Norge akkurat da, ingen mer enn The Deep River Boys med “norgesvennen” Al Biskop i spissen. Deep River-gutta var stadig i Norge og opptrådte, også i kringkastingen, solgte masse plater og sang til og med inn Pål sine høner på et sjarmerende gebrokkent norsk. Jubelen ville ingen ende ta. Bishop slo seg senere ned i landet og drev i mange år innen restaurantbransjen.

Frank Sinatra og Les Baxter var overlappinger til Capitol-katalogen som A/S NERA distribuerte, men stjerneskuddet Margaret Whiting blir spesielt framhevet for sin nye 78’’ There’s a Silver Moon on the Golden Gate/The Tennesee Churchbells. Blant datidas nisjemusikere kan nevnes utøvere som Gretli og Rudi Egger med Eko, ge mig svar/Alpgossen (en populær jodleduo), Carl Jularbos kvartett med to utgivelser og Yngve Stoor med ditto. Jularbo var Skandinavias store trekkspillkonge, en stilskaper og utøver som fortsatt preger akkordionkunsten. Yngve Stoor er derimot mer glemt, men var Sveriges mest kjente eksponent for en av de mest populære og seiglivede fenomener i pophistorien, Hawaii-musikken. Populær lenge før exotica-fad’en og med appell på tvers av generasjonene i de skandinaviske land, hvor stort sett bare sjøfolk kom seg ut på lengre reiser før masseturismens tid. Hawaii’s folketoner som popmusikk var en blanding av traderte melodier, studioarrangementer og mollstemte toner som sendte folk over hele den vestlige verden inn i drømmerier om et fjernt øyparadis hvor fred og harmoni hersket. Den antikke myten om det tapte Arkadia levde altså videre i massekommunikasjonen og verdenskrigenes tidsalder. Musikken ble først populær i vesten på tredvetallet gjennom filmer som “Bird of Paradise” og “Mytteriet på Bounty”. Senere fikk den en oppblomstring i Europa under krigen og festet seg som et folkekjært musikkuttrykk opp gjennom 50 og 60-tallet. Den siste store dillen var “Euro-Hawaii” på søttitallet, med hundrevis av LP-utgivelser i en rekke land. Tyske, belgiske, nederlandske og sveitsiske Hawaii-band oppstod. Felles for mesteparten av Hawaii-musikken var at de færreste utøverne faktisk kom fra Hawaii, men fra f. eks Sverige. Yngve Stoor framførte både tradisjonell Hawaii-musikk i “autentisk” form, eller som på platene han var aktuell med i 1954, oversatte engelske popsanger med Hawaii-arrangement.

Siden A/S NERA forhandlet merkene Cupol og Metronome, var tilbudet preget av svenske artister. Evig populære Alice Babs opptrådte sammen med datteren Lilleba på Lille Prins/Min egen lilla Gunghast Charles (“Charlie”) Norman har med seg Jørgen Ingmann på trompet på Banjomannen/Åh Alskling. Et kresent utvalg svensk pop, vil vi påstå.

At norsk pop var inne i en gullalder levnes liten tvil ut fra A/S NERAs sortiment denne høsten. Nora Brockstedt med The Monn Keys og Egil Monn Iversens orkester bød på singelen Tro håp og kjærlighet/Jeg synger en sang. Dette var en utgivelse som nøt godt av Monn Iversens kontinentale orientering innen arrangement og orkestrering. Han hevet standarden for norsk pop opp på et internasjonalt nivå innen sound og framføring, noe ikke minst den gamle ringreven Jens Book-Jenssen nøt godt av på femtitallet. Høsten ‘54 var han aktuell i Monn Iversens arrangement med kjempehit’en Den glade vandrer. På B-sida var ryddet plass til den muntre Hei, gamle støvel i foxtrot-tempo.

Den populære duoen Kurt Foss og Reidar Bøe kom med Din lykkestjerne av Berking/Siegel, oversatt av Erik Diesen. B-sida rommet en av deres fine Arne Paasche Aasen-innspillinger, Liljekonvaller. Ved siden av duoen Engedal/Stordahl var Kurt Foss og Reidar Bøe femtitallets store norske herreduo her hjemme.

En mer kuriøs utgivelse var kvartetten bestående av Erik Diesen (“Reise-Diesen” i NRK på 1980-tallet), Rolk Kirkvaag, Otto Nielsen og Leif Rustad som sammen med Glade Musikanter utga Elvira, skrevet av Otto Nielsen og Lars, sunget av The Monn Keys. De fire herrer var hver for seg populære programledere i NRK (i 1954 hadde vi bare radio) og sammen ledet de programmet “Skuta går”. Det er fra denne programposten platas A-side er hentet, kjenningsmelodien til den ukentlige sendinga “halve folket” benket seg for å lytte til. Påfunnet med å sette sammen fire kjendiser til en sangkvartett viser at lite er nytt under sola når det gjelder å “cashe inn” på kjendiser.

Tyske slagere (plural form schlegers) var en egen “genre” som holdt seg oppe i Norge, tross okkupasjon og sterkere påvirkning fra engelsk. A/S NERA kunne tilby Fred Weyrich: Die Frau kommt direkt aus Spanien/Nicolo, Nicolo, Nicolino. Senere ble Alfred Hauses tangoorkester meget populært, for ikke å snakke om James Last på 70-tallet. I søttiåra satte schlagerkongen Last et sterkt merke av tysk populærkultur på det norske folk, og før vi fikk summet oss startet Derrik i NRK!

Jazz-avdelinga hos A/S NERA overlapper Capitol-lista, men det kan bemerkes at The Gerry Mulligan Quartet hadde to single/78 i markedet, og at Dizzy Gillespies komposisjon The Champ er fordelt over to platesider som part I og part II.

PHILIPS

Blant flittig studerte platebrosjyrer fra femtiåra, husker mange ennå Philips’ månedlige nyhetslister “Platenytt”. Disse rikt illustrerte trykksakene ble ofte oppbevart i folks radiokabinetter og benyttet som ønskelister for framtidige platekjøp. Philips oppga også platepriser og drev i utstrakt grad import og salg av de nye og kostbare LP-platene. Av prislistene kan leses at i Oktober ‘54 solgte Philips “Normalplater”, altså 78’’, i to prisgrupper, kr 4,65 og 5,00 pr stk. For LP gjaldt to standardformater, “25 cm”, ti tommers diameter, og “30 cm”, tolv tommers LP-format (slik vi kjenner det i dag). Prisen på 10-tommere varierte mellom kr 24,- og 31,-, for 12-tommere mellom 36,50 og 40,50. Dette var mye penger i 1954, og representerte for mange yrkesgrupper en daglønn eller mer. De tradisjonelle 78-platene holdt ikke overraskende stand en del år til. Man fikk nesten ti 78’’ for prisen av en LP.

Philips’ utvalg skiller seg ikke så mye fra Columbia og NERA’s hva fordelingen mellom musikkgenrene angår. Utvalget er internasjonalt orientert, men ikke overraskende med slagside mot det angloamerikanske. Katalogen er inndelt etter plateformat og (delvis) genre. På 78-fronten tilbys tidas slagere med artister som Texas Kitty (cowboysang) med New Mule Skinner Blues/Just a Little Lovin’, Benny Goodman (jazz) med Stardust/Caravan, munnspillvirtousene Hotcha Trio med Saloon Bar rag/Goody Goody og Doris Day med sin fenomentalt populære Secret Love/Deadwood Stage. Søstrene Bjørklunds relativt korte men lysende platekarriere var i siget med En gammel grime/Hverdagens sang, mens den populære sangeren John Weyer Larsen foredro et Lite stenk av grått/Alle tiders jente.

LP-platene ble valgt ut etter publikmsoppslutning om utøverne. Så lite var fortsatt LP-markedet i Norge at alle bestillinger måtte vurderes nøye. Jazz’en er godt representert også hos Philips. Jazzbeundrere flest hadde vel ikke bedre råd enn andre folk, men det kan vel hende mange av dem prioriterte musikken foran andre poster på husholdningsbudgettet. Hvorfor ikke unne seg platespiller og god musikk på hybelen hvis man sto i boligkø som så mange andre. I oktoberkatalogen finner vi Billy (sic) Holiday Favorites, en ti spors LP. Ellers: Piano Moods med Teddy Wilson, One Night Stand med Harry James og Solo Flight med Erroll Gardner. Andre LP-plater er Easy Listening med Jan Corduwener og hans ballroom-orkester, Dancing Time no 2 (samleplate) og Paul Weston og hans orkester med Melodies for Moonlight. En Hawaii-LP finnes også, Von Sudsee und Prarie med The Kilima Hawaiians.

Philips novemberkatalog var ekstra tykk og lister opp store deler av selskapets sortiment med tanke på julehandelen. Platesalget var stigende. Med avviklingen av rasjoneringen på en del matvarer året før, den generelle velstandsveksten og økonomien tatt i betraktning, er det ikke å undres over at Philips slo stort på. Katalogen er rikt illustrert og lister samvittighetsfullt opp alle sporene på en rekke LP-plater. En stor (tre hele sider) og velfylt jazzavdeling åpner katalogen og bekrefter musikkformens “status” som popmusikk før rocken og den elektrifiserte pop’en tok over. Artister med plater i det norske markedet er bl.a Louis Armstrong, Benny Goodman, Fletcher Henderson, Duke Ellington, Rosemary Clooney og Bill Coleman.

En kategori titulert “Populære vokalister” etterfølger jazzavdelinga. Dette er betegnelse for samleplateartistene på American Vocal Parade Vol I og II. Slike samleplater gikk det en del av i det norske markedet. De samlet tidas mest populære slagere til en pris som fint konkurrerte med utlegget forbundet med å kjøpe inn singlene/78-platene til stykkpris. En pendant til nyere tiders Absolute Music og McMusic, altså.

Flere vokalister var å finne under grupperingen “Dans”, hvor LP-plater med Frankie Laine, Doris Day og Lucienne Boyer er å finne i selskap med instrumental og orkesterplater fra Tony Pastor, Art van Damme og Kurt Edelhagen. Av overnevnte vokalister huskes fortsatt eviggrønne Doris Day i dag, Boyer er vel helt glemt mens Frankie Laine ennå kan høres på radio i de blå timene med sin kraftfulle ballade Do Not forsake Me, Oh My Darling fra Gary Cooper-filmen Sheriffen/High Noon. Dette var for øvrig sangen som for alvor satte Hollywood i arbeid med å komponere særskilte “film-hits” som synergiprodukter. Doris Day var et par år senere aktuell med en annen slik stor “film-slager”, Que Sera Sera fra Alfred Hitchcocks “Mannen som visste for meget” (1956).

Under overskriften “I Kosekroken” presenterte Philips et stort utvalg underholdningsmusikk innen spekteret Easy Listening, Latin og Show Tunes. Kjente navn fra perioden er representert med LP-plater: Malando og hans orkester, Jan Corduwener, Andre Kostelanetz, Percy Faith, Wally Stott, Harry James og Hotcha Trio. Bakerst i katalogen er 78-platene samlet og utgjør mengdemessig dens absolutte hovedtilfang. At vinylplatene får forrang i presentasjonen viser at Philips var framtidsrettet og ville bidra til å fase inn et nytt teknologisk paradigme, selv om 78-platene fortsatt var bransjens kjøtt og poteter.

Svært liten er norskavdelinga med utgivelser av bare tre utøvere, John Weyer Larsen, Johnny & Eddie og Søstrene Bjørklund. De danske utgivelsene teller seks fordelt på fire utøvere. Den største landeplagen blant disse er utvilsomt Kjære John, en plate som ble spilt i filler i norske hjem og bidro til å løfte navnet Jon/John oppover statistikken over populære døpenavn. Interessant er det å merke seg to utgivelser med Svend Asmussen og hans orkester. Svingjazz i tradisjonen fra Django Reinhardt var en populær undergenre tidlig på femtitallet, og Asmussen fikk til og med utgitt plater i England og USA hvor han kapret mange beundrere med sin “Hot Fiddle”.

Blant “Film-melodier” finnes Wally Stott og hans orkesters cover-versjoner av Glenn Millers repertoar fra filmen om Millers liv med James Stewart. Fra “Uten Nåde” spiller den i en periode norgespopulære Henry Leca Lua Bonita/Muhler Rendeira. Doris Day har hele fire 78’’ ute med melodier fra den populære romantiske filmen “Når skal vi gifte oss?” Day sang også under Paul Westons orkester hits fra Disney-filmen “Peter Pan”. Selvsagt bidro hun også med innspillinger fra filmen hvor hun spilte tittelrollen som “Calamity Jane”. 1954 var et godt år for Doris Day og hennes talløse beundrere her hjemme. Hun var utvilsomt, sammen med skuespilleren Gregory Peck, det største ungdomsidolet i Norge på femtitallet. Målt i kvantitativ oppslutning er det bare å glemme Elvis som sammenligningsgrunnlag. Langt flere ungstuter hermet filmsjarmøren Tony Curtis enn Elvis når de kjemmet ut fettsleikene sine med Bryl.

De populære cowboy-platene var hos Philips representert med artister som Gene Autrey, Ove Sopp og hans Sopptimister og Texas-Kitty. Sopp var en populær musikalsk tusenkunstner som utga musikk i en rekke genre. Om han var i slekt med Dr Sopp, forfatter av kjoskveltende håndbøker om sopp som element i matauken og kostholdet, vites ikke. Soppdoktoren fikk forresten godkjent sitt pseudonym som familienavn. Ikke dårlig prestert i de formelle femtiåra.

Hawaii og trekkspillplater finnes naturligvis, i tillegg til en egen munnspillavdeling. Trekk- og munnspill var populære instrumenter blant folk flest, så det var naturlig at den hjemlige musisering fant gjenklang i platemarkedet. Munnspill var dog på vikende front som folkeinstrument, og munnspillplatene forsvant gradvis utover sekstitallet. Selv Sigmund Grovens popularitet og enestående innsats for å øke harmonikaens anseelse og status var ikke nok til å reetablere munnspillplata som egen popmusikalsk genre.

Etter et avsnitt “Amerikanske Favoritter” (Jo Stafford, Johnnie Ray, Les Elgart, Marlene Dietrich, en ung Tony Bennett og mange flere) følger et avsluttende utvalg “Berømte Europeiske Danseorkestre” (Dutch Swing College Band, Willy Berking, Geraldo, Malando, Alfred Hause etc.). Her var mønstret et bredt musikkspekter som muliggjorde harde pakker under treet for folk med de forskjelligste preferanser.

MEN SÅ KOM ROCKEN...

...og svært lite forandret seg. Inntil videre. Platemarkedet vokste, men de nye rytmene utgjorde ikke rare innslaget på salgsstatistikkene før etter midten av sekstitallet. I søtti og særlig åttiåra ble rocken og den elektrifiserte, rytmiske popmusikken bransjedominerende, til stadig fortrengning av alle andre genre. Det er i likestilt variasjon og diversitet plateutvalget høsten 1954 skiller seg mest fra senere tider. De mange undergenrene som nøt popularitet blant voksne, etablerte platekjøpere ble gradvis fortrengt av produkter utelukkende innrettet på et ungdomspublikum. Hele popmusikk-kulturen ble lagt i støpeskjeen og flyttet seg fra et voksent middelklassepublikum til ungdomskulturens eksponenter. Vi mistet den store vokaltradisjonen innen popmusikken, men vant den innovative pop-rocken til Ray Davies og Lennon/McCartney. Undergenre som tyske slagere og munnspillplater visnet hen, men senere fikk vi soul, disko og rap. Evolusjon eller underkastelse? Mest det første, musikkhistorisk, men også en god del av det siste, sett fra den stadig mer opportunistiske og profittorienterte platebransjens side. Rocken genererte i sin massekulturfase de helt store inntektene i en bransje som var vant til å stå på mange bein og agere med varsomhet. Innsnevring av den tradisjonelle diversiteten i repertoarene, økt fokus på kortsiktig avkastning, børsnoteringer, sammensmeltning i konglomerater, konsumentoppurtunisme og mangel på alminnelig god smak er delforklaringer på krisa platebransjen havnet opp i på 2000-tallet. Rocken har selvsagt ikke skylda for alt dette, men dens gjennomslagskraft og inntjeningsevne forandret mentaliteten og strukturen i internasjonal plateindustri. Leksa fra høsten 1954 må være at også jodleplatepublikummet fortjente en plass i selskapenes repertoar. Det kastet kanskje ikke så mye av seg, men de lønte seg allikevel! Nisjene ble vekkprioritert, nisjepublikummet sluttet å kjøpe plater, slik kvinner og folk over 25 i stor grad sluttet å gå på kino.

Platebransjen ble en industri som skjøv fra seg og fremmedgjorde store potensielle kjøpergrupper. Rocken ble for stor for selskapenes eget gode. Fallhøyden ble desto større når interessen til slutt gradvis avtok og vi i tillegg fikk (gratis)nedlastingssamfunnet. Det er greit å ha flere ben å stå på, og ha spart opp litt kapital til å tære på i dårlige tider. Reservekapital er også godt å ha til innovasjon i et usikkert og mettet marked. Skomakeren vet at man ikke kan traske rundt på hælen alene. Det trengs også overlær, lisser og søm.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo