#27: Nimbus med senterhull - en amatørsosiologisk satire over platesamlernes typologi, del 3.

All round-samleren, partikularisten, fetisjisten... Det er mange typer samlere. Bjørn Hovde tar her for seg platesamleren og ser på noen ulike typer av arten. Dette er tredje og siste del av artikkelen.

STORSAMLEREN

Komplettistens storebror og vinylhvalen som på sin vei oppover spiste både av fetisjisten og partikularisten, er den altslukende storgluttonist av plater i alle former og formater, storsamleren.

Dette er et samlerkasus som ikke tar smålige hensyn til plassproblemer, ektefellens arealbehov, stuegulvets bæreevne eller tenker over om smerten han kjenner over brystet er et gryende angina eller stammer fra lommeboka han bærer på innerlommen. Storsamleren er en ryktbar størrelse. Selv folk som ikke har vært hjemme hos ham vet å fortelle de drøyeste skrøner om at der er det "plater overalt". I hvert rom finnes det en platespiller, stereoanlegg (i stua), ghettoblaster (i kassett og CD-rommet) eller sveivegrammofon (i 78-rommet) som benyttes til prøvespilling av nyanskaffede skiver (som regel den eneste spilling de får). Storsamleren er høyt og lavt, farter rundt i sin gamle stasjonsvogn og kjøper plater på messer, skrotmarkeder, brukthandler eller i dødsbo. Han annonserer så og si daglig i lokalpressen etter plater og blir ringt opp av gamle damer som vil selge Jularbo-platene sine, av pengelense alkiser med tjugods-CDer under sofaen eller av frustrerte samlere som må selge samlinga for å finansiere skilsmissen. Storsamleren stiller glad og fornøyd opp, kjøper hele stasen og drar det i hus. Lykkelig var han den dagen han passerte 100 000 plater. Men det er mange år siden nå. Så fort han får etterisolert garasjen og satt opp nok musefeller i kjelleren har han kapasitet til å lagre opptil en halv million LPer, for ikke å snakke om singler, kassetter og CD som tar mindre plass, men som er tallmessig voldsomt representert innen husets mange gjemmer.

Samleprosjektet er noe diffust å se til, også for storsamleren selv. Det begynte med en pen samling rock-LP, men ballet på seg med pop, jazz og gammaldans. Senere arvet han noen steinkaker og fant snart ut at 78'' var billige i innkjøp og volumjaget var i gang. Ting begynte å komme ut av kontroll, frua flippa ut og ba ham velge mellom seg og platene. I et ubetenksomt øyeblikk lovpriste han de runde sorte, og etter mye hyl, skrik og østrogen-blow out's dro kona for godt. Det er unektelig en fordel, nærmest en forutsetning, å være ungkar i dette gamet. Storsamleren trenger plass, tid og penger, tre nøkkelfaktorer de fleste ekteskap forutsetter bokført som felles investering. I sin nye frihet føler han seg nå enda sterkere knyttet til platene. De kjefter ikke tilbake, hyler ikke opp om det absurde i å fylle huset med tusener av skiver som aldri blir spilt. Ei heller produserer de siklende snørrunger som gnager i stykker omslagspappen på samlingas sjeldenheter mens pappa er på jobben og mamma ser en annen vei mens hun snadrer på telefonen med mora si om at "...nå har Åge dratt i hus enda fler kasser med disse jævla platene... Mamma, du hadde helt rett når du advarte meg mot Åge..."

Men fokuset kan svikte. Det blir etterhvert volum for volumets egen del. Noen avgrensninger finnes tross alt også for storsamleren, og de virkelig ildsjelene av arten har spennende prosjekter gående. I Norge dreier dette seg for noen om det uhyre krevende "komplett av alt norsk på plate". Dette kan ta mye av et liv og forutsetter store tidsmessige og monetære investeringer. Det vil, uansett hvor flaks du har med å finne ting billig, koste deg noen millioner kroner i utlegg over flere tiår. Gutta som holder på med komplett norsk driver da også som regel med kjøp og salg av dubletter og andre plater på si' for å finansiere innkjøp til egen samling.

Noen komplettsamlere er målbevisste menn med stor tålmodighet og et åpent sinn for de utrolige utvekster og varianter også norsk platehistorie kan oppvise. Innsatsen deres er uvurderlig og har de siste åra resultert i viktige bidrag til norsk populærmusikks historieskriving, retrospektive CD-utgivelser og leksikalsk behandling av artister og selskapets produksjon. Vi har også storsamlere som utelukkende vil ha 78-plater, rene jazz-samlere, klassisk-afficionados, countrysamlere og folk som samler folkemusikk fra hele verden. Det karikerte portrettet av storsamleren fra avsnittets innledning er altså ikke beskrivende for idealistene i kategorien, men antyder like fullt en av samlervirkets fallgruber, tendensen til at objektet blir et mål i seg selv, løst fra alle kriterier og begrensninger. Alle som har tatt sine første famlende steg på samlerkarrieren har erfart dette dilemmaet, at du kjøper ukritisk i bøtter og spann. De fleste lærer etterhvert å beherske begrensningens kunst og fokuserer på kvalitet framfor kvantitet.

For den altetende storsamler har anskaffelse og ren anmasselse dannet front med jaktas besettelse og kastet den opprinnelige og ekte musikkinteressen av lasset. Ære være den storsamler som bevarer sinnets munterhet og det fokus som et ekte samlerliv krever. På sitt beste er storsamleren våre platehistoriske arkivarer, systematikere, arkeologer og i noen tilfeller kronikører og historikere.

POSØREN

Det finnes snyltere på alle legemer, også platesamlerens. Posøren som platesamler er fidusversjonen av "the real thing", et hult skall av en dårlig kopi med et selvbilde og et aktørperspektiv som er invertert, inflatert og intellektuelt insulert.

Posøren kolliderer med seg selv hver gang han kommer til ei dør. Posøren er Dorian Gray med det glansede plateomslaget som håndspeil for sin forfengelighet, en etterplaprer og oppurtunist uten evne til å felle egne smaksdommer og i konstant kramperedsel for ikke til enhver tid å smykke seg med de rette skivene, de hippeste artistene og siste skrik innen retrotrender. Det er nyttig å vurdere kategorien ved to av dens underkategorier, trendrytteren og credibilitysøkeren.

A. TRENDRYTTEREN

Denne figuren opptrer på messer, i bruktbutikker og i sosiale sammenhenger hvor musikalsk namedropping utgjør det kommunikative lim og kitt. Han er høyrøstet og skravlende, kauker og gauler med alle og ingen. Innbiller seg at verden er hans østers, at han har "sinnsykt" greie på musikk og at han er alt jævel til platesamler. I tillegg er han i egne øyne byens største fittemagnet, basert på antagelser om hvor lett damene faller for en kul fyr med peiling på musikk og diger plate("vinyl")samling. At dette forholder seg slik han har lest og sett i boka og filmen High Fidelity, en våtdrømsfantasi om platesamling med klare innslag (særlig filmen) av science fiction. Egentlig er han en ubehjelpelig konsensussøker uten å ville innrømme det, en stakkar som har exorsert alle tilbøyeligheter til å falle tilbake på sitt ungdomsliv som speider, ten sing-aktivist, snowboard-entusiast og sølvpokalvinner i Norgesmesterskapet i disco. Nå er han en slepen urbanitt med dempet skjeggvekst, utstudert hårfrisyre og retrotrendy garderobe innkjøpt hos Fretex og Marita-stiftelsen. Han buser inn i samtaler, river platebunker ut av hendene på vilt fremmede folk på platemesser for å "se hva de har kjøpt", snakker halvhøyt i expertlingo over platekasser for at folk som står rundt "tilfeldig" skal overhøre hans dypsindigheter. Han doserer sine proselytter om hip musikk og er alltid on the go til nye innkjøp av obskur, groovy vinyl.

Det gjelder til enhver tid for trendrytteren å samle plater de andre gutta ikke har kommet på ennå. De skal til enhver tid være "cutting edge", slik at samlinga også kan brukes aktivt som premissetter på byens dansegulv. Trendrytteren er nemlig DJ må vite, en av storbyens mest avgudede og venererte skikkelser. DJen setter rytmisk dagsorden i det såkalt "pulserende utelivet" som alle fra den tilårskomne gratisavisa Natt & Dag til den krampaktig ungdomsfikserte Aftenpostens aftenutgave kryper for. Trendrytter-DJen er platesamleren som helteskikkelse behørig omtalt i avisenes helgebilag. Et forbilde for alskens wanna-bee's og musikkgroupies som stiler antrekk, talemåte og musikksmak etter disse storbynattens marodører.

Men trendene skifter fort. 70-tallets vestkystpop i dag, Bollywood-soundtracks i morgen. Her gjelder det å henge med i svingene og være den første som presenterer nye, freshe retroting på neste ex.phil-fest. Den lure trendryttersamler går rett og slett til anskaffelse av et bredt utvalg plater som overskrider alle genrebarrierer. Slik vil han stå bedre rustet til å møte morgendagens brå kast på trendenes omskiftelige barometer. Slik kan han selv bidra til å aktivt forme og bestemme trendene. Ingenting står høyere i dette miljøet enn å eie de sjeldneste skivene og i tillegg ha profetstatus. I all hemmelighet bygger han opp en pen samling 70-talls øst-europeisk pop, døper genren "groovy east bloc" og lanserer den nye "trenden" gjennom helgebilagene og studentradioen. Han krones til keiser av Grünerløkka og er den mest feterte DJ i utelivet. En slik strategi krever en ekstensiv lete- og kjøpeaktivitet, men de smarteste trendrytterne er innovatører (en sakral term i businesslivets lederfilosofiske coaching-litteratur forfattet av folk som lever på innpust og har et bilde av Ingebrigt Steen-Jensen over senga). Dette gir den store fordel at musikken de til enhver tid anskaffer er latterlig billig. Det er først når en trend tar av at etterspørselen øker og platene stiger i verdi. Da er trendrytteren forlengst reist videre på sin musikalske oddysee og overlater til dealer-lauget å smi mynt på alle wanna-bee's som vil ligne på de store DJ-gutta og kjøpe inn de samme skivene. På platemesser er etterapermønsteret tydelig: Plater skifter hender nedover i hakkeordenen med omvendt proporsjonal vekst i prisinga. Skiver som var absolutt ukjente og strictly 10-kroners for ett år siden har skiftet hender og doblet seg i pris en 7-8 ganger før den til slutt ender opp hos sistemann som meldte seg på. Hos ham ligger den til trenden er fordunstet og plata igjen koster 10 kroner som uselgelig vrakgods fra en forlengst passert trendbølge.

At skivene i utgangspunktet er billige er gunstig for trendrytteren også av den enkle grunn at han som regel er blakk. Det ordinære lønnsslaveriet som gjør andre platesamlere kjøpesterke er ikke'no for disse gutta. Fingrene til byens prins som har berørt den mest sublime ultra-raritet innen sjelden soul og funk skal ikke vaske noen gammel gubberæv på sjukehjemmet for å finansiere neste varp. Da foretrekker han å kremme på dubletter eller halvdårlige plater innen de groovy genrene (for eksempel selger alt med en neger på omslaget fordi plata kan ha funky spor).

Den vellykkede trendrytteren samler svært, 10 000 LP/CD eller mer, samt en omfattende samling singler og hjemmebrente compilasjons-CD. Skal vi si noe pent om denne samlerkategorien, må det være for deres graving i populærmusikkens avlåste kjellere. Det er tross alt mange glemte klassikere som har kommet for dagen i det frenetiske kappløpet mot det ultimate mål, å skape en ny retrotrend i utelivet. Synd da bare at disse klassikerne blir nok en tygg og spytt ut i trendmøllas evige kvern. Neste ecstasydropp med senterhull, takk.

B. CREDIBILITYSØKEREN

Dette er den typiske studentby-samleren, kjent fra universitet og høyskole, med en liten, tett og og dyrt anskaffet samling av akkurat de CD, LP og singler som er toneangivende i hans omgangskrets eller det miljøet han aspirerer til. Han er som regel en ung mann i livets formende fase, 19 til 29 år, igang med høyere utdannelse, ofte innflytter til en større by med et høyere lærested og tilgang til platebutikker. Samlinga finansieres over studielånet eller deltidsjobb og består av nylig utgitte ting kjøpt til fullpris. Han kjøper musikkblader i Narvesen, er daglig innom favorittartistenes hjemmesider og stiller trofast opp når heltene gjester landet med konsert. Interessen er orientert mot rock, independent amerikansk sådan, men også norsk og nord-europeisk, utgitt på små eller halvstore labeler. Når en av heltene tar skrittet opp i the big time og blir signet av et stort selskap, unner han helten denne medgangen, betoner overfor yngre damebekjentskaper at han har fulgt artisten siden debuten på ukjente Feces records og ser gjennom fingrene med at heltene nå bare utgir flat og uinspirert musikk.

Credibilitysøkerens prosjekt er like mye sosialt som musikalsk orientert. Samlinga er ikke et mål i seg selv, men et forsøk på å danne en kulturell identitet som i sin tur virker sammenknyttende og forpliktende i et kompisfellesskap. Når livet for alvor kommer igang vil felles interesse og referansegrunnlag virke som sosiale tennplugger og døråpnere i et nepotistisk yrkes og karriereliv. Rocken er i dag så til de grader en mainstreamkultur at bare fotball har større utbredelse som kantinebord-tema i mannsyrkene. Der studentbyenes hybelfelleskap på 70-tallet var AKP-sirklene og Albania-gruppenes domene, er nå indierock-guttas kjøkkenfester en helt naturlig arena for senpubertalitet i alle varianter. Fra Enver Hoxha til Nick Cave - ingen katastrofal utvikling vil mange mene.

Som samlere er credgutta som regel fanget i et evig dilemma: For lite cash. Her er det snakk om hele tida å inngå kompromiss med ei slunken lommebok: "Hvis jeg kjøper den nye til Badly Drawn Boy i dag, har jeg ikke til pils i helga og lånet kommer først til uka. Hvis jeg ikke kjøper den nye Badly Drawn Boy-skiva, er jeg ikke først ute med den og får ikke spilt den på festen til lørdag mens jeg introduserer hver låt."

Banal problemstilling? På ingen måte. For credsøkeren er dette selve livets drama i kortversjon. Siden de musikalske identitetsmarkørene er selve livsnerven og utgjør den røde tråd i hans nettverkbygging, blir det livsviktig å prioritere anskaffelse av de rette bandenes nyeste produkter - helst på vinyl. Studielånet og inntekter fra bijobber på sykehjemmet (trendrytteren takket nei til jobben) skal dekke relativt høye utgifter (husleie, øl, plater, pensumlitteratur, Doc Martens-støvler), men å misse ut på essensielle plateutgivelser kan ha en langt høyere pris. Resultatet er mye bekymmer og kald hybelangst. I perioder med mange nye utgivelser på kort tid må det prioriteres, og eventuelt - uah! - selges ting fra samlinga som ikke spilles så mye lengre.

Det er da credsamleren går på sitt livs smell. Disse guttas samlinger av lo-fi indierock, sørstats-skranglerock og off-Seattle post-grunge, for ikke å snakke om nittitallets pønk og back to basics-rock fra denne "bølgen" rundt 2000, er omtrent uomsettelige i etterhåndsmarkedet. Finner du ei bruktsjappe som kjøper slike samlinger, kan du ikke regne med å få igjen rare skillingen. Ikke medberegnet Motorpsycho og et par andre unntak, er musikken fra de mange minitrendene de siste åra helt stein døde i markedet. Hvor talende er ikke hybelguttas vantro ansiktsuttrykk der de står i second hand-sjappa og får et vennlig men utvetydelig nei til platene de har stått og lovprist en halvtime. Hvilken avvisning fra noen som burde visst bedre, nemlig kjenneren i antikvariatet. 25-åringen opplever nok en gang presset fra voksensamfunnet og den mangel på anerkjennelse for sine ting han har kjent siden han kom full hjem som 13-åring og fikk juling av mamma. Det koster å være kar, og du skal ha solid støpning for å shoppe deg cred med hard k.

TROFÉJEGEREN

Fysiske kjennetegn: Tettvokst, innbitt mine, anspent kroppspråk, mysende blikk, mistenksomt gemytt og med Record Collector priceguiden under armen. Opptrer på platemesser, i bruktsjapper og antikvariater, på loppemarked, i dødsbo, på hjemmebesøk hos folk som har plater å selge, og i avisoppslag hvor han drar vanvittige historier om "verdien" på gamle plater.

En lattervekkende, samtidig tragisk figur, tenker du kanskje. Vi velger å dele ham i to beslektede underkategorier, Investoren og Kremmeren.

A. INVESTOREN

Dette er en selvutnevnt feinshmecker som i mangel på egentlig kultur kjøper de dyreste og sjeldneste platene fordi han tror det eksisterer et én-til-én forhold mellom rockplatesjeldenheter på vinyl og et bilde av Picasso. Som alle med et minimum av dannelse har skjønt, eksisterer selvsagt ingen slik analogi i den virkelige verden. Du skal ikke ha lest lenger enn til forordet hos Frankfurterskole-filosofen Walter Benjamin for å innse at den masseproduserte kulturvaren aldri kan sidestilles med den borgerlige smakens distanserte og opphøyede objet d'art. Men noe særlig dannelse kan vi ikke regne med å finne hos plateinvestoren. Hans verden er populærmusikk, kanskje litt fotball, øl og sydenferie. Han har sjelden interessert seg for mer kompliserte materier enn platesamlerhobbyens irrganger og handler skiver først og fremst etter hvordan de står i markedet. Selv tror han dette gir ham pondus og anseelse på linje med at han hadde samlet grafiske blad eller flamsk fajanse. At kunstinvestoren i tillegg til bildets verdi også fernisserer sin kulturelle kapital, går plateinvestoren hus forbi. Der esteten beundrer bildet for hva det uttrykker (og sjeler til markedsverdien), er plateinvestoren utelukkende opptatt av det fysiske objektets salgsverdi.

Investoren vil alltid spørre etter pris, verdi og potensiell verdistigning. Samlinga hans er et mausoleum over platehistoriske sjeldenheter. Primært er det snakk om rockrelaterte plater, men den kan også inneholde jazz, viser, avantgarde osv. Hovedkriteriene for investering er sjeldenhet, salgsverdi og tilstand. Innstillingen til det å samle er motivert utfra kalkyle og risiko. Ethvert innkjøp er en investering og han er alltid på utkikk etter den best mulige dealen. Alle selgere er rivaler all den tid disse pengepugerne fortsatt besitter det begjærte objekt. Selve handelen er en utmattende og nervøs affære der investor først etter lang tid er istand til å komme over tanken på det sure utlegget. Som terapi søker han trøst blant reolene der sjeldenhetene står sirlig ordnet i metervis. Platene oppbevares i klaffeposer av syrefri mylarplast i spesielle metallhyler (hyller av tre er livsfarlige for sjeldne plater) bak en låst dør. Rommet er temperert og gardinene alltid trekt for. Temperaturen lav, luftfuktigheten konstant. Aldri, aldri kunne det falle investoren inn å spille platene sine.

Har så investoren gjort lur bruk av pengene sine? Vil alle sjeldenhetene gjennom de økonomiske lovers osmose naturlig vokse i verdi til et avkastningsnivå som slår tradisjonell banksparing eller aksjesparing? Vel... neppe. De aller fleste etterspurte plater er gjenstand for markedets fluktuerende jo-jo-bevegelser, hvor tilbud og etterspørsel veksler som ebb og flo. Som påpekt under kapittelet om Trendrytteren er platesamlermarkedet preget av stadig skiftende trender og moter, for siden å stabilisere seg en periode før prisene stuper når interessen avtar og alle vil selge samtidig. Tenk Wall Street 1929. Slike minikrakk opptrer hele tida i samlermarkedet, kun et lite eksklusivt sjikt av toppobjekter holder seg vedvarende høyt og fortsetter å vise prisvekst. Dette dreier seg om sjeldenheter av høyeste kaliber som doo-vop singler fra 50-tallet, sjelden garage, privatpressede psychedelia LPer, obskure promos, testpressinger, acetater og signerte objekter. For eksempel signerte LP med 1965-besetningen av Beatles, Who eller Stones. I Norge har vi lenge sett en jevnt oppadgående priskurve på den lille minoritet av plater som kan sies å være virkelig sjeldne, og dermed sikre fortsatt stor etterspørsel og sparsomt tilbud: Strøkne 50-talls rocksingler og EP med billedcover (f.eks Roald Stensby-EPen), Garbareks debutplate Til Vigdis (hans eneste virkelige sjeldenhet hvis vi holder oss til soloplatene) eller de sjeldne LPene til Oriental Sunshine Band, den første Firebeats, debuten til heavygruppa Vanessa (nr. II er ganske vanlig) og metallboksen til Motorpsycho. I tillegg kommer et helt apparat av til dels uoppdrivelige og meget sjeldne 60-talls rocksingler. Disse platene utgjør gruppen som tør sies å være noen fornuftig investering sett fra en spekulants synspunkt. 99.9% av alle plater blir stadig mindre verdt i takt med at plater som før var sjeldne nå fallbys på Internett hele tida.

Som tommelfingerregel bør derfor gjelde at som investering, med tanke på senere avkastning, er plater et dårlig "papir". Den store musikkopplevelsen kan uansett aldri omsettes i kroner og øre, ergo er hele investorkarusellen en parasittisk uting som skjemmer hobbyen, slik den har gjort mange andre fine samlerhobbyer utilgjengelige for folk med begrenset økonomi. Faste lesere av Record Collector vet fra kjennskap til spalten der storsamlere presenteres, hvilke absurditeter som utspiller seg i kjølvannet av investorsamlerens virke (svindel, brekk, forfalskning, ran, oversvømmelse, nervesammenbrudd og, verst av alt, priskrakk).

Det at folk åpenlyst spekulerer i plater sikrer dem nesten alltid et guffent rykte. I verste fall framstår man som en paranoid, gnukkete og smålig idiot. En samler bosatt i Oslo ble i desember 1999 observert på second hand-butikken Råkk & Rålls' store julesalg på LP mens han i timevis sjekket plater opp mot priceguiden for å kjøpe de som var "mest verdt". Denne pinlige blamasjen forfølger ham til denne dag. We'll say no more.

KREMMEREN

En såvel uglesett som uunværlig figur. Du trenger ham fordi det er han som skaffer deg go'bitene. Du irriterer deg over ham fordi han er en gnukken gjøk som tar overpris og baktaler de andre og hyggeligere selgerne. Og la det være sagt: Blant dealerne i platesamlerhobbyen er det mye drittprat om andre selgere ute og går. Folk er superjoviale mot hverandre på messene, men treffer du dealerne en for en senere, får du høre. Undertegnede har selv fått disse karakteristikkene servert av enkeltkremmere om andre som driver med kjøp og salg av gamle plater:

Tulling, iddiot, grensepsykotiker, grensepsykotisk tulling, svindler, tyv, enkel kremmersjel, blære, trur han er kongen av Elvis, for en tullebukk, pornoskjegg, fyllabøtte, glad i lammekjøtt, amatør, breiflabb, lukter vondt, nærmest åndsvak, morsbundet, ørevoks, gjerrigknark, han jævelen med skjegg og sekk som er overalt (brukt om undertegnede), oppblåst ufyse, gnom.

En munter gjeng, med andre ord. Dette ordskiftet er skjult og foregår mellom enkeltpersoner som egentlig ikke direkte misliker konkurrentene, men som oljer motoren i et kompetetivt marked der selgerne er mange, kundene færre enn før og kildene for nye store funn nesten tørket inn. Mye av dette snakket er nok mest til gjensidig oppmuntring og for å styrke troen på at det fortsatt er en framtid i bransjen. Kun unntaksvis hører man om direkte uvennskap og uhyggelige konfrontasjoner mellom dealere. Det man derimot hører er alle anekdotene som verserer om dealere som dummer seg ut overfor folk de har handlet plater av. Dealere som har bukket under i forhandlinger over pris og flippet helt på stuegulvet. Dealere som har blitt kastet ut av døra etter å ha lagt inn skambud på samlinger proppfulle av verdifulle singler. Eller om dealeren som ringte en gammel dame midt på natta for å spørre om hun hadde funnet coveret til en Connie Francis-single han kjøpte hos henne to år før. Ryktet om oppkjøperen som kalte den hypersjeldne første-LPen til Svein Finnerud Trio en trekkspillplate, kjøpte den for 10 kroner og solgte den til Japan for 6000. Kremmeren som forsøkte å bøffe Lars Mjøen på Garbareks Til Vigdis og bød ham 200 kroner for et eksemplar som senere har skiftet hender flere ganger i mangetusenkronersklassen.

Det er selvsagt disse historiene folk husker, ikke alle de positive fortellingene om dealerens funn som kom nettopp deg og alle andre samlere til gode. Vel, noen slike historier får eget liv: Soga om oppkjøpere som har snublet over store arkiveksemplarer av selskapers 60-talls singlerekker i mint condition, folk som for en slikk og ingenting har fått tak i mastertaper, dokumentasjonsmateriale og fotoarkiver fra popens gullalder på 60 (når ellers?)-tallet. Slike betyr alltid nytt blod i hobbyen, en vitamininnsprøytning i markedet. I senere år har et par dealere importert svære kvanta amerikanske LP fra 50, 60 og 70-tallet. De har så og si shoppet pr. container og tusenvis av interessante plater har blitt spredd utover i samlermarkedet. Prisene har vært hyggelige, jfr. den forannevnte preferansen for engelske pressinger.

Dealeren som samler er realist, på godt og vondt. Han er ekstremt pris og verdiorientert, og har Record Collector og Goldmine-guiden nærmest montert som en forlengelse av venstrearmen. Praten går i lidenskapsløst toneleie om tilstand, sjeldenhet og pris. Her er det lite rom for spøk og moro. Platesamling er alvor, og dealeren har risikable investeringer å ta hånd om. Et dårlig omsetningsresultat ligger som dotter bak øyelokkene i lang tid og dystre tanker om bransjens framtid tvinger seg på. Det jævla forbanna internettet eter løs på prisnivå og kundepågang. Kildene tørker ut og gamlegutta har komplett av alt. På tide å skifte fokus og tenke på et yngre, mer musikkbevisst (i motsetning til samlerlauget) og kjøpesterkt publikum av urbane wanna-bee's? Nei, de fleste dealer videre langs opptråkkede stier, med overvekt av eldre vinyl og midt på treet-varer som folk i stigende grad anskaffer på remastrede CDer med outtakes, bonusspor etc.

Samlerdealeren har ellers en svær samling. Han vektlegger spesielt en utøver, ei gruppe eller han samler ekstensivt innen én genre, for eksempel progrock. Han har eget samlerrom, er gjerne ungkar, lever nøysomt og sliter med en eldre bilmodell han til gjengjeld er svært avhengig av for å komme rundt på messer. Plater er hans liv, han lever og ånder for gamle skiver. Han er ingen ungsau sjøl lenger, og merker årene trykke. Men hva skal man ellers finne på. Bak neste sving venter en hittil uoppdaget samling arkivstrøkne 60-tallssingler i hundretalls, pent oppbevart på et enkeloft. Håper han, starter bilen og drar til platemesse i Ålesund. Der oppe etter en strabasiøs ferd over Dovrefjell med bilen stappende full av 70-talls LP og et dusin singlekasser i kryssfinér med 60-talls singler, setter han sine likemenn i stevne. Om natta fristes tilværelsen i motell eller campinghytte før messa åpner sine dører lørdag klokka 10. Det blir kanskje ikke så rare gevinsten, men det var trivelig å møte "bransjen". Flere av dealergutta er gamle hippies i hjertet med en stadig levende drøm om å skape sin egen skjebne og kunne skape et levebrød av å kjøpe og selge musikk. Denne drømmen blir ved å jage dem ut på glatte og farlige veier med gamle, rustne biler i håpet om å enda en gang fange drømmen - legge gullegget i second hand-plater. Da får det gå at det røyner på og kniper både her og der. Især økonomisk. Det sies om en av legendene innen messehandel, bosatt i Oslo, at han ofrer så mye på å leve det rene bruktplatehandlerliv at han kjøper et brød på søndag, lukter på det mandag, spiser skalkene tirsdag og fordeler restene fram til lørdag. Men drømmen, den har han i behold.

-------

Alle som har samlet på noe en eller annen gang i løpet av livet har erfart hvordan samlerdjevelen napper og drar i deg til alle døgnets tider. Å samle innebærer en viss rastløshet som egentlig aldri legger seg, som om livet mangler en komponent som på et eller annet tidspunkt er blitt forlagt og siden ikke gjenfunnet. Derfor går jakta evig videre, for samleren finnes ingen solnedgang. Ikke før lyset slukkes og samleren tar skrittet over til det store loppemarkedet i himmelen.

Samleren har mange framtoninger og inkarneres stadig i nye tapninger. Det finnes ingen fasit eller pop-psykologisk forklaringsmodell som er sammenfattende nok til å omkretse samlerfenomenet. Vår uhøytidelige kikk på platesamlere har ingen videre ambisjon enn å påpeke den kompleksitet som utgjør samlervirket, hvilke umake motivasjoner som driver samlerne. Objektene er masseproduserte, om enn sjeldne og etterspurte, samlerne er derimot unike, one of a kind. Og som mennesker flest rommer de alle en gåte som forblir et mysterium både for dem selv og omgivelsene. For platesamlerhobbyen er forestillingen om samlerens vesen og væremåte og anekdotene som knytter seg til disse personene, en slags folklore om en dunkel subkultur, et muntlig tradert materiale som satt sammen til en kronologi utgjør den store fortellingen om en av verdens mest fascinerende hobbyer, platesamling.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo