En litterær shoegazer & family

Jens Wabø har lyttet til de to nylig utgitte platene om Olav H. Hauge. Her er dommen.

Relaterte sider:

Olav H. Hauge

Finn Coren

Litteratur og musikk har alltid vært gode, nære partnere. I antikkens Hellas ble poeten Saphos sanselige dikt gjerne fremført som sang, til et komp av instrumentet lyre. Selv om møtet med litterære tekster i takt med skriftkulturens utbredelse beveget seg mer og mer over mot stille lesning i personlige rom, har musikken fortsatt å spille en rolle for opplevelse av litteratur.

70-tallets jazz & poesi-scene, slik vi blant annet kjenner den gjennom Jan Erik Volds fremføringer og plateutgivelser i Norge, har gitt viktige bidrag både til musikk- og litteraturhistorien. Et virkelig høydepunkt i Jan Erik Volds diskografi, er platen Ingentings bjeller fra 1977, med sine finurlige dikt og et sobert og intenst jazz score.

Siden har rap og slampoesi vokst frem som alternative uttrykk. I slike muntlige former for ordkunst er selve fremføringsmåten helt avgjørende. Stemmebruken driver teksten fremover, bygger energi og fungerer som et ord-instrument. Da er det heller ikke så enkelt å separere teksten fra musikken i etterkant. Teksten blir til som del av rytmen, hendelsen, beatsene og en til tider eksplosiv, jazzaktig improvisasjon.

Hvordan er det så med koblingen mellom litteratur og musikk, der noen henter frem enkelte tekster, gjerne dikt, og bygger musikalske komposisjoner rundt dem? Å lytte til en musikkinnspilling er noe vidt forskjellig fra å lese. Leseren sitter stille og betrakter teksten, studerer form og layout, funderer over enkeltord, hopper kanskje frem og tilbake, leser om igjen. Akkurat slik er det ikke med musikken. Lytteren kan frigjøre blikket, men er mer bundet til innspillingsformatet og artistens tolkning. Det er riktignok ganske enkelt å spole, repetere, stanse og manipulere tempo og andre egenskaper, men formatet legger sterkere føringer og stemningen er mer styrt fra avsenderen.

Det som får meg til å gjøre disse refleksjonene er to nye CD-utgivelser med utgangspunkt i Olav H. Hauges forfatterskap, som viser nettopp hvor ulike resultater kobling mellom poesi og musikk kan gi.

Selv om Hauge på 60-tallet var en av dem som løftet norsk poesi mot noe nytt og friskt, og med sine konkrete og hverdagsorienterte tekster ble et ikon for unge litterater (særlig diktsamlingen Dropar i Austavind fra 1966), var han ingen stjerne som helt ung forfatter. Han debuterte faktisk ikke før han var 38 år, med Glør i Oska (1946), og i starten var mottakelsen av bøkene blandet. Året 1961, nesten femti år gammel, fikk han sitt store gjennombrudd, med boken På Ørnetuva, som han også ble tildelt kritikerprisen for. I hans fjerde bok fant kritikerne både konsentrasjon, et gjennomført prosjekt og gode enkeltdikt, godt plassert i spennet mellom det modernistiske og tradisjonsbevisste.

Hauge var en slags litterær shoegazer, som mer var opptatt av tekstenes indre rom, enn karnevalet der ute. Fikse fester og bornerte kafébesøk i Oslo var ikke hans greie, da satt han seg heller ned og pratet med en uteligger eller serverte hjemmelaget cider fra Hardanger. Hauge var eplebonde, gartner og poet. Der hjemme i Ulvik lot han tanken fare til fjerne strøk, kanskje til gamle kinesiske dynastier og deres diktermestere, som Li Po og Lu Chi. Til tross for sin lave profil, ble Hauge en slags høvding for en ung generasjon diktere med tilknytning til Oslos tidsskriftmiljø. De unge dikterne oppsøkte ham hjemme på vestlandet og dyrket ham som en guru.

Olav H. Hauge er en forfatter som ikke lar seg definere med enkle merkelapper: han var romantiker og modernist, tradisjonell og opprørsk. Seriøs og fleipete. Abstrakt og erotisk antydende. Åndelig og dagligdags – i en bra miks, og på en sammenfiltret måte. Hauge hadde en unik forståelse for litteratur, han var kunnskapsrik og sjelelivet hans var til tider kaotisk. Han vippet over grensen mot galskapen og var flere ganger innlagt, selv om han også skulle komme seg tilbake til hverdagens nøkterne tilstedeværelse og finne en balanse i livet. Diktene hans preges av dette: du finner alt mulig, fra det trauste og kjedelige, til det opprørte og mystisk vakre, det himmelstormende og det konkret jordnære.

Når Olav H. Hauge leser, eller resiterer, sine egne tekster, hører vi hvilket musikalsk potensial som ligger i versene. Diktene fungerer både visuelt og auditivt. Når munnen, ganen og lungene jobber diktene frem, over tunga og forbi tennene, kjenner vi at dette er ord som virkelig er skrudd sammen på en betydningsfull måte. Det er skikkelig tekstur, masse motstand, klang og luft i diktene hans og dette gjør at de egner seg godt for fremføring.

For ikke lenge siden ble det gitt ut to plater hvor Olav H. Hauges tekster får musikalsk følge. Det mest ambisiøse prosjektet er Finn Corens dobbeltalbum I draumar Fær Du (Bard Records 2008). Den andre platen, For Du Skin Ikkje For Deg Sjølv (Grappa Musikkforlag 2008), er litt mindre i format og mer avslappet i gjennomføringen.

Det er et skikkelig omfangsrikt prosjekt Finn Coren står bak. Han er innom over 30 av mesterens dikt, hentet fra hele forfatterskapet. Uttrykksmessig er det et stort spenn: ganske heftige og pågående rockelåter (med deilige og crispy gitarriff), glatte popsanger, rolige, skjøre viser og mer eksperimentell tonesetting av det som nærmer seg ren opplesning. De musikalske referansene går i mange retninger: David Bowie er en åpenbar, og påfallende tydelig inspirasjon, hør bare på åpningssangen Det Er Den Draumen. Anne Grete Preus er også til stede i flere av poplåtene, mens Pink Floyd lurer i bakgrunnen, under energiske gitarpartier og arrangementer. Coren har en intens stemme og en god evne til å variere, men det er når han roer det hele ned at han kommer virkelig i dialog med tekstene, som i den vakre sangen Kirsebærtreet, en rolig ballade med piano og strykere. Diktet er fra Hauges debutsamling, og det er ekstra fint at Coren lykkes så godt med å montere et dikt fra denne boken inn i et musikalsk uttrykk som fungerer i dag. Låten er langsom, har mye luft og diktet løftes frem. Noe av poenget med å gi poetiske tekster musikalsk følge er vel å oppnå et resultat som fremhever tekstene og ikke pakker dem inn og gjør dem usynlige. Hvorfor han derfor har tatt med pregløse innspillinger som Song, Trø Lett På Hjarta Mitt og Din Veg synes jeg er merkelig. Dette er gode, viktige Hauge-dikt, men Coren klarer ikke å balansere ord mot musikk på disse sporene.

Etter min smak er det for mange slike pregløse låter på denne utgivelsen. Det er de direkte, nedstrippede, krafsende, konfronterende og mer utfordrende komposisjonene som viser hvor god låtskriver og poesitolker Finn Coren kan være. Stykker som ligner på radiovennlig pop, faller igjennom. Hør for eksempel på Det Er Kaldt i Store Hus - en mørk, desperat låt hvor den langsomme stemmebruken er briljant. En annen låt som peker seg ut, er Eg Stend Her No. Den har Corens signatur, er gjennomkomponert og fungerer både som rockelåt og musikalsk adaptasjon av Hauges dikt. Innimellom slipper han også Hauges egne opplesninger til, mikset sammen med egen musikk og stemme. Hauge dukker opp som en besøkende fra et sted langveisfra, som bare er innom for å komme med en liten introduksjon eller avslutning, som om han overvåker det hele eller er der inne i låtene. Og det er han jo.

Finn Corens verk tegner et delvis mystisk bilde av Hauge, slik vi også møter forfatteren i Morten Krogvolds omslagsfoto. Stilistisk sett kunne dette bildet nærmest vært hentet fra en Werner Herzog-film, om en slik film om Hauge fantes.

Coren har ikke bare tatt med de opplagte diktene, som Det Er Den Draumen og Under Bergfallet. Han tolker også mindre siterte tekster, som Paul Celan og Eg Stoggar Under Den Gamle Eiki Ein Regnvêrsdag. Til og med Hauges oversettelser av andre forfattere er med, for eksempel Paul Celans Dødsfuge. Den raske, pågående opplesningen av dette diktet, med resitasjon av originalversjonen montert inn i bakgrunnen, er overveldende godt gjennomført.

Det andre plateprosjektet med innspillinger av Hauges dikt, inneholder bidrag fra flere, svært ulike artister. Også denne utgivelsen har et Hauge-sitat som tittel: For Du Skin Ikkje For Deg Sjølv. Platen inneholder innspillinger fra mange ulike artister. Vi møter gamle, trauste karer, som Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg, i selskap med pasjonerte og inn til beinet Valkyrien Allstars og rapperne i Side Brok. Sistnevnte har en fiffig fremføring av diktet Eg Sted Eg Seddu, og tar seg friheten å legge til et vers selv, noe som gjør at hele rap-greia funker bedre enn om de bare hadde holdt seg til diktets originaltekst. Dette utypiske, litt snåle Hauge-diktet tåler å bli satt inn i en slik kontekst.

Den samiske artisten Niko Valkaepää leverer en behagelig og gjennomført fremføring av Elvi Burtanum Fjorden, med deilige, forførende beats, men kanskje blir det hele litt vel behagelig – selv om produksjonen har en nesten like sexy patina som en remix av Krüder & Dorfmeister. Jeg savner en mer urolig nerve, noe som kan fange rytmikken og motstanden i diktet, for dette er et bitende dikt, som også krever en formbevisst, helst gjenstridig, musikalsk tolkning.

Bjørn Eidsvåg og Jan Eggum har to helt greie fremføringer, men diktene får ikke nok rom. Låtene er for konvensjonelle til at ordene kommer til uttrykk som poesi. Spesielt Eidsvåg virker ukomfortabel med diktformatet og prøver å få teksten inn i et skjema som ikke passer. Når man tonesetter dikt, er det nettopp viktig å la teksten være med på å definere den musikalske rammen, slik at tekstens rytme bryter gjennom og roter opp i musikkens forutsigbarhet.

Akkurat på det punktet er to av platens aller beste, og virkelig gode bidrag, helt overlegne: Valkyrien Allstars og Heidi Marie Vestrheim lar diktene utfordre musikken og bryter lytterens forventning. Hos dem er det ikke musikken som styrer diktet eller omvendt, men dikt og musikk opptrer sammen og skaper et nytt, troverdig verk som ikke gjør skam på Hauges diktning.

Heidi Marie Vestrheims låt tipper jeg ville gli rett inn på en funky klubbscene med folk & fe i svingom-humør. Jeg skulle i hvert fall satt fra meg ølen, løftet litt på blikket og gjort et sjeldent unntak fra en u-erklært danse-nekt. I albumets ytterkanter finner vi en prolog og epilog som binder sammen det som ellers kunne fremstått som litt løst, på tross av de gode enkeltlåtene: Unni Løvlids eterisk vakre sang gjør at jeg får lyst til å snurre denne skiva i spilleren igjen og igjen.

Finn Coren krever en dedikert og fokusert lytter, som bruker mye tid på å tilegne seg verket. Selv om materialet er ujevnt, er det noe tiltalende med et så omfangsrikt prosjekt. Det tar tid å få oversikt og du oppdager stadig nye kvaliteter ved innspillingene. Derfor kan jeg godta noen markante feilskjær. Samleplaten For Du Skin Ikkje For Deg Sjølv er også ujevn, men den er mindre pretensiøs og betraktelig mer leken enn Corens verk. Slik fanger de to prosjektene ulike stemninger hos Hauge, til og med i samme tekst, for flere av diktene, f.eks. Det Er Den Draumen, finnes på begge platene. Den ene versjonen er ikke nødvendigvis riktigere enn den andre, for det er nettopp det rikholdige, tvetydigheten og dybden i Hauges poesi som er utgangspunktet for at tekstene hans får så mye oppmerksomhet.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo