Tinariwen, Cosmopolite, 7. november

Oslo World Music Festival: Tinariwen med en konsert som engasjerte og virkelig ga folk en opplevelse.

Alle bilder: Bjørnar Håland

Ryktene skal ha det til at Tinariwen bruker chinos når de er i studio. Men da de denne lørdagen besøkte Torshov – Oslos chinosmekka - var det iført tradisjonelle tuareg-klær. Hos tuaregene bærer menn ansiktsslør, en tradisjon alle i bandet, unntatt de som sang, hedret.

“Bonjour” lyder det fra en av de slørløse, og det er en helt egen stemning som brer seg i lokalet når Tinariwen setter i gang med første låt. Et varmt lydbilde kombinert med Cosmopolites trivelige lokaler gjør at man fort glemmer utsidens pjuskevær. Åpningslåta avsluttes til inderlig applaus, og det virker ikke som om publikum har latt seg bekymre over at Tinariwens grunnlegger Ibrahim Ag Alhabib ennå ikke har vist seg på scenen.

“Hvordan sier dere takk i Norge?” spør et av medlemmene i Tinariwen på fransk og benytter seg dermed av det som må være det aller eldste trikset i showbiz. Vis meg en nordmann som ikke liker å høre artister fra andre land snakke norsk, osv.

Under konsertens andre låt blir bandet beriket med det man med all respekt må kunne kalle Tinariwens svar på Bez. Den eldre mannen på høyre flanke, hvis hovedoppgave var å lede klappingen og å smitte sin svaiende dans over på publikum, føltes på ingen tidspunkt overflødig, selv om mikrofonen han hadde foran seg neppe gikk varm.

Først da fire låter er spilt, kommer Ibrahim på scenen, til publikums store fornøyelse. “Bez” går av. Dette er noe de holder på med hele tiden. På det minste er Tinariwen fire. På det meste er de syv. Nei, vent åtte hvis man teller med han som kom hoppende opp fra publikum under andre ekstranummer med en sitar han tilfeldigvis hadde slengende på ryggen(!). Det er vanskelig å si om dette er et dramaturgisk grep, eller om det bare er utrolig bra catering backstage. Kanskje gjør de dette for å holde oss på tærne slik at vi ikke skal komme på hva vi egentlig savner: en kvinne. Eller gjerne to, for all del.

Vi får aldri noen kvinnelig vokal på denne konserten. Og, selv om tidligere medlem Mina Walet Oumar visstnok har sluttet for å satse på egne prosjekter, kunne Tinariwen med fordel ha spandert på seg et par kvinnelige kordamer. Og dette er ikke et kjønnskvoteringsargument, men når kvinnestemmer er noe de bruker mye av på platene sine, blir det et merkbart savn når de stiller såpass pungtungt live.

Men selv om man ble sittende og vente på en dame som aldri kom, var ikke dette noe som klarte å ta gleden bort fra det man faktisk fikk. Gulvet gynget. berberske flagg vaiet i publikum. Det var en god dag for ørkenblues.

Tinariwen holdt på i to timer, noe som åpenbart føltes litt for lenge for deler av publikum. For hvis man er ærlig med sitt enkle vestlige vesen, kommer man kanskje til et tidspunkt der gleden av å mestre synkopeklapping avtar og erstattes med et sug etter et høyere tempo og mer konkrete rytmer. Nettopp disse låtene dominerte siste del av konserten, og det var også da Tinariwen hadde best grep om publikum. Høydepunktene var klappelåta Tamatant Tilay og rappelåta Arawan, begge ble spilt den siste halvtimen. Ekstranummeret Cler Achel var også stor stas.

Jeg har vært på Cosmopolite, og jeg har sett folk gjøre de underligste ting med hendene. For folk ble kanskje litt ivrige med å tenke utenfor klappeboksen? Men, dette er vel egentlig bevis nok i seg selv på en konsert som engasjerte og virkelig ga folk en opplevelse.

Hvordan sier man “takk” i Mali?



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vidar Sandbeck - En fergemanns vise

(Normann)

En av de viktigste populærmusikkhistoriske arkivutgivelser på lang tid.

Flere:

Mahjongg - Kontpab
Paganus - Kalla