Vapnet, Blå 26 februar

Östersundernes Oslo-debut gikk dessverre ikke helt etter planen denne gangen, men det kommer flere sjanser.

Relaterte sider:

Vapnet

Som en av de få norske skribentene som har omtalt Vapnet siden sin spede begynnelse på gutterommet i Östersund, så var det med litt halvtungt hjerte at jeg entret lokalet på Blå, kun for å finne det halvtomt og småkleint. Og dette var allerede før konserten begynte.

For etter noen heftige rotasjoner av Burials siste plate, og seriøst overforbruk av røykmaskina, så tok omsider Vapnet plass på scenen. Siden sist jeg så de har de ekspandert ytterligere et medlem til livebandet med den siste plata Döda Fallets produsent Mattias Glava på bass. Det medfører at Vapnet nå teller seks stykker, noe som burde ha tilrettelagt for fullt utbytte av deres elskverdige twee-pop, men dessverre var det mye potensiale som gikk tapt denne kvelden.

Det er ikke alltid like lett å ankomme et helt nytt land, hvor man akkurat har fått en distribusjonsavtale, og hvor man knapt har blitt spilt offentlig. Det preget Vapnet i stor grad denne kvelden, og de innrømmet åpenlyst at de var svært nervøse. Det gjorde at åpningslåtene fra det siste albumet ble fremført noe atonalt, og bandets vokalist Martin Hanberg virket mildt sagt i trøbbel.

Omtrent ved semi-hiten Kalla Mig fra EP-en Ge Dom Våld, begynte ting å løsne litt. Og andre enn en svært overstadig beruset mann begynte å henge med i svingene. Det gjorde at det også ble mer entusiasme fra scenen, og publikum forsøkte å supplere med ønskelåter underveis.

Hovedfokuset lå rundt Döda Fallet, men to låter fra det eminente Jag Vet Hur Man Väntar ble også spilt; Thoméegrand og Prästgatan. Også deres aller største hit i Sverige Ge Dom Våld klarte å trekke opp stemningen noen hakk, mens den vanligvis Jens Lekman gjestede Håll I Hop så ut til å ikke vekke noen reaksjon i det hele tatt.

Og slik fortsatte settet til Vapnet å engasjere i varierende grad. Da i tillegg bandets gründer Martin Abrahamssons streng på bassen røyk under en ny og tyngre fremførelse av Prästgatan, føltes det nesten som det kunne være oppsummerende for denne kvelden- dette gikk ikke helt som det skulle.

Heldigvis hadde bandet forsikret seg med en ferdigstemt bass liggende på scenen, slik at de faktisk fikk fullført låten til stor applaus, og vrengte senere ut noen låter til fra Döda Fallet før de gikk nesten sørgmodig av scenen. Ingen encore, og heller ingen applaus som en gang håpet på ett, og det gjorde stemningen enda noen hakk kleinere.

Vapnet har neppe spilt sin siste konsert på Norsk jord. De tar nå turen videre til Trondheim og Bergen hvor de tidligere har holdt svært gode konserter under Studentarrangementer i fjor. I Oslo på en torsdag kveld, rett etter by:Larm, var dessverre Oslo-publikummet ikke velkommne nok til å slippe bandet inn i sine kritiske armer.

Men det må nesten bandet ta litt av skylda for også.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo