Dengue Fever, John Dee 25. juni

Det sier vel kanskje sitt at et halvfullt John Dee maktet å nesten høres ut som et fullsatt Rockefeller.

Alle bilder: Bjørnar Håland

Dengue Fever høres ut som et tulleband på papiret. De gjør det altså – og det har blitt flust av indieband som forsøker å veve inn world-innflytelser i indierocken for tiden, som Foals og Vampire Weekend for eksempel. De eneste gangene det fungerer for de nevnte bandene er vel i grunn når de minimerer bruken av disse elementene mest mulig. Men Dengue Fever er en del mer rutinerte enn som så, for ikke å glemme autentiske da.

Det tok ikke lang tid før det virket som at samtlige oppmøtte på John Dee hadde forstått at dette skulle bli en festkveld. Vokalist Chhom Nimol var i storform, og bandet er ikke redde for å dumme seg litt ut på scenen – noe som fører til cheesy synkroniserte moves og en forfriskende løssluppen stemning som varte fra begynnelse til slutt. Den løsslupne stemningen var usedvanlig smittsom – hvor ofte er det man har trampeklapp på John Dee liksom?

Men vel fortjent! De er definitivt et band utenom det vanlige, og slike friske pust legges merke til. Spesielt så gjennomførte ting som Dengue Fever. Det blandes så mange sjangre her at det burde virkelig ikke fungere – de går fra å spille bollywood-western til sirkus-rock og får det til å høres sammenhengende ut. Og når man legger til at de fleste tekstene er på uforståelig språk så høres det jo nesten ut som et sant kaos.

Men styrkene til Dengue Fever kom til syne på John Dee, de har på sitt tredje album, Venus On Earth, nærmest perfeksjonert sin særegne miks og er mer tilgjengelige enn de noen gang har vært før. Noen av låtene er på grensen til fantastiske, som Tiger Phone Card fra Venus On Earth. Også Lost In Laos fra debuten står igjen som et av høydepunktene. Og når gitarist Zac Holtzmann, mannen som stiller seg i omtrent samme liga som ZZ Top når det gjelder skjeggvekster, presenterer herlige Shave Your Beard er det hele nesten komplett.

Å være på John Dee og se et band som smiler fra øre til øre og er oppriktig glade for å spille for oss er ikke noe man ser ofte. De bruker kanskje billige virkemidler, men de har en herlig sympatisk tilnærming til både låtskriving og fremføring som gjør de til et aldri så lite unikum.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Song of America

(31 Tigers)

Rødt, hvitt og blått – og med 50 stjerner. Ni års arbeid ligger bak denne verdige hyllesten til amerikansk musikk fra 1492 og frem til dag.

Flere:

Mathias Stubø - 1979
Rockettothesky - Medea