Festspillene i Nord-Norge

Groove har besøkt Harstad og rapporterer fra konserter med Jan Garbarek, Jaga Jazzist, Vidar Vang, Sidsel Endresen og Håkon Kornstad.

Foto: Soveig Haugen (Jaga Jazzist) / Guri Dahl (Jan Garbarek) / pressebilder fra FiNN.

Festspillene i Harstad er landsdelens største kulturarrangement, i alle fall hvis vi snakker budsjett, og som knutepunktarrangement får FiNN offentlig støtte i en størrelsesorden andre kulturarrangører i nord bare kan drømme om. Om det gjenspeiler kvaliteten på programmet, som spenner fra musikk i de fleste sjangere, til kunst, film, litteratur og teater, er nok ikke jeg den rette til å bedømme, men festspillene hadde i alle fall noen potensielle godbiter på musikkprogrammet som gjorde at undertegnede satte kursen mot Harstad og midtpartiet på årets festspill.

Jaga Jazzist har jeg sett i forskjellige settinger tidligere, både folksomt alene og sammen med Motorpsycho. Tønsberg-bandet slapp tidligere i år ny plate til stormende jubel, også her på huset. Selv har jeg ikke hørt One-Armed Bandit, men en kikk i platehylla avslørte at jeg jaggu har opptil flere fonogrammer med det folkerike og hippe crossoverbandet. Og selv om nok platene har samlet støv lenge, er det vel ingen grunn til å betvile at Jaga ville bli forfriskende og svingende groovy i konserttapping. Eller?

Etter tre timer i båt gjennom et tåkelagt og vått nordnorsk sommerlandskap klapper Grooves utsendte til kai i Harstad tirsdag kveld, for sent for Efterklang, men tidsnok til å rekke Jaga Jazzist i Nordic Hall. Innrømmer glatt at forventningene var relativt lunkne, men hadde vel håp om at den folkerike gjengen slapp seg løs og ga meg (tenkt) bakoversveis. Og da Jaga etter en litt famlende åpning slapp bremsene og lot musikken få frie tøyler, energisk ledet av en klaskende trommepisker Martin Horntveth, var det umulig å ikke smile, for ikke å si nesten danse(!). Med sin miks av jazz, elektronika og rock har Jaga Jazzist skapt sin egen lekne sjanger, et uttrykk som verdsettes omtrent like høyt hos hippe Pichfork og Øya som i mer finkulturelle kretser a la FiNN.

Jaga fra en scene var i flekkene fett, selv om jeg nok nærmer meg offside (der jeg for øvrig ender neste dag) i å mene noe litt på siden av kjerneinteressen når det gjelder musikk. Uansett, det er noe i energien, lekenheten og veggen av grom lyd, som gjør Jaga Jazzist til en svett og heftig opplevelse fra en scene, konserten i Harstad var intet unntak.

Futurisk verden

Dag to var det bare å kreke seg opp fra hotellrommet, alt for sent for å rekke frokosten, men tidsnok til å komme seg opp i Galleri NordNorge der årets festspillkunstner Børre Sæthre hadde skapt et futuristisk univers i stål, neon og mørke, der skremmende lydkulisser med ekko fra SciFi, Stanley Kubrick og 2001: A Space Odyssey dominerer. Sentralt i rommet er det bygd en scene, som en del av installasjonen, nydelig lyssatt og perfekt for små konserter i heftige omgivelser.

Klokken 14 rusler Håkon Kornstadog Sidsel Endresen inn i rommet, mens folk setter seg på gulvet. I lysskinn fra en vegg i glinsende metall, er det klart for en halvtime der musikk og omgivelser smelter sammen som hånd i hanske, en verden utenfor verden, intimt, nakent og samtidig storslagent. Jeg lot meg imponere av Håkon Kornstads distinkte saksofon, og for øvrig alt det andre han brukte når han på fascinerende vis holdt igjen, men samtidig fylte rommet med en hinsides energi som omsluttet veteranen Sidsel Endresens eksperimentelle vokal og gav installasjonene til Sæthre dypere mening.

Scenen på Galleri NordNorge fungerte virkelig perfekt. Jeg skulle likt å ha fått med meg Kornstad på samme scene dagen før, men fikk da med meg Endresen solo dagen etter, som selvsagt også var flott. At jeg i utgangspunktet har hardere musikk i blodet spiller ingen rolle, samspillet med enormt tilstedeværende Håkon Kornstad og den lekne, pustende, snakkende, stønnende og syngende stemmen til markante Sidsel Endresen var for undertegnede glatt et av festspillenes største høydepunkt, i alle fall av den fliken jeg fikk med meg.

Offside

Fotball er selvsagt også kultur, selv om nok ikke alle av det striglete og festkledde publikummet på vei til konsert med Jan Garbarek, mener det samme. Og da er det vel like grei å holde seg til fotball-termologien. Jazz er ikke det jeg hører aller mest på, langt i fra. Men jeg har da i tidligere tider latt meg fascinere av vidder, fjell, hav og lyriske lydlandskap levert av Nasjonens store jazzikon, og har da også en bunke plater av saksofonlegenden i samlingen. At jeg også har vært på flere konserter med nærmest uangripelige Jan Garbarek, rokker nok likevel ikke det faktum at jeg på vei inn i Storsalen i Harstad Kulturhus samtidig beveger meg mot offside.

Men jeg lar det stå til.

Hva skal man si etter to timer med Jan Garbarek og hans band bestående av Rainer Brüninghaus (piano), Trilok Gurtu (trommer, perkusjon) og Yuri Daniel (bass)?

1. Lyden er perfekt. Garbarek og hans mannskap skaper tyske motorveier av vellyd, som med åpne og lyriske bilder tar oss over vidder, fjell og fjord. Nasjonalromantikk og folketoner møter lyden av tysk perfeksjonisme og den glassklar klagen fra Rainbow Studio og Jan Erik Kongshaug. Det er storslagent og perfekt til tusen, men med en bomullsinnpakning som etter hvert får en søvndyssende effekt. Jeg duppet av underveis.

2. Jan Garbarek er cool. Sier ikke ett ord, men nikker og smiler mot publikum og sitt band. Litt gråere i håret enn sist jeg så han, men med den samme sjenansen og verdigheten som alltid har kledd ikonet. En havørn. En høvding.

3. Tonen er den samme, lett gjenkjennelig og Jan Garbareks egen og høyst personlige.

4. Soloer kan fort bli redselsfullt, spesielt når vi snakker elektrisk bass. Intet unntak med Yuri Daniel som virkelig terroriserte øregangene. At han samtidig hadde den lilla bassen oppe på brystkassen, rett under haken, gjorde ikke akkurat opplevelsen bedre. En orgie i dårlig smak, der bassisten i en evighet liksom skulle vise hvor god han var. Slapp av, vi vet det nå.

5. Soloer generelt gjorde konserten dobbelt så lang som den hadde trengt å være.

6. Klapping etter absolutt alle soloer er ganske håpløst. En gang i blant er greit, men når det får preg av meningsløs konservatisme, mister det all sjarm. Akkurat som den hersens Vuvuzela-tutingen, uten sammenligning forøvrig.

7. I sidesynet ser jeg linjemannen i ferd med å løfte flagget.

8. Jeg overser han.

9. Fløyta går.

10. Jeg er i offside og innrømmer det glatt.

11. Jan Garbarek Group anno 2010 ble, med respekt å melde, noen hakk for pyntelig, fint og satt for denne penn. Med mange er nok uenig, noe annet skulle da også tatt seg ut!

Storveis americana

Vidar Vang var på veien med sitt nye album tidligere i vår, og rapporter derfra fortalte om smukke konserter som jeg dessverre mistet. Kult da å få meg seg Vang i front av et bunnsolid band under årets festspill i Harstad. Jeg anmeldte Sleepless Songs i positive vendinger her på huset tidligere i år, og nettopp det kompetente laget fra innspillingen var med låtskriveren til festspillene. Med folk som Cato "Salsa" Thomassen, Raymond Jensen og Erland Dahlen i ryggen kunne dette rett og slett ikke gå galt. Ta med lovende Øyvind Blomstrøm på gitar og pedalsteel, samt Liss Sørensen på fiolin og piano, og resultatet er et ganske så komplett band for storveis americana.

Med en opplagt Vang i spissen fikk vi da også en flott konsert, der dunkle toner møtte gitarlarme og svingende countryrock. Låtskriveren, som dessverre ikke får den oppmerksomheten han fortjener, gav oss smakebiter fra hele hans diskografi, aller mest fra årets flotte Sleepless Songs. Vi fikk også høre helt nye låter av en låtskriver som allerede noen få måneder etter forrige slipp er i studio igjen, og summen var rett og slett ypperlig levert fra en artist som fortjener gjennombrudd nå!

Sidsel Endresen i Galleri Nord Norge dagen etter var det siste på programmet før kursen ble satt hjemover, og dermed mistet jeg potensielle høydepunkter som Solveig Slettahjell og Tony Allen. Festspillene i Harstad favner bredt (og voksent), og det er ikke lett å se noen klar og entydig profil, i alle fall ikke etter bare to døgn i byen, men det kan kanskje kompenseres med store nasjonale og internasjonale navn på plakaten?

At byen ikke akkurat står på hodet under Festspillene (i alle fall god plass i salene og utestedene jeg besøkte), vitner kanskje om noe stivt og stivnet over arrangementet? Nå skal det sies at det selvsagt er umulig å trekke slutninger etter bare to døgn i Harstad. Og hva vet vel jeg, en enkel sjel uten slips som nok må innrømme at tungt sponsede FiNN ikke er blant førstevalgene av kulturfestivaler jeg velger meg, selv om jeg i årenes løp har besøkt Festspillene noen ganger.

Det var uansett hyggelig å være i byen med flott havnepromenade, der jeg i tillegg til konserter også fikk med meg nordområdedebatter, gateteater, performance, kunst, frekk redesign og ikke minst fine kvelder på byen. Pluss VM, selvsagt.

Solstikk, du liksom!



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


J. Mascis - Several Shades Of Why

(Sub Pop)

Alene, unplugged og fortsatt like forbanna bra fra legendarisk indieveteran.

Flere:

Vapnet - Döda Fallet
Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon