Konsert/festival: Dead Moon og Månefestivalen

Rock for alle penga i pinsa. Garage 28/5-04, Månefestivalen 29/5-04

Årets pinsehelg kunne by på mange og varierte musikkopplevelser. Selv valgte jeg å sette sammen mitt eget program, bestående av Dead Moon/The Mormones på Garage i Oslo og den midterste dagen av Månefestivalen i Fredrikstad. Mye høye gitarer og brei beinføring hele helga!

FREDAG, Garage
Det er en stund siden jeg hadde sett Dead Moon, så forventningene var høye. Trioen pleier å levere noen rystende gode leksjoner i primitiv rock og uslåelig attitude. Men først skulle punkduoen The Mormones banke varmen inn i kroppen på publikum. Bandet er den perfekte oppvarming til Dead Moon. Instilling og uttrykk er i nogenlunde samme gate. Det er heller ingen hemmelighet at Mormones-gutta er rimelig begeistra for Dead Moon.

The Mormones trøkka til med sin gitarløse actionpunk. Jeg slutter ikke å bli imponert over hvor mye lyd Morten Lunde får ut av bassen sin. Han var for anledningen ikledd shorts (noen som hviska Angus Young?) I tillegg er den ivrige og barbeinte trommisen Simon Jeistad et fascinerende syn. The Mormones er et godt bevis for at man ikke trenger å være mange for å underholde mange. Disse gutta er kanskje verdens beste rockeduo (White Stripes blir som et vassent popband i forhold). Det romler, brummer og rister så det er en fryd å høre på.

Dead Moon så enda litt slitnere og eldre ut enn jeg kan huske, men så har det gått 3 år (eller noe sånt) siden sist. Stort sett var alt som vanlig. Andrew Loomis sitt trommesett var plassert helt oppe i trynene på publikum og bandet benyttet seg ikke av gjerder mellom seg og folket. Dette gir en velig intim og tett opplevelse.

Bandet veit hva folk vil ha og serverer rustne høydepunkter fra hele karrieren. De tre første låtene, Coluds of Dawn, 54/40 or Fight og Running Out of Time satte standarden. Deretter fikk man oppleve en voldsom feedback og noen monitorer som raste i gølvet før bandet heiv seg over enda et knippe brutale låter. Utover i settet fikk vi høre gamle favoritter som Diamonds In the Rough, It's OK, Fire In the Western World, Dagger Mooon, Poor Born, Play With Fire, Down the Road, Dead Moon Night og AC/DC-låta Long Way to the Top.

Dead Moon spiller litt kortere sett enn de gjorde for noen år siden. Om det skyldes alderen eller bare dagsformen vites ikke. De rekker likevel å trøkke ut mange publikumsfavoritter. Rock'n'roll blir nesten ikke mer primitivt enn dette og de betalende veit å sette pris på det. Stemningen var god og både band og andre var i godt humør. Det er mange av oss som aldri blir lei de desperate og skjærende stemmene, de møkkete riffa og de dystre tekstene. La oss håpe det ikke tar like lang tid før de er tilbake i hovedstaden neste gang.

LØRDAG, Månefestivalen
Første band ut på Månefestivalens midterste dag var samme DEAD MOON. Grunnet show i Gøteborg på kvelden var de nødt til å gå på 15.00. Det føltes litt underlig å se trioen i fullt dagslys, men trioen tok oppgaven på alvor. Mange som ikke kjente bandet fra før lot seg imponere av kraften og råskapen. Det er nok stor mulighet for at det ble rekruttert noen nye sjeler til den harde kjernen av fans. Settet var en forkorta utgave av gårsdagens liste. En litt kjedelig løsning, men forståelig når man skal spille tre konserter på et døgn. Konsertens humoristiske høydepunkt kom når Andrew Loomis hamra en ølboks ned i trommene, med den spruteeffekten den ga når han fortsatte å dælje løs. Med fjorårets publikumssvikt i tankene var det fint å se at det allerede ved første band kom nok folk til at det virket som en OK mengde foran den minste scena.

Festivalen var prega av godt humør og god stemning hele dagen og kvelden. Arrangørene kunne nok tenkt seg enda flere publikummere, men for oss som var til stede virka det veldig behagelig. Man slapp nemlig køer og trengsel, samtidig som det var nok folk til at man fikk den herlige festivalfølelsen. Programmet bestod hovedsaklig av rock i ulike former.

HALF JAPANESE er et amerikansk indieband jeg ikke har noe særlig forhold til. De øste ut sin rå indierock, som til tider var tøff, passe bråkete og fengende. Etterhvert viste de seg mer og mer som et tullerockband jeg ikke forsto meg helt på. Det blei for mye tøys og for få bra låter. I tillegg vant de prisen for dårligst kledte gitarist (delt mellom han som så ut som en Red Hot Chili Peppers-wannabe og han som så ut som han kom rett fra salgsjobben hos Toyota). Jeg forlot Half Japanese midt i settet, noe som kanskje var dumt da jeg fikk høre at det tok seg opp mot slutten. [Jepp, for de legendariske halvjapsene anført av en humørfylt Jad Fair svingte som bare fy. Fairs Frankenstein-hvezzzing var bare et av mange høydepunkt. Hammers, red.anm]

Årets festival var prega av et meget sterkt program på lørdag (fredag var klubbdag og søndag var så som så på papiret). En kombinasjon av kule utenlandske navn og norske kvalitetsband gjorde at det aldri var lenge mellom noe man hadde lyst til å se. Noen band fikk jeg likevel bare halvveis med meg grunnet alt fra matinntak til sosialt samvær med alle kjente ansikter som hadde funnet veien til Fredrikstad. Derfor blir en del artister kun tatt med i en kort gjennomgang.

X.LOVER fikk jeg ikke med meg mye av. Inntrykket var at de gjorde en helt grei jobb, verken mer eller mindre. Det samme kan sies om ROBERT POST. Poprock-trioen var trivelige, men egentlig litt kjedelige. De var nok det minst kjente bandet på programmet, så konserten deres var nok litt tynnere besøkt enn andre. [nok en red.anm, samtidig med Post fremførte en performance-duo oppsetningen Tornerose, sentrert rundt en tuba og en tallerken. Langt bedre!] TELLUSALIE spilte på fjorårets festival også. Jeg begynner å få sansen for dette Fredrikstad-bandet og deres fengende poprock. De kunne nok med fordel ha spilt tidligere eller på en midre scene, for Jupiter (største scena) virka et par hakk for stor for dem. Hip hop er på ingen måte mitt spesialfelt, men jeg lot meg likevel rive med av den siste halvdelen av Equicez-showet. Til tross for at programmet ellers var prega av rock funka det fint med et hip hop-avbrekk. Det var god stemning og det låt fett.

SILVER er et av den mest energiske og sprudlende livebanda i landet. Det viste de også på Månefestivalen. De har 100% innsats hele veien og er en fryd å se på. Jeg har nok sett dem enda råere tidligere, men jeg hadde egentlig ingen grunn til å klage på opptredenen nå heller. Vokalist Blanco Summer (eller Ivar, om du vil) er det nærmeste Norge noengang har kommet Axl Rose. Det er i denne sammenheng ment som et kompliment. De som satte mest pris på Silver denne ettermiddagen var de under 18. Foran scena utvikla det seg nemlig et lite pogeparadis for kidsa. Framtida er nok sikra for dette bandet.

CAMAROS har endelig henta fram noen nye elementer i både musikk og opptreden. Under konserten sin på Månefestivalen hadde de med seg to ekstra musikere. Om disse skal fortsette å være en del av bandet fikk jeg ingen svar på. Lars Ivar Borg bidro på munnspill, mens jeg mener veteranen Ivar Eidem (eks-Matchstick Sun og The Cut) spilte tangenter. Det mulig jeg blingsa, men det så i alle fall ut som ham. Dette medførte at bandet har tatt et par skritt vekk fra gjørmepønken sin og svinger på en litt annen måte. Uansett er det snakk om haldensk primalrock, som jeg må innrømme står godt til Mudhoney (kveldens hovedattraksjon). Vokalist og gitarist Christian Sandaker har en betydelig større selvsikkerhet og trygghet en de første gangene jeg så Camaros. Denne konserten ga meg fornyet tro på bandet.

AMULET ble flytta seinere på kvelden enn opprinnelig planlagt. Dette skyldtes blant annet problemer med sjåfør. Når de endelig kom seg på scena var de klare for å rocke frustrasjonen ut av kroppene. Amulet viste hvorfor de er kjente som et glimrende liveband. Her tok det av fra første øyeblikk og bandet pumpa ut sin uredde hardcoreinspirerte rock. Desverre var dette Amulets store ulykkesdag. Et stykke ut i settet mista de all lyd ut fra scena. Ettersom problemet ikke så ut til å la seg løse måtte de gi opp. Synd, for både band og publikum hadde fortjent mer.

Til slutt skulle vi få oppleve MUDHONEY, som ikke har vært i Norge på 12-13 år. Store deler av publikum var fryktelig spente. For min og mange andres del ble forventingene innfridd. Mudhoney spilte nytt og gammelt materiale med stort hell. De overbeviste ved å starte med låter som Suck You Dry, In & Out of Grace og Inside Job. Skitten og beintøff rock med høye gitarer og en vokal som lå og duppa under. Skikkelig, amerkansk grumserock av første klasse. Andre goditer var Touch Me I'm Sick, Where The Flavour Is, Our Time Is Now og Sweet Young Thing. Selv begynte jeg å bli sliten etter mange timer med rock, men Mudhoney gjorde sitt for å holde meg i gang en times tid til. Bortsett fra en gjeng idioter som brukte tida til å hoppe på ei metalplate og bråka noe jævlig, så folk ut til å storkose seg. Mudhoney ble prikken over i-en og en verdig avslutning på en dag, som for min del, var prega av harde riff og høyt nivå på konsertene.

Årets Månefestival inneholdt flere porsjoner god rock og upåklagelig humør. Dersom de fortsetter å booke like interessante utenlandske og norske band i de kommende åra, kommer mange til å legge pinsefeiringa til Fredrikstad hvert år.


comments powered by Disqus

 



Rune G.
2004-05-31Dead Moon

Jonas, du virker som en med skikkelig peil på rock'n'roll. Bare lurer på Dead Moon: Hvilken plate er best?? Hvor er det lettest å få tak i platene deres?? Har bestillt i den lokale platesjappa (Platekompaniet), men det tar jo en evighet!!

Jonas Prangerød
2004-05-31Night

Tja, dersom man er helt ukjent med bandet bør man kanskje starte med samleren Dead Moon Night, som oppsummerer de første skivene. Når man har fått fot, kan man hoppe over til en av de to liveskivene Live Evil eller Hard Wired In Ljubljana (utfyller hverandre, ingen av de samme låtene). God fornøyelse!

Freddy
2004-06-01Hopping på metallplater...

...ER ABSOLUTT EN UTING. Dere som driver med det - slutt med det! Ellers; Månefestivalen var fantastisk!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo