Rockfest #2, Blå Rock 28. mai 2010

Strålende finale av The Cynics, som rystet hele sjappa da antifestivalen Rockfest satte punktum for i år.

Foto: Gøran Stensrud (flere i galleriet som du kommer til ved å klikke på ett vilkårlig bilde)

Den lille antifestivalen Rockfest rundet av årets utgave med kveld nummer to, en drøy uke etter at Jack Oblivian var største beholdning fra dag én. Denne fredagen bød på 4 band, med garasjerockheltene The Cynics øverst på plakaten. En hyggelig stinn brakke på Blå Rock fikk – for å gå rett på sak - en storartet finale fra evigunge Michael Kastelic & hans tropper, men før dét fikk vi en hissig dose primalskrik med ekko fra smukke Kvaløya, ung orgeldreven garasjemoro i arven fra Moss, samt meget lovende smakebiter fra det kommende debutalbumet til Vishnu.

Thee Mono Sapiens åpnet fredagskvelden med sitt velkjente primalskrik. Tromsø/Oslo-bandet har ligget noenlunde lavt i terrenget en stund, men har de siste dagene vært med The Cynics på en travel rundtur Norge rundt. Bassist Jørn Yngve Eriksen var noen år tilbake leiesoldat for Pittsburgh-bandet, men denne kvelden var det Thee Mono Sapiens som fikk glede av hans stødige bassganger. Kvartetten, men en energisk Homo Sapien i front, rendyrker så til de grader sin garasjerock. For disse guttene stoppet musikkevolusjonen før 1970, og det legger de heller ikke skjul på når de dykker tilbake til rockens steinalder og henter frem lyden av 60-tallets kåte og viltre amerikanske undergrunnscene.

Kondisen til Thee Mono Sapiens har nok kanskje vært bedre (gjelder for øvrig helt klart også skribentens), men de fremkalte uansett glis og bakoversveis (hos noen), og som en oppkvikkende aperitiff tidlig på kvelden gjorde de stadig like velkledde herrene jobben de skulle, og vel så det. Energi mot apati het det i gamle dager, dét gjelder vel fortsatt.

Death by Unga Bunga angriper garasjearven fra Moss med frisk tilnærming. For mange var nok dette unge bandet festivalens største positive overraskelse, der de med catchy og hektende garasjepop fikk frem brede glis med sommerlige orgeltoner og lyden av ’65 i lufta. Gjengen fra Moss har fått skryt, også her på huset tidligere, og etter første møte med bandet er det lett å si at dette virker fortjent.

DBUB virker å være fostret opp på hjembyens tidligere så markante garasjescene, og det er lett å høre linjer tilbake til Cosmic Dropouts og The YumYums. Med smittende melodilinjer og keitete sjarme angrep det seks mann sterke bandet et publikum som smilte bredere og bredere utover en festivalkonsert som passet som hånd i hanske til det overraskende flotte sommerværet Ishavsbyen i helga kunne by på.

Til høsten slipper Tromsø-bandet Vishnu sitt første album, spilt inn i Malabar Studio med Frode Jacobsen og Alex Kloster-Jensen i produsentstolene. Utgivelsen er noe forsinket, blant annet fordi majorselvskap har skiven til vurdering. Folk som har hørt resultatet snakker om en plate der det lenge lovende bandet endelig forløser det de har inne.

Konserten på Blå Rock besto kun av ferskt materiale med den glitrende singelen Lord Save Me i spissen, og det er hyggelig å berette at det Vishnu presenterte var veldig, veldig bra. I skjæringspunktet mellom nattsvart moll og utagerende desperasjon, skaper bandet musikk som både føles melankolsk, aggressiv og storslagen på samme tid. Vishnu, med en intens messende vokalist Tor Thomassen i spissen, har nok hentet et og annet fra både The Gun Club og Madrugada, men klarer uten nevneverdige problemer å sette sitt eget bumerke på musikk som garantert vil ta de tidligere Zoom-vinnerne ut til et større publikum når debutalbumet slippes etter sommerferien. Vi gleder oss!

Rockfest 2010 ble rundet av med Pittsburgh-legendene The Cynics. Under Michael Kastelic og Gregg Kostelichs vinger har bandet holdt det gående i garasjerockens tjeneste siden åttitallet. Veteranene har gjestet Blå Rock tidligere, faktisk var denne konserten nummer fire på den lille scenen, og den sto neppe noe tilbake for tidligere utblåsninger. Klassikere som Blue Train Station, Cry Cry Cry og Baby What's Wrong rystet – bokstavelig talt – hele sjappa, og fikk folket til å gå temmelig bananas i takt med bandet som flørtet vilt og uhemmet med sitt svette publikum.

The Cynics' siste skive kom tre år tilbake, og fra underkjente og soulduftende Here We Are fikk vi noen av konsertens store øyeblikk med glimrende Me Waiting Her, The Warning og She Fell. Et godt bevis på at bandets ferskeste materiale ikke står mye tilbake for det som kom på åttitallet, og dermed må vi - helt klart - ønske oss nytt album fra en av garasjerockens beste og viktigste fanebærere. The Cynics regjerer nemlig fremdeles undergrunnen, og det er ganske så merkelig at bandet ennå ikke har spilt på Tromsøs festivalflaggskip i Bukta. De burde passe perfekt inn i profilen, det er i alle fall ingen tvil hos undertegnede at de ville vært en solid tilvekst på en noe laber Buktaplakat for året.

En annen sak i så måte er at festivalen i mye større MYE større grad burde bruke noe av sitt klingende overskudd på å støtte klubbkulturen i Tromsø. Ved å støtte arrangement som Rockfest, eller annen konsertaktivitet på klubbene, ville Bukta investert i seg selv. Det er nemlig på byen, resten av året, mye av grunnlaget for festivalen skapes. Akkurat der har Buktas ledelse mye å lære av Øya.

Tilbake til Blå Rock og utblåsningen til The Cynics. Etter konserten kunne en smilende og stadig flørtende Michael Kastelic fortelle at Tromsø-konserten var den beste de hadde gjort i Norge denne gangen, med Garage i Bergen som en god nummer to. Fin fjær i hatten for arrangøren som fikk en perfekt finale av årets antifestival. Og da er det vel bare å begynne å glede seg til neste års Rockfest. Vi krysser i alle fall fingrene og ønsker oss Reigning Sound på plakaten i 2011!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


This Is Music Inc. - Krasnapolis

(Black Label)

Retrofuturistisk antihelt med et knippe moderne klassikere innen norsk undergrunnspop.

Flere:

The Shins - Wincing The Night Away
Helge Lien Trio - Live