Del II: Safe as Milk festival, Haugesund, 29. - 30. juli 2005

Supersilent, Serena Maneesh, Samuel Jackson Five, Colleen, Dälek, MoHa!, Kim Hiorthøy. Vurdert av Magnus Kjærstad

Haugesund. Denne vestlandsbyen et sted mellom Bergen og Stavanger som vi gjerne assosierer med silda og Amanda-prisen. Byen er også i august hvert år arena for en jazzfestival. Sildajazzen har imidlertid forvillet seg så dypt inn i tradjazzens dixietåke at det gir livsgrunnlag for nok en musikkfestival. Et kvalitetsbevisst og sjangerløst alternativ for et ungt musikkinteressert publikum. Denne minifestivalen heter Safe as Milk og gikk i år av stabelen for syvende gang i regi av herrene Kristian Kallevik og Andreas Meland. Åstedet Høvleriet (en tidligere trevarefabrikk i et gammelt sjøhus) forberedte publikum på en kontrastfylt kulturopplevelse, og selv om disse gamle veggene er veteraner i et støymiljø skulle de fortsatt ha mye igjen å høre. Dessuten hadde platepusherne på Tiger flyttet inn hele godtebutikken med obskure vinylfristelser for anledningen.

Fredagen hadde mye godt å by på. En sent ankommet skribent fikk riktignok ikke med seg Steffen Basho-Junghans, og dessverre bare de siste tjue minuttene av norske Serena Maneesh. Men disse tjue minuttene var mer enn nok for å kunne konstatere at Serena Maneesh er et svært lovende prosjekt. Gitarbasert, massiv og drivende spacerock med evne til å dosere melodiøsitet og gitarkaskader på en overbevisende måte. Maneesh-ideolog og trommis Emil Nicholaisen figurerer også i mer kjente (men langt mindre spennende) Silver. Vi gleder oss til debut-LPen.

Neste band på plakaten var den amerikanske hiphop-duoen Dälek (nå i Mike Pattons Ipecac-stall). Og Dälek spilte høyt. Louder than Bombs. Her var det ingen gullkjeder eller hallikfakter, kun to illsinte tatoverte New Jersey-djevler som pøste på med dronende støy over tunge beats. Safe as Milk-programmet kunne referere til størrelser som Public Enemy, Slayer, My Bloody Valentine og Faust i sin beskrivelse av bandet, og det gir vi dem rett i. Det var elementer av alle disse uten at det gjør Dälek til noe crossover- eller eklektisk band; for de tygde alt på en gang og spyttet det ut igjen med uovertruffen tyngde. Ingen grunn til å tvile på at hiphop fortsatt kan være nyskapende og interessant folkens. Gå for all del ikke glipp av disse om de gjester kongeriket igjen.



Det ble faktisk et aldri så lite antiklimaks da Rune Grammofons flaggskip Supersilent skulle avslutte kvelden. Noe som i hovedsak skyldes rekkefølgen på konsertprogrammet fremfor Supersilents prestasjoner. Men det skal også sies at de ikke hadde sin største kveld på Høvleriet. De opptrådte i denne sammenheng som trio, og i Jarle Vespestads fravær vikarierte Arve Henriksen bak trommesettet. Tidvis glimtet selvfølgelig disse gutta til med flotte improvisasjoner som varierte fra det nærmest sakrale og meditative til mer funkorienterte partier som kunne minne om Miles Davis’ On the Corner.

Lørdagen hadde et noe fattigere program. Enmannsorkesteret Colleen (Cecilie Schott) serverte en superstille og delikat intimkonsert. Hun trakterte gitar, klarinett, cello og diverse finurlige rekvisitter med fløylshånd, og bygget komposisjonene over samplinger av seg selv. Enkelt, vakkert og umiskjennelig fransk. Hennes rake motsetninger; enfants terribles Morten Olsen og Anders Hana i MoHa! understreket med tjukk tusj hvilke kontraster Safe as Milk hadde å by på. MoHa! spiller støyrock (mildt sagt). Og det spiller de på maksimalt volum. Det var med andre ord tvingende nødvendig å trykke øreproppene langt inn i skallen under denne kakofoniske teppebombingen. Dermed forsvant også nyansene. Om det var noen. Sammenlignet med Hanas frijazzeskapader er MoHa! blottet for ydmykhet og langt mer krevende.

Samuel Jackson Five skal etter sigende være et dyktig liveband. De innfridde dessverre ikke forventningene. Plassert i den noe ulne postrockbåsen må de tåle sammenligning med flinkiser som Mogwai og Jaga Jazzist, og Samuel Jackson Five er ikke helt der enda. Til tross for gode intensjoner er de formmessig sprikende og leverte en ikke altfor engasjerende konsert.

Neo-dadaist Kim Hiorthøy rundet trygt av festivalen med en dropspose lettfattelig elektronika, og var helt tydelig publikumsvinneren denne kvelden. Ikke stort mer å si om det.



Safe as Milk vil forhåpentligvis vokse seg enda større og misjonere musikk til enda flere.
Overraskelsen: Serena Maneesh. Høydepunkt: Dälek. Du kødder ikke med Dälek.

Foto: Geir Friestad


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People

(Moserobie)

Hovedbandet i Moserobiefamilien er tilbake med et helakustisk uttrykk på sitt tredje album. Ruskträsk er gjest.

Flere:

Ping - Discotheque of Darkness
Tom Waits - Blood Money